-Ager trakk det korteste strået når det gjaldt å bli den største forfatter blant norsk‑amerikanerne, den benevnelsen ble reservert for hans venn Rølvaag. Men hans forfatterskap er vel verd mer oppmerksomhet enn det har fått.
Det er professor Einar Haugen som skriver dette i sin bok om Waldemar Ager: Født i Fredrikstad, oppvekst på Gressvig, emigrerte som 16‑åring til USA. Han er nevnt i norske leksika, men ikke med mange ordene. Fortrinnsvis er hans innsats for avholdssaken nevns.
En mann som får de karakteristikker som Haugen gir, er vel verd et nærmere kjennskap. Det er mulig gjennom den bok som Det norsk-amerikanske historieselskapet (NAHA) utgav i 1989. Det er i seg selv en ære for Ager. Mindre ærefullt er det ikke at det var den berømte Harvard‑professoren som skrev boken, som har tittelen “Immigrant Idealist. A Litterary Biography of Waldemar Ager, Norwegian American”.
Fra Østfold
Waldemar foreldre var Mathea, født 1835 i Fredrikstad med pikenavnet Johnsdatter Stillaugsen, og Martinius, født i Eidsberg 1834 med etternavnet Mathisen. Men da han og brødrene skulle innskrives som soldater, skal de ha blitt bedt om å velge steder til etternavn. De skal da ha valgt navnene Eng, Myra og Ager. Dermed fikk Waldemar etternavnet Ager. Martinius Mathisen Ager (1834‑1894) var i noen år ansatt i fengselsvesenet i Oslo. I 1866 flyttet de til Fredrikstad, hvor Waldermar ble født i 1869. Senere flyttet familien til Gressvig, der Waldemar senere begynte på Åle skole. Foreldrene hadde der en liten landhandel. Om dem skriver Waldemar: “Vi barna forstod at det var for oss de virkelig strevet og arbeidet”.
Mor ble med i første metodistkirke
Faren var henfallen til alkohol og hadde problemer med å brødfø familien. Moren ble medlem av Metodistkirken i Fredrikstad, den første metodist-menighet i Norge. I 1882 flyttet hun og de tre barna til Oslo, mens faren året etter emigrerte til Chicago. Kanskje skulle han sende penger til billetter for dem, men de kom ikke. Moren arbeidet hardt som syerske for å greie de økonomiske forpliktelser, mens Waldemar, som hadde begynt på skole da han var fire og et halvt år og sluttet da han var tolv og et halvt, fikk seg jobb som visergutt.
I 1885 flyttet også moren og barna til USA. Faren hadde skredderbutikk i Erie Street, der familien nå ble boende. Moren, som Waldemar satte meget høyt, meldte seg inn i en norsk‑dansk metodist-kirke. Hun hatet brennevin-trafikken og ble medlem i en avholds-forening. Hun prøvde å påvirke barna til å ha det samme syn på alkohol.
For avholdssaken
Waldemar fikk seg jobb som trykkerilæring i den norsk‑amerikanske ukeavisen Norden. I 1887 meldte han seg inn i en avholds-forening. 31. desember 1889 stod det trykt et dikt av Waldemar Ager i avholds-avisen Reform, Eau Claire, Wisconsin. Det hadde tittelen “Den kloge mus” ‑ om en mus som ble lokket i fellen, slik så mange ble lokket til drikking. Avisarbeid, avholdssak, skribentvirksomhet. Kurset var lagt for Waldemar Ager.
Fra 1892 bodde han i Eau Claire der han fikk jobb som trykker i ukeavisen Reform, som stod for et avholds-standpunkt. Senere ble han disponent og redaktør. Det var et slit å holde avisen i gang. Men Ager klarte det. Men da han døde i 1941, gikk avisen inn.
Agers avholdskamp ble kjempet både gjennom foredrag, artikler og bøker. “På drikkeondets konto” kom i 1894, scenen er fra Norge. Det er den også i boken “I strømmen”, der Agder skildrer arbeiderklassen på sitt oppvekststed, Fredrikstad og Gressvik. Bokens tendens er klar: Drikkeondet skal bekjempes. Ager fikk god kritikk. Om “I strømmen” het det at Agder skriver bøker som på sitt beste minner om Alexander Kielland. Agers humor ble og satt pris på.
For norsk kultur
Som hånd i hanske med sin skjønnlitterære virksomhet, gikk Agers kamp for norsk kultur og språk i USA. I 1901 hadde pastor T.K. Thorvildson satt fram ideen om et selskap til norskdommens fremme. Også han hadde sett at norsk språk gikk tilbake i kirker og i andre sammenhenger ‑ og ennå var det ikke funnet noen poet som kunne skrive norsk‑amerikanernes saga. Ager tente på ideen. Etter en diskusjon om ikke‑lutheranere kunne bli med og om landsmål burde bli norsk‑amerikanernes språk fremfor bokmål, ble selskapet en realitet i 1903. 100 nordmenn samlet i Minneapolis vedtok å danne Det Norske Selskab i Amerika. To år senere lanserte Ager ideen om et litterært tidsskrift. Det ble raskt startet med han selv som redaktør og aktiv skribent. Han gav litterære vurderinger av forfatterskapet til en rekke norske og andre europeiske diktere. Mannen var vel belest. Men Ager selv ble også den som gikk i brodden som forfatter.
‑Mens han fremdeles arbeidet for å nå sine mål i avholdssaken, klarte han å bli leder for en hel generasjon av skribenter, skriver Haugen.
Selv kom Ager med “Fortællinger for Eivind” i 1905. Om denne skriver Haugen at Ager har utviklet seg til en suksessrik forteller, men at han ikke har beveget seg særlig langt bort fra sin avholdsinteresse. Det gjorde han derimot i samlingen “Hverdagsfolk” (1908) som han høstet stor anerkjennelse for. Om en av fortellingene heter det: “Denne perle av en fortelling får fram all mulig humor i konflikten mellom norske og amerikanske oppfatninger”, skriver Haugen.
Romanforfatter
“Med romanen “Kristus for Pilatus” gjorde Ager sitt til å bli betraktet som en romanforfatter likestilt med så store norske fortelling‑forfattere som Bjørnson og Lie…Det fullførte hans program for å skape en norsk‑amerikansk litteratur og skaffet han umiddelbart en posisjon som den ledende skikkelse i denne litteraturtypen”, skriver professor Haugen. Idealistisk prest og menighetsmedlemmer står i sentrum for skildringen, men den omfatter det meste av livet i et norsk‑amerikansk samfunn. Samme år ble boken gitt ut av Aschehoug ‑ da med tittelen “Presten Conrad Walther Welde”. Han var første norsk‑amerikaner som fikk denne anerkjennelse. Aviser som Aftenposten, Verdens Gang og Social‑Demokraten gav boken meget rosende omtale. Men i USA solgte boken dårlig, bare 600 eksemplarer, langt dårligere enn hans avholds-bøker.
‑Jeg har kjent meg syk på grunn av den anglo‑amerikanske snobbethet og antatte eleganse inntil det er umulig for meg å holde munnen lukket, skrev Ager. I 1917 kom svaret med “Paa veien til smeltepotten” ‑ en satirisk beskrivelse av et folk på full fart fra deres norske arv til den amerikanske fremtid. Det er en bok der Ager ikke kjempet mot assimilasjons-faren. Mens Ole E. Rølvaag i 1923 og 24 skrev bøkene “I de dage” og “Riket grundlægges” (Aschehoug) og høstet stor berømmelse for dem, kom Ager i 1926 med boken “Gamlelandets sønner”, også den ble utgitt på Aschehoug. Den ble oversatt til engelsk av hans sønn Trygve, men i motsetning til Rølvaags bøker ble den ikke godtatt av Harper’s før i 1983… Mens Rølvaag skrev om pionerene i Dakota, plasserte Ager sine i Wisconsin, det miljø han kjente best. Om boken skriver professor Haugen:
“Kritikerne har generelt sett gitt denne boken gode karakterer. Den er godt skrevet og er lett, spennende lesning. Det er uheldig at den ikke nådde det store amerikanske publikum som Rølvaags hoved-verk gjorde”.
Rølvaag, god venn av Ager, gav boken fin omtale, og skrev blant annet: “Avholdsmannen har tatt fri for en stund, så kunstneren kunne stå fram”.
Tildelt St. Olavs medalje
Flere enn de bøker som er nevnt her, kunne ha vært omtalt. Ellers kan nevnes at Ager i 1923 fikk St. Olavs medalje av kong Haakon, at han i 1929 ble æresdoktor ved St. Olafs College og at han 3 ganger besøkte Norge, bl.a. i 1914, da han var direktør for Wisconsins utstilling i Christiania i anledning grunnlovsjubileet.
Waldemar Ager hadde klare mål for sitt virke som avholdsmann, forkjemper for norsk språk og kultur og forfatter. Mislyktes han? Amerikanske Kenneth Smemo skriver at alle hans tre mål, nei til alkohol, norsk språk brukt i USA og en norsk litteratur i USA, mislyktes.
Betydelig innsats
Professor Haugen skriver at ingen kan overse at han ikke nådde de mål han hadde satt. Men han vil likevel felle en annen dom over Ager enn det Smemo gjør.
Som en konklusjon på denne artikkel kan nevnes følgende: For det første: Ager visste at hans kamp var forgjeves. ‑”Men jeg satte pris på kampen. Jeg må ha noe jeg kan elske eller mislike”, skrev ha.
For det andre: Han ble ikke selv den største av de norsk‑amerikanske forfatterne. Men som det framgår av Haugens biografi, han var en betydelig forfatter.
Som avholdsmann nådde han ikke de mål han helst ville. Men at hans innsats for å holde nordmenn borte fra alkohol og et liv i renne-steinene, betydde noe for mange, er det ingen tvil om.
Hva nasjonale språk angår, hadde Ager den visjon at Amerika skulle bli et konglomerat av ulike språkgrupper ‑ som Europa. Og at innflytterne ville ta vare på sin egen kultur slik jødene hadde gjort. Det gikk ikke, men det er innlysende at Ager betydde enormt mye for norsk litteratur og kultur i USA i en lang overgangstid. Den hyllest han ble til del på sin 50‑års dag var et klart bevis på den lederposisjon han hadde blant norsk-amerikanerne.
Det er vel verd å lese Agers bøker også i dag. De gir meget god innsikt i immigrantenes situasjon, i fest og hverdag, og kan i så måte ha mye å si også i dagens Norge hvor vi er omgitt av innflyttere fra andre land. Betydelig smil og humring følger med på kjøpet når man leser Agers noveller og romaner.
Be the first to comment on "Waldemar Ager – forfatter, avholdstaler og forkjemper for det norske Amerika"