Viktig hendelse gav gode følelser for Hawaii

– Helst ville vi reise på en bibelskole ikke for langt unna hjemmet i Songdalen fordi kona hadde multippel sklerose (MS). Men vi havnet på Hawaii – et sted vi knapt visste hvor lå – langt, langt unna Sørlandet.

Det er Thor Stensby som forteller dette. Og smiler. Noen ganger går det annerledes enn tenkt. Og enkelte ganger verre. For familien Stensby ble det bedre enn tenkt.

Det var sommeren 1999 mens han og kona Magrete arbeidet på bibelcampen på
Dvergsnestangen ved Kristiansand, at noen fra Ungdom i Oppdrag nevnte for dem at det var noe som het DTS (Disippeltreningskole), med muligheter til å ta det kurset flere steder verden over.

De syntes det hørtes interessant ut, og fant ut at det var en slik skole på Hawaii. De søkte og fikk plass. I oktober 1999 kom de til Hawaii.

– De tre månedene vi var på Hawaii, skjedde det mye med oss som familie, forteller Thor. På grunn av sykdommen MS hadde Magrete brukt krykker og tidvis rullestol i 12 år. Dagen før nyttårsaften 1999 ble hun helbredet så hun kunne greie seg uten krykker og rullestol. Men sykdommen har hun fortsatt og symptomene på den. Hverdagen er imidlertid helt omsnudd i forhold til før. Da de senere kom hjem til Norge, ble det oppslag om dette både i aviser og blader.

Uforståelig

– Legen skjønner ikke helt det som har skjedd, men Magrete er mer aktiv enn de fleste på hennes alder. Nå går hun 10 kilometer 3 – 4 ganger i uken og sykler 30 kilometer like ofte.

Da de første gang kom til Hawaii, trodde de at de skulle gå på en vanlig bibelskole. Men det var ikke tilfellet. Stedet de kom til, eies av den internasjonale Ungdom i Oppdrag-bevegelsen og kalles University of Nations, Nasjonenes universitet. Tre-månederskurset de skulle gå på, var en ledertreningsskole for å utruste mennesker til å hjelpe andre, og eventuelt dra ut som misjonærer.

– Etter kurset følger to måneders praksis, og den tiden fikk vi lov å ta på bibelcampen på Dvergsnestangen, forteller Thor.

Høsten 2001 dro de igjen til Hawaii for å være lærere ett år ved Universitetets barne- og ungdomsskole, Foundation School. Ett år senere var de igjen på plass som lærere i Songdalen.
Da de forlot Hawaii, var det med tanke på å returnere hvis forholdene la seg til rette for å være rektorpar ved Barne- og ungdomsskolen.

– Våre følelser for Hawaii var sterke på grunn av det som hadde skjedd der med Magrete. Men hva med barna, ville de reise ut? Vi sa til hverandre at skulle vi dra, måtte Gud overbevise barna om at det var riktig å flytte. Vi sa ikke noe til dem.

Ikke lenge etterpå spurte datteren Linn: ”Skal vi snart reise tilbake til Hawaii?” Og to dager senere sa sønnen Marius: ”Når skal vi dra til Hawaii?”

Dermed syntes Magrete og Thor de kunne si ja til kallet om å reise ut igjen. Han ønsket tre års permisjon for at de kunne være der så lenge av hensyn til barnas skolegang. Men når man er lærer, er det ikke så enkelt.

Han fikk tre år. Dermed kunne de nok en gang ta den lange turen til nå så velkjente Hawaii.

Fotballmiljø

Universitetet ligger på øya Hawaii.

– Er dere stort sett bare sammen med andre på universitetet?

– Nei. Da vi kom hit for andre gang i 2001, var vi bestemt på å engasjere oss i virksomhet utenfor skolen så vi ikke skulle bli for navlebeskuende. Vi valgte fotball, som begge barna og jeg er med på, forteller Thor, som er trener for laget som sønnen Marius spiller på. Spillerne representerer 8-9 nasjoner. Også innfødte hawaiiere er med. I dette fargerike fellesskapet har familien Stensby funnet sin omgangskrets.  Barna overnatter stadig hos venner.

Gjestfritt

Thor karakteriserer miljøet de vanker i, som svært gjestfritt. Og fotballkampen på lørdagene avsluttes med stor lunsj der både barna og de voksne deltar.

Gjennomsnittstemperaturen på Hawaii ligger på 22-24 grader Celsius, men ofte er det varmere. Det må da være tøft å spille fotball i den varmen?

– Ja, og derfor er kampene delt inn i fire omganger á 15 minutter.

– Barna som går på skolen du og Magrete er ledere for, går der bare tre måneder før de flytter igjen. Er det noe dere legger ekstra vekt på i undervisningen?

– De elevene som går her, er barn av kristne foreldre, men få har et personlig forhold til Gud. I undervisningen legger vi stor vekt på at barna skal ha et nært forhold til Jesus Kristus og ta ham på alvor.

Magrete underviser på barneskolen så vel som på en privat organisert hjemmeskole for Marius og andre stabsbarn ved universitetet. Vi spør henne hva som er den største utfordringen ved å skulle undervise på disse skolene?

Annerledes

– Utfordringen er at miljøet er så annerledes enn hva vi er vant med fra Norge. Her er samlet familier fra en rekke forskjellige kulturer verden over. Vi har så lett for å tro at vår løsning er den eneste rette. Oppstår det et problem, tenker vi som er vant til norsk skole, at vi innkaller til foreldremøte. Men det fungerer ikke nødvendigvis så godt her. Det kan ha med at foreldrene har svært stor respekt for oss som lærere. De synes det er vanskelig å snakke direkte til oss. Og mange foreldre er ikke vant til å drøfte med barna de problemer som oppstår. Så alt i alt må vi prøve å finne andre måter å løse floken på enn vi er vant til fra Norge, sier Magrete.

Vennskap

– Dere har ikke fast lønn, men lever av penger dere får som gaver. Hvordan
går det?

– Folk blir minnet om å gi til oppgavene vi har, så det kommer penger inn på kontoen, sier Magrete, uten at vi spør om de helst skulle ha hatt mer.

Første gang de bodde her, hadde de ikke bil, men nå har de måttet anskaffe det for å kjøre Linn til skolen. Ellers sykler de mye. Da noen andre nordmenn kom for å være tre måneder på universitetet, drog de til Walmart-butikken for å kjøpe 20 sykler! Da Magrete litt senere traff butikksjefen, sa han at han aldri hadde solgt så mange sykler på en gang.

– Både for dere og barna må det være vanskelig at de barna og de voksne dere
blir kjent med, reiser etter tre måneder?

– Ja, det er et problem. Men Linn sa det slik: ”Jeg vil heller ha vennskap
i tre måneder med noen enn å være her og ikke ha vennskap i det hele tatt!”