Hundretusener av jublende amerikanere tok imot det norske vikingskipet da det ankom New York og senere Chicago for å delta på den gigantiske verdensutstillingen i 1893.
I dag er samme skip i en heller elendig forfatning. Eneste sjåvinistiske trøst måtte være at de tre skip som deltok på samme utstilling til ære for Christopher Columpbus, er forduftet. I så måte er det ingen tvil, Leif Erikson trakk det lengste strået.
Likevel er skipets forfatning noe som sårer mange av de norsk-ættede i Chicago.
Tragisk
-Det er veldig tragisk at skipet er i så dårlig forfatning. Jeg nesten gråter når jeg går forbi det, sier den norske generalkonsul i Chicago, Per Bye Ohrstrom.
At skipet i 1893 gav Norge stor ære, er det ingen tvil om. Det ble en av de store tiltrekningsgjenstandene på utstilllingen, som egentlig var en ett års forsinket utstilling til minne om Columbus’ oppdagelse av Amerika i 1492. Men da Gokstad-skipet ble utgravd i 1888, tok kaptein og redaktør Magnus Andersen initiativ til å bygge en kopi i full størrelse. Rask handling og økonomisk støtte fra mange hold, særlig fra sjømannsstanden, gjorde verket mulig. I februar 1893 ble det nye Gogstad-skipet sjøsatt fra Chr. Christensens Verft i Sandefjordi nærvær av tusenvis av mennesker. Skipets navn var Viking.
Ungt mannskap
Magnus Andersen fra Larvik, redaktør i den nye avisen Norges Sjøfartstidende, ble mannen som førte skipet fra Bergen til USA sammen med et mannskap på 11. De var alle erfarne sjøfolk, noen av dem dro til sjøs allerede som 13-14-åringer, et par hadde tatt styrmannspapirer allerede som 17-åringer. Yngstemann på turen var Jens Bing fra Oslo, 20 år, eldstemann styrmann Johan Gustav Gundersen fra Fredrikstad med sine 43 år, mens de fleste andre var i 20-årene.
28 dager fra Bergen til New York
Den første mai 1893 lettet skipet anker fra Norges gamle hovedstad Bergen for at nok et vikingeskip skulle ta turen i vesterled. De seilte – og stundom rodde – den 23,9 meter lange båten, kokte og sov på åpent dekk, og nådde New York allerede 28 dager senere. De vakte enorm oppsikt da det viste seg at de hadde klart turen, og stor feiring ble det, både der og ved de mange andre anløp båten hadde før den nådde Chicago 12. juli. Da hadde de seilt nærmere 8000 kilometer. Det var ikke bare den store norske kolonien i Chicago som tok imot mannskap og skip med begeistring, også Chicagos ordfører, Carter Harrison og andre prominente personer, entret båten før den nådde byen og seilte sammen med en armada av båter med anslagsvis 50 000 mennesker ombord, inn til Chicago havn. Der var hundretusener samlet for å gi dem en hyllest man skal lete lenge etter å finne.
Rosende omtale
Amerikanske aviser sparte ikke på superlativene i sin beskrivelser av begivenheten, som de mente hadde bevist at vikingene var dyktige sjøfolk og at båten kunne trosse Atlanterens stormer. Og i svært mange aviser kom det fram at med dette hadde nordmennene også bevist at Leif Erikson oppdaget Amerika. Ja, det ble faktisk gjort narr av Columbus og også det forhold at de tre spanske karavellene ble slept over Atlanteren…Omtalen i avisene var enestående og gav Norge en publisitet og godvilje som selv ikke OL-triumfer kan måle seg med…
Så populært var båten og mannskap at den også tok en reise på Mississippi helt til New Orleans. Etter den turen ble fortøyet i Jackson Park i Chicago. Men da startet nedgangstiden. Vandaler skar stykker av båten, og årer og annet tilbehør forsvant.
Men kvinner selv stod opp å strede, organisasjonen av Norske kvinner i Chicago samlet inn 20 000 dollars for å reparere vikingeskipet. Men det betydde også at Chicago Parkvesen fikk eierdomsretten til båten, mens oppbevaringsstedet ble Chicago dyrepark. Og det er mildt sagt ikke skipets rette element. Av fugle- og dyrelivets mange arter har særlig duene vist sin interesse for skipet. De har vaglet seg under halvtaket som er bygd over båten, og latt sitt fornødne dryppe ned der hvor kaptein Andersen og hans mannskap i sin tid inntok sine måltider. Så har riktignok positive mennesker kommet til at den sterke duegjødsel har virket som impregnering for båten, men derom er det ikke enighet.
Krypdyrene kommer, båten må flyttes
I 1979 ble det dannet en komite til restaurering av båten med den dansk-ættede politikeren Carl Hansen som formann. Over 200 000 dollars er samlet inn, det er omtrent nok til å restaurere den. Men det er ikke nok til å gi båten et trygt sted. Men noe må skje i år, skipet må nemlig flyttes fordi dyreparkens krypdyr skal innta området hvor den norske viking ligger.
Et meget godt sted for utstilling av båten ville være Chicagos store industri- og vitenskapsmuseum, mens andre håper den skal få en plass på den nye moloen som bygges i Chicago. Det norsk-amerikanske Vesterheim-museet i Dcorah, Iowa, det største av de etniske museene i USA, vil gjerne ha båten, men om den ender så langt inne på prærien, er tvilsomt. Tvilsomt er det vel også om båten kommer tilbake til Norge, selv om der er flere som ønsker det.
Men først og fremst må det økonomiske spørsmål løses. Et problem forbundet med finansieringen er at det er Chicago parkvesen som eier båten, og amerikanske givere vil gjerne gi til noe de har mer styring over. Så til nå har ingen av de 110 000 norske etterkommere i Illinois, staten hvor den nå ligger, eller de nær 4 millioner i andre stater, sagt seg villig til å gi så mye penger at det virkelig monner.
Kan bli stor turistattraksjon
Karen Gagen, redaktør for den nye skandinaviske avisen SUN i Chicago og medlem av reataureringskomiteen, mener det vil bety mye for identiteten til hele den skandinaviske kolonien om skipet får en verdig plassering. Foreløpig er ikke noe avgjort, men hun mener at endel ting taler for at Chicago nye molo kan bli stedet hvor den blir utstilt og oppbevart.
-Det har vært mer aktivitet omkring vikingskipet siste året enn på lenge, og en avklaring må komme nå. Hvis skipet får en god plass og det blir laget montasjer med bilder og tekst om skipets hisotroe, vil det kunne bli en turistattraksjon av dimensjoner, sier generalkonsul Per Bye Ohrstrom.
Og nettopp skipets store verdi som turistmål har generalkonsulen trukket fram ved flere anledninger. Den dag det går opp for de som trekker i de politiske trådene, er det håp om at den norske viking kan få den plass den fortjener (1993).
Tillegg: I 1994 ble vikingskipet solgt for en – 1 – dollar av Chicago by til American Scandinavian Council. Skipet er rengjort og flyttet til et midlertidig oppholdssted. Hvor skipet kan få et permanent utstillingssted, er ennå ikke avgjort.
2017: På Wikipedia leser vi følgende: 1994 ble skipet flyttet til en lagerbygning i Vest-Chicago. Etterpå ble det flyttet til Good Templar Park i Geneva, Illinois og sikret under en canopy. Fronten og enden på «Viking» lagres i Museum of Science og Industry i Chicago.
I 2008 ble stabilisering av skipet påbegynt med midler skjenket av American Express i partnerskap med National Trust for Historic PReservation. Det andre trinn i stabilseringesarbeidet vil bli å rengjøre, behandle og forsegle alle de tusener av nagler på «Viking».
Det norske vikingskip har funnet nødhavn i Chicagos dyrepark.
Vikingskipet samt dets offiserer og mannskap: Øverst fra venstre kaptein Magnus Andersen fra Larvik, styrmann Johan Gustav Gundersen fra Fredrikstad, båtsmann Rasmus E. Rasmussen fra Bergen, Hans Løkke fra Røros/Trondheim, Johan Eriksen fra Horten, Oscar Solberg fra Våler i Østfold. Andre rekke fra venstre: Annenstyrman Christen Christensen fra Risør, stuert Fredrik Frandzen fra Sandefjord, 3 rekke: Bernt Nygaard fra Lillesand og Johannes Bruun Møller fra Ramsøy i Trøndelag. Nederste rekke fra venstre: Severin Martinius Simonsen fra Sandnes og Jens Bing fra Oslo.
Offiserer og mannskap på Viking
Magnus Andersen var født 28. november 1857 i Larvik. I selvbiografien Vikingefærden skriver han at han gjennomgikk Larvik Borgerskole, og drog allerede som 15-åring til sjøs. To år senere tok han styrmannseksamen, 19 år gammel ble han førstestyrmann og tre år senere skipsfører. 24 år gammel reiste han til Amerika og seilte som styrmann på amerikanske skip både i kystfart og langfart.
Våren 1887 bosatte han seg i New York og ble bedt om å grunnlegge Brooklyns skandinaviske Sjømmanshjem. Han var bestyrer for dette til han i 1889 overtok som redaktør av den nystartede Norges Sjøfartstidende, en stilling han hadde da han ble kaptein på vikingskipet.
I samme bok skriver kaptein Andersen om de andre som var med på turen:
Vikingeskipets styrmannn var Johan Gustav Gundersen. Han var født i Fredrikstad 2. februar 1850. Om han skriver kaptein Andersen at han var fra først av bestemt for forretningslivet på landjorden, men at han ikke trivdes ved kontorpulten. Hans lyst stod til sjøen, og han reiste ut som sjømann allerede i 1864. Først seilte han i langfart med engelske skip i 3 år. I England tok han den nødvendinge utdannelse for å bli skipsfører, men på grunn av farens død kom han hjem og seilte da som førstestyrmann med skip fra rederiet Kjøsterud i Drammen, senere som skipsfører i samme rederi. Siden overtok han som skipsfører for Winnepeg av Kristiania. På hjemturen med dette skipet fra Kina gikk de på et koralrev like utenfor ekvator. De greide ikke å få skipet løst, og Gundersen, hans hustru og to barn som var med, og mannskapet, måtte gå i livbåtene. Etter tre dagers seilas nådde de øya Riliton. Via Borneo og Singapore kom de hjem i god behold. -Hr. Gundersen er en staut, sympatisk personlighet. Foruten å være erfaren og dyktig sjømann, er han tillike i besittelse av mange og allsidige kunnskaper, skrev kaptein Andersen om ham.
Vikings annenstyrmann var Christen Christensen, født i Risør den 12. desember 1856. -Kan det sies om noen at han er født med lyst til og betingelser for å bli en dyktig sjmann, må dette kunne sies om hr. Christensen, skriver kaptein Andersen.
-Allerede tidlig benyttet han den gode anledning til å ferdes i båt og ombord i skip. I 14-års alderen gikk han til sjøs og allerede som 17-åring tok han styrmannseksamen. Han seilte deretter i 10 år som annenstyrmann, førstestyrmann eller kaptein. -Han var ved siden av sin innsikt og sitt mot i besittelse av en heroisk ro, hvilket jo har den største betydning i farens stund.
Båtsmannen Rasmus E. Rasmussen var født i Bergen 1854. Som for de fleste bergensgutter var bryggene han skjæreste tilholdssted. Fra den tidligste barndom stod hans hu til sjøen, og allerede som 13-åring gikk han til sjøs med et fartøy i utenriksfart. -Hans lyst til sjøen og hans mot og utholdenhet gjorde at han ble en førsterangs sjømann, skrev kaptein Andersen. Bernt Nygaard fra Lillesand, født i 1864, hadde i lengre tid seilt som styrmann da han ble med på turen til Amerika. Hans far var skipsbyggmester, og Bernt fikk derfor tidlig innsikt i alt som angikk skip og skipsbygging. Umiddelbart etter konfirmasjonen gikk han til sjøs, og ble snart kjent som en flink og modig sjømann, i følge kaptein Andersen.
Johannes Bruun Møller var fra Ramsøy i Trøndelag, født der i 1868. Johannes var ikke gammel karen før han forsøkte seg i båt på sjøen. -Et sådant liv utvikler og styrker selvfølgelig den raske unngutts innsikt, mot og utholdenhet, skrev kaptein Andersen om Møller, som han regnet blant de mest innsiktsfulle og modigste blant sjøfolkene i denne landsdelen. I 6-7 år hadde han ført egne fartøy da han ble bedt om å bli med på vikingeturen.
Johan Eriksen var født i Horten i 1863. Faren var båtsmann, noe som betydde mye for gutten. -Gjennom farens fortellinger lærte Johan å betrakte “sjølivet som det skjønneste og misunnelsesverdigste på jord”. Som faren gikk han innn i marinen og tok der styrmannseksamen. Da han ble med på vikingeferden hadde han i flere år seilt på Amerika.
Oscar Solberg var født i Våler i Østfold i 1856. Han hadde seilt til sjøs siden han var 17 år, de fleste år på Australia. Han hadde vært med på en ekspedisjon til Ny Guinea, hvor han i lengre tid hadde vært “vært meget sammen med de innfødte vilde”, skriver kaptein Andersen. Et medlem av det engelske vitenskapsakademi, Mr. W. D. Pitcarin, har skrevet en bok om denne ekspedisjonen, en bok han tilegnet sin venn Oscar Solberg. -Solberg er en kjekk, staut mann med et bestemt og energisk ansiktsutrykk, skrev kaptein Andersen i boken Vikingefærden.
Vikingskipets stuert var Fredrik Frandzen, født i Sandefjord i 1858. Kaptein Andersen skriver om Fredrik i boken Vikingefærden at han allerede i guttedagene var kjent som en meget forstandig seiler. I sitt 15. år gikk han til sjøs. Som den pliktoppfyllende og sympatiske mann han var ble han snart en dyktig sjømann.
Jens Bing, den yngste av Vikings besetning, var født i Kristiania i 1873 og var således bare 20 år da Amerika-turen foregikk. Etter middelskoleeksamen drog han til sjøs og tok styrmannseksamen i 1890. Foruten å ha reist i utenriksfart hadde han ført sin fars smådampskip.
Hans Løkke var landkrabbe fra Røros, der han ble født i 1871. Men han kom som gutt til Trondheim, hvor han, slik kaptein Andersen uttrykker det i boken Vikingefærden, “fattet kjærlighet til sjølivet”. I 1892 tok han styrmannseksamen og seilte dertetter som annenstyrmann.
Severin Martinius Simonsen var født i Sandnes i 1865. Straks etter konfirmasjonen drog han til sjøs og seilte både i utenriks- og innenriksfart. Han har styrmannseksamen. Om Simonsen skrev kaptein Andersen at han eide en ualminnelig innsikt i seillas og at han var i besittelse av en høy grad av kaldblodighet og åndsnærværelse i kritiske øyeblikk (1993).
Be the first to comment on "Vikingskipet nådde Chicago i 1893: Fra jublende mottakelse på verdensustillingen til tragisk tilværelse"