Vår far og mor var ikke vel til mote med at vi reiste, men vi hadde lyst til en våpendyst

Familien Ingeborg og Hans Eggen reiste fra Egga-plassen i Holtålen til USA i 1857.

Ifølge en artikkel av Gudbrand Grøt i ”Oppunder fjellbandet” i 1981 reiste ekteparet med sju barn til USA, mens eldste dattera Berit, som var gift, ble hjemme.

På reisen til Oslo brukte de okser. Turen fra Haltdalen til Winneshiek county i Iowa tok 14 uker.

Hans selv fikk ikke mange år i det nye landet. Og kona Ingeborg døde nyttårsaften 1868, knapt 58 år gammel. Også de to sønnene Ingebright og Hans (samme navn som faren) døde unge.

To av barna, Jens, født 1839, og Ole, født 1843, vervet seg begge i 1861, henholdsvis 22 og 18 år gamle. Jens skrev et brev 3.12.1861 til sin venn Lars Bersvendsen Drøivoll i Haltdalen, et brev som ble gjengitt i Decorah-posten, og for noen år siden trykt i bladet «Oppunder fjellbandet».




Jens forteller i brevet at de hadde mønstret inn i oktober 1861, at han håper krigen vil være over allerede neste år. (Både i 1861 og 1862 var det et vanlig syn, ikke bare blant soldatene, mens også blant offiserer og politikere. Men både Jens og de andre tok alle feil).

Jens skriver: Jeg vil ta pennen fatt og underrette deg om min håndtering nå for tiden og i det daglige som jeg tror er for dere uvitende, at jeg befinner meg på dette sted som en krigsmann i en fremmed verdensdel, å føre våpen blant alle nasjoner. Som jeg tror de har hørt for lenge siden, at her er en stor revolusjon mellom brødrefolket, ja, en bror kriger mot den annen, og høy slekt likeså. De synes vel det var modig gjort av oss som inngikk frivillig å krige under et fremmed folk og et fremmed tungemål. Dette er ingen forskjell når man er tenkt å bebo landet på sin alderdom og nyte de samme ting som de innfødte. Skulle ikke unge menn gå i sådanne tider når landet er i sådan stor fare med å bli overfalt og fristet med å bli lagt i mørkets lenker. Så skjedde det virkelig dersom de sydlige forræderstater har fått rast frem, da ble hele Nord-Amerika et sted for slaver og treller, og da ble det ikke godt for simple hvite folk. Dette tør jeg stadfeste nå at det aldri skjer, fast den allmektige Gud vet det og ingen annen.

Koster

Men det kommer til å koste De Forente Stater mange liv, kanskje mitt, og flere hundre millioner (av dollars). Denne krig koster vår president 1 ½ million daglig, så det går ikke i det små. Norden har nå begynt å skrive ut og fått forsamlet en utrolig mengde krigsfolk, og vil bli seierherre til slutt for opprørerne er allerede trette av krigen. Alle deres sjøhavner er blokkert og stengt på landet, så de ikke kan få verken innførsel eller utførsel, så vi kan hungre dem ut, og deres penger får snart en ende, og ikke får låne fra utlandet, for de har ingen sikker kausjon, og ikke har de mer folk å verve.

(…) Norden derimot kan samle en mengde på mange hundre tusen av unge våpendyktige menn dersom han behøver dem. Hvor lenge denne krig varer, vet vi ikke, vi er vervet for å stå i tre år eller så lenge krigen varer. Og når freden er stiftet, så er vi fri.

Jeg har et godt håp om at den tar ende til våren. Og denne vinteren så kan vi berede oss på blodige slag som vil bli i februar og mars måned, og vi er ingen dag sikker, for fienden er ikke langt herifra.

Velkommen!

General Price, øverstkommanderende for en opprørshær på 80.000 soldater, er ikke lenger en 60 engelske mil herifra. Og han har sagt at han enten skal spise julaften i vår leir eller i helvete. Om så er – velkommen skal han være – vi skal hilsen ham med våres kanoner. Vi er i denne leir 21.000 og på et annet sted 10 miles herifra ligger en armé på 40.000, og vi kan innkalle hundre tusen innen 24 timer om vi skal bli ute for angrep. På dette sted i mars måned i vår var det innbyrdeskrig mellom innvånerne. 10.000 flyktet fra byen på én dag. De var så morderiske at de siktet på offiserene med pistolen når de kom med krigstropper. Disse ble nedsablet på stedet.

– Så vil jeg fortelle dere at vi nylig er kommet her, ti vi har vært i tjeneste siden 1. oktober. Da forlot vi våre kjære foreldre og søsken. Vår far og mor var ikke vel til mote med at vi reiste, men vi hadde lyst til en våpendyst, skrev Jens, som tydelig gir til kjenne at krigslivet kan bety døden. Men han er forberedt på det, og tror Gud vil beskikke ham et sted i «Fredens land».

Ifølge Martin Ulvestad ble begge tatt til fange en tid senere, og døde i fangenskap. Men Ulvestad opplyser også at fra Norman county, Minnesota, ble det flere år senere rapportert et en borgerkrigssoldat ved navn Ole O. Eggen skulle være i live, men det kan være en navneforveksling.

Rosholt skriver at Jens Hanson (Eggen) ble tatt til fange i slaget ved Shiloh, Tennessee, den 6. eller 7. april 1862, og døde (5. oktober 1862) i fangeleir i Macon, Georgia. Han er gravlagt i grav nr. 13163 i Andersonville. Det er uvisst om han var fange i Andersonville.

Foto

Bror til Ole og Jens, John Eggen, giftet seg på sin 20-års dag med Gjertrud Hendrickson (foreldre fra Svartviken, Røros). De fikk 19 barn, men sju døde som mindreårige. Familien bodde i 20 år i Spring Grove, men flyttet senere og bosatte seg nord for byen Hendricks i Lincoln county i Minnesota.

Ifølge artikkelen til Gudbrand Grøt hadde de 175 gjester da John og Gjertrud feiret gullbryllupsdag. John døde i 1920, 80 år gammel, mens Gjertrud levde til 1926 og ble nær 84 år gammel. Ved sin død hadde hun 40 barnebarn og 45 barnebarnsbarn.

På bildet fra omkring 1893 ser vi Gjertrud og John Eggen med de 12 barna som vokste opp.