Tøff start for de norske innvandrerne på New Zealand

– Da jeg i 2002 besøkte Norge og så de tynne lysstolpene, skjønte jeg hvilket sjokk det hadde vært for de norske emigrantene å se de kjempestore trærne de måtte felle i New Zealand før de kunne dyrke jorda.

Det er historiker Valerie A. Burr som sier det. Hun er selv norskættet med røtter i Vestre Aker og Sør-Odal, bosatt i Palmerston North. Hun er forfatter av boken ”Mosquitoes & Sawdust. A history of Scandinavians in early Palmerston North & surrounding districts”.




Da hun arbeidet med boken, ble hun overrasket over å lese om skandinavenes forhold til tyskerne under første verdens krig. Det førte til at hun tok sin mastergrad på et emne om forholdet mellom tyske og skandinaviske immigranter på øya Somes Island i New Zealand.

Så på utseende

– Hvordan så New Zealands folk på nykommerne fra Skandinavia?

– Jeg kan vise til en omtale en avis gav de nyankomne, der det står at ”de selvsagt har et svært utenlandsk utseende, de ser ikke særlig intelligente ut, men siden de er ved god helse og har god fysikk, vil de uten tvil være brukbare settlere i noen av distriktene.”

Og nordmennene fikk sine eiendommer i skogsområdene, sier Valerie, som til vanlig bare bruker Val. Danskene derimot var ikke så dyktige skogsarbeidere, men gjorde det bra som gårdbrukere.

– De skandinaviske immigrantene kom til forhold verre enn de hadde tenkt, de fikk ikke nok arbeid og mange sultet foruten at både epidemier og skogsbrann rammet dem. Hadde de det verre enn andre immigranter?

– Nei, også andre opplevde omtrent det samme. Den økonomiske depresjonen i 1880-årene rammet sterkt. Men folk sultet ikke så ille at de døde. Men noe sosial velferd fantes jo ikke den gang.

Kjente sagbrukseiere

– Noen av nordmennene gjorde det bra?

– Ja, det gjelder særlig Johan Richter, Jacob Nannestad og Frits Jenssen, som drev det stort med sagbruk og mølle. Jensen ble ordfører i Palmerston North.

Måtte preke på engelsk

– Edvard Nielsen virket som ung metodistpredikant i Odal før han i 1872 emigrerte til New Zealand, der han ble en kjent og aktet pastor. Men i 1893 besluttet metodistkonferansen at deres pastorer og forkynnere ikke lenger skulle preke på norsk, men på engelsk. Det medvirket til at han flyttet fra det norske kjerneområdet Norsewood på nordøya, der så mange fra Odalen og Glåmdalen slo seg ned.




Hvordan ser du på det vedtaket?

– Det rammet sterkt de eldre som ikke kunne engelsk. Samtidig er det klart at det var til fordel for de unge som i skolene i New Zealand hadde lært seg engelsk. Så for å holde på de unge, var nok vedtaket riktig. Men de tyske innflytterne, som var langt flere enn de skandinaviske, holdt gudstjenester på tysk helt fram til første verdenskrig, da det ble forbudt å bruke tysk.

Norsken borte

– Det virker som om mange av de norske etterkommerne er svært opptatt av sine røtter. Men det finnes vel ikke noe område hvor de til daglig snakker norsk?

– Nei, det gjør det ikke det. Men i byene finnes enkelte små grupper som prøver å ta vare på språket. Jeg har hørt fra en som jobbet på kafé i Dannevirke, et område en halv times kjøretur sør for Norsewood, at der kommer danske turister og venter å finne folk som fremdeles snakker dansk, forteller Val A. Burr.

(Skrevet 2010)