En god historie for hver dag

-Vi trenger gode historier i en tid som denne: Det sier pastor Sten Sørensen i forordet til boka «Tid for å le – 3», redaktør Torbjørn Greipsland.

Mer info på min facebook-side og på venturaforlag.no

Noen av historiene som er med:

Da gutten som var med til kirke så presten komme fram i døråpningen høyt oppe på kirkeveggen, satte han i et høyt «Ko-ko». Presten minnet han om gjøkuret hjemme.

Fra Gordon Tobiassen: En historie forteller om en voksen kar som holdt seg litt for mye til det våte, men som hadde en venn ved det uvanlige navnet Paulus.  Han spurte etter Paulus i kontorbygget og fikk til svar at var ikke Paulus en apostel?

– Jo,  men nå er han ansatt i forsikringsbransjen, lød svaret.

Meir populær enn…

Frå Gunstein Draugedalen: Ein svært populær forstandar i Misjonsforbundets forsamling i Heddal skulle slutte. På avskilsfesten nytta mange høvet til å takke han.

Også gamle Ånund syntest det var svært leit at pastoren skulle slutte og sa det til han i pausen.

Pastoren svara: — Men Gud blir nå verande her!

Til det hadde Ånund denne kommentar: — Det blir nå ikkje det same!

Den vetle kallen

Frå bispekontoret i Bjørgvin:

Biskop Per Lønning var på visitas i ein kyrkjelyd i Ytre Sogn prosti og besøkte gamleheimen saman med prost Geir Sørebø. To gamle karar sat borti ein krok mens Lønning og prosten gjekk rundt og helsa på bebuarane. Samtalen mellom dei to gamle, tunghørte gjekk slik:

– Kven er dei to karane der?

–Den eine er visst biskopen.

-Den vetle kallen som er med han, då?

-Det er visst ein som er under opplæring!

Vil ikkje

Oddvar Søvik stiller med flere, blant andre denne: Sogneprest Odd Offerdal i Bekkelaget kirke i Stavanger skulle døpe to søsken, en nyfødt og en på tre år som heller ikke var døpt. Men treåringen satte seg kraftig til motverge da de kom til dåpshandlingen.

– Eg vil ikkje døybast, eg vil ikkje døybast, gråt og skrek han.

Men etter en stund fikk de roet ham ned, og dåpen ble foretatt mens snørr og tårer rant.  Da presten tørket treåringen på hodet, sa han: – Tork snåtten au!

Offerdal fant fram sitt rene lommetørkle, holdt det for treåringens nese og sa: – Blås!

Det er noen  av 365 historier fra virkeligheten i kirke og misjon som er med i den nye boken «Tid for å le – 3» som Torbjørn Greipsland har samlet og Ventura forlag utgir. Illustratør er Trond Tøllefsen.

 

Mer dramatikk opplevde brudefølget som på 1850-tallet var på vei til Holum kirke. I en pause ble det inntatt mye sterk drikk. Spillemannen satte klarinetten i øret på hesten, blåste til og hesten gjorde et byks med det resultat at bruden fikk en luftetur før hun sa ja til den tilkommende.

Når?

Fra Odd Bondevik: Mens jeg lå på sykehuset, fikk jeg besøk av kollega Finn Wagle. Han pratet med meg og spurte hvordan jeg hadde det.

Jeg sa det gikk bra, jeg hadde i grunnen bare ett problem: — Du Finn, nå som jeg får all maten intravenøst, når mener du da jeg må be for maten?

Da han hørte mitt problem, skjønte han at jeg var på bedringens vei.

Fra pressemeldingen:

Greipsland, du har utgitt flere bøker, en av kongebøkene kalte Dagbladet for «Årets dristigste ». Er også denne av det dristige slaget?

– Stort sett holder vi oss til det rolige som skjer i kirker og bedehus. Men lokalhistoriker og forfatter Gunlaug Nøkland har funnet ut hvorfor det i tidligere år ble ansett som synd å plystre. Da må hun bokstavelig talt ta oss med til dyrerikets underfulle begivenheter når avkom blir til,  for å finne forklaringen. Det er nok litt dristig selv om det er sett med barneøyne.

Her er noen andre historier:

Gjerne vil

Fortalt av Gunstein Draugedalen: I 80-årsdagen til Kåre Kristiansen var jeg med for å synge. TV2 var til stede, og det skulle tas bilde av dem som hadde vært statsråder sammen med Kristiansen.

– Nå må de som har vært statsråder komme for å bli fotografert! ble det ropt.

– Og alle de som GJERNE VIL bli statsråder, føyde Kåre Willoch til.

 

Denne og 20 andre fra  Gunstein Draugedalen er med:

Jeg var på besøk på Solborg Folkehøyskole i Stavanger. Ved bordet satt jeg ved siden av en dame som jeg hilste på. Hun sa hun flere ganger hadde hørt meg synge i radioen og på kassetter, og så kom det:

– Eg trodde du var ein mørke pene mann.

Jeg måtte bare le. Da hun skjønte at det er ikke slikt man sier, sa jeg raskt:

– Den kommentaren skal leve evig. Jeg skal fortelle den når jeg har konserter!

Og det løftet har jeg holdt selv om jeg ikke forteller den hver gang.

Nils Helge Golf har fleire om Ryfylke-bispen Foldøen

Det var ein som vitna om at gleda var så overveldende at han “måtte triva seg i ein lysstolpe som stod i vegkanten for at han ikkje skulle fara til himmels”.

– “At du ikkje sleppte,” kom det frå Foldøen.

Om preten

Kvinne til kvinne på gudstjeneste i Mandal kirke om presten: – Er han ikke skjønn?

Svømmeturen

Fra “Muntert i menigheten”, Lunde Forlag, av Edin Løvås, med tillatelse av forfatteren:

En svensk kollega hadde hatt sin mest intense virksomhet før min tid. Han var en kjent idrettsmann og hadde blant annet vært svensk mester på 110 meter frisvømming.

Denne mannen var ansatt som såkalt riksevangelist og arbeidet mye med teltkampanjer om somrene. En gang hadde han plassert teltet slik at det stod med åpningen mot et tjern, og baksiden til et villastrøk.

En varm sommerkveld kom han tidlig til møtet. Ikke et menneske var å se, og badevannet fristet sterkt. Han gikk inn i teltet og til et avlukke som ble brukt som bønnerom og var plassert ved plattformen. Her kledde han av seg og spankulerte splitter naken ned midtgangen og ut på stranden og kastet seg i vannet.

Men han ble litt for lenge uti, for da han kom tilbake, satt det to gamle damer i teltet. Hva skulle han gjøre? Han tenkte som så: –De to gamle, kjære søstrene er sikkert så sene i oppfatningen at dersom jeg springer så fort jeg bare kan, greier de ikke å registerte hva som skjer. Dermed satte han opp et høyt tempo opp midtgangen og fram til avlukket. Der kledde han på seg og steg høytidlig ut i teltet hvor damene satt. Til historien hører at evangelisten var en mørkhåret, kraftig kar.

Damene vinket på ham. De satt oppskaket og skalv av redsel.

– Vi må be til Gud, pastor, sa de i munnen på hverandre. – Det kommer til å bli et forferdelig møte, for vi har sett djevelen!

Reist

I ei bygd i Aust-Agder hadde ei kone hørt Draugedalen synge  i NRK-andakten «Jeg går til himl,en det er mitt hjem». Den likte hun så godt at hun ville kjøpe en kassett der den var med.  Hun noterte derfor tittel og sangerens navn på en lapp.

Noen dager seinere fikk hun sitte på med noen til byen. Mannen var ikke hjemme da hun dro. Men hun skrev en beskjed til ham. Uheldigvis forvekslet hun lappene.

Da mannen kom hjem, fant han huset tomt. Men etter en vandring rundt i huset, fant han lappen der han regnet med kona hadde lagt beskjed om hvor hun var gått.

Han kikket  lett  på lappen. Der sto det:

– Jeg går til Himlen, med Gunstein Draugedalen.

 

Foto: Redaktør for boken Torbjørn Greipsland er svært godt fornøyd med de historiene som boken har.

 Foto: Bjørn Arne Garsegg