Det første nordmennene reagerte på da de kom til sine nye hjem, var selve husene eller brakkene de skulle bo i. De var ikke som forventet. Det hadde i en viss grad sammenheng med at Beta kom minst én måned før ventet. Blant andre mangler var vindusglass. Husene hadde bare vinduslemmer til å åpne og lukke. Så spartansk hadde neppe nordmennene bodd tidligere. At det var åpninger i gavlen på huset, var så menn ikke hva de var vant med. Men slik skulle det være i varme strøk, ble det sagt.
Da ungkarene, som bodde i noen små rom i brakker, ba om å få litt halm til madrasser, fikk de til svar at det måtte de betale for.
De som drog til Hitchcocks plantasje på Papaikou 8-9 kilometer nord for Hilo, ble vel mottatt av eieren selv. Et festmåltid var laget til for dem, men overdådigheten tok snart slutt. Nordmennene mente det var stor grunn til å klage både på matmengde og kvalitet.
Ellers dreide klagene seg om at arbeidsformennene behandlet dem dårlig. Og ikke minst klaget de over at de måtte betale straff for den minste forseelse.
Også uklare punkter i kontraktene ble påpekt.
Det var uenighet om hva ”lodging” innebar. Losji på norsk innebærer også at man får sengeklær, mens lodging på engelsk gjør ikke det. Dette ble ordnet opp i på noen av plantasjene.
Men en langt viktigere meningsforskjell gjaldt om hustruer som ikke arbeidet, skulle få gratis kost. Nordmennene mente de var lovt det. Det spørsmålet ble for Hitchcock-plantasjens vedkommende ikke ordnet opp i før den norske utsendingen fra regjeringen, Johan Anton Wolff Grip, kom til Hawaii høsten 1882. Elles fikk de norske arbeiderne høre at en fagarbeider lett kunne få seg arbeid annetsteds og tjene fra 60 til 100 dollar i måneden. Selv hadde de opp mot 25 dollar i måneden. Når reisen bare hadde kostet omkring 130 dollar for hver nordmann, var det klart at den gratis turen hadde kostet dem dyrt.
Be the first to comment on "Surt liv på sukkermarkene (bokutdrag)"