I 2011 utkom boken «Norwegian Newspapers in Amerika», skrevet av professor Odd S. Lovoll. Ett år senere kom den norske utgaven «Norske aviser i Amerika», utgitt på Scandinavian Academic Press. Sidetallet er 478.
Det er et imponerende verk med svært mye informasjon om de mange norskamerikanske avisene som ble etablert. Omkring 280 ble startet mellom 1846, da den første norskamerikanske avisen Nordlyset ble etablert i Muskego, og 2010. Det er mye detaljrik informasjon om avisene og de ansatte, som det må ha tatt mye tid å hente inn.
Jeg har ikke kunnskap til å vurdere alt dette stoffet, men boken gir en oversikt som jeg tror mange vil sette pris på. Og vi får vite mye om hva avisene skrev om en rekke aktuelle spørsmål.
En faglitterær forfatter kan i høy grad bestemme hva han ønsker å omtale og legge vekt på i et vell av informasjon. Men jeg vil gjerne peke på noen forhold som jeg gjerne skulle ha sett hadde blitt med og at vi hadde fått vite hva avisene skrev om det.
Storslagen feiring
Sverre Mørkhagen skriver i tredje bind av hans serie om utvandringen til Amerika, at 100-års jubileet for utvandringen med” Restauration” fra Stavanger i 1825 ble storslagent feiret, særlig i Minneapolis og St. Paul. Dit kom president Coolidge og gav mye ros til de norske immigrantene. Og fremfor alt, han erklærte til øredøvende jubel at Leif Erikson hadde oppdaget Amerika 500 år før Columbus.
På jubileumsfeiringen ble opptrinn og bilder fra norsk historie presentert. Olav Haraldsson den hellige ble viet mye plass. Og så ble Hans Nielsen Hauge presentert som en videreføring av Olav den helliges kristningsoppgave, ifølge Mørkhagen.
Både det første kirkesamfunn som Elling Eielsen etablerte i USA, så vel som en rekke menigheter, var haugianske. Så det var ikke underlig at dette ble markert på feiringen.
Lovoll skriver om feiringen (side 332) og at rundt ett tusen aktører rettet søkelyset mot livet til oberst Hans Christian Heg, som i programmet var beskrevet som et «mønster på alt som er best og edlest i en borger».
Det er bra og riktig at Heg ble minnet, men jeg skulle gjerne ha sett oppslag og vurderinger som de norskamerikanske avisene kom med om den store oppmerksomhet Olav Haraldsson den hellige og Hans Nielsen Hauge fikk i markeringen. Hvilken vekt la avisene på dette, eller hoppet de over å nevne det slik Lovoll gjør? Hva skrev de som kristenarvens stilling i det norske Amerika i 1925?
Dessuten kan nevnes at heller ikke i Lovolls store bok «Det løfterike landet. Historien om
norskamerikanerne» er den kirkelige markeringen nevnt, men det opplyses at det ble ropt gledesrop til Tor og Odin.
Dårlig forberedt?
I et avsnitt om «Kvinners rettigheter og norskspråklige publikasjoner» skriver Lovoll at «Norske immigrantkvinner var i høy grad dårlig forberedt på å delta i amerikanske anliggender» og begrunner det blant annet med «menns dominans i kirkelige organer og klasserommet». Det om menns dominans er ganske klart riktig. Men noe mer må sies for å gi et riktig bilde; i flere kristne organisasjoner fikk kvinnene stemmerett før politikerne gav dem det.
Fra starten i 1889 fikk kvinnene i Norsk Søndagsskoleforbund stemmerett så vel som at de kunne velges til hovedstyret. I Den norske Sjømannsmisjon fikk kvinnene stemmerett i 1895, i Misjonsselskapet i 1904 og i Indremisjonsselskapet i 1911.
Også Norges Kristelige Ungdomsforbund, i dag Norges KFUK-KFUM, var tidlig ute. Det ble vedtatt i 1905 at hovedstyret skulle ha like mange kvinner som menn!
Hvor aktive norskamerikanske kvinner var i arbeidet for stemmerett, vet jeg ikke. Men det kan nevnes at kvinnesaksforkjemperne hadde eget innslag i jubileumsfeiringen 17. mai 1914, i Minneapolis/St. Paul. Første valg med kvinnelig stemmerett var avholdt i Norge bare et år i forveien. Nå benyttet forkjemperne for kvinnelig stemmerett anledningen til å markere det i jubileumsparaden. Og i en 1. mai-parade samme år, også i Minneapolis, går det bare kvinner, og de holder det norske flagget høyt hevet – referansen til kvinnelig stemmerett i Norge er svært sannsynlig.
Det kan også nevnes at på New Zealand var norske kvinner aktivt med i arbeidet for at kvinnene der fikk stemmerett før de fikk i Norge og i Amerika. Kanskje hadde de med noen impulser fra Norge?
Han som betydde mest
– Av alle kjente personer, biskoper, professorer, prester, oppdagelsesreisende, forfattere og kunstnere som har besøkt nordmennene i Amerika, har ingen hatt en dypere og mer langvarig virkning enn Lars Olsen Skrefsrud.
Det er den norskamerikanske forfatteren Nils Nilsen Rønning som skriver dette i biografien «Lars O. Skrefsrud, an Apostle to the Santals» om den norske misjonæren Lars Olsen Skrefsrud, som oppholdt seg i Amerika i 16 måneder, fra 19. mai 1894 til 25. september 1895.
Denne mannen som er så kjent verden over, er ikke nevnt i de mest sentrale bøkene om nordmenn i Amerika som er kommet ut de siste tiårene. Det gjelder den person som ifølge Rønning har hatt den sterkeste innvirkning av alle besøkende. Tusener hørte han i kirker, på universiteter og andre steder. 364 prekener og forelesninger holdt han i løpet av 16 måneder.
Men heller ikke i Lovolls bok om avisene er det med noe om han. Men de norskamerikanske avisene skrev om han. Noe av det avisene skrev skulle jeg gjerne ha sett hadde kommet fram i en slik bok.
Skrefsrud ankom New York 19. mai 1894. Jeg vet at Nordisk Tidende hadde bilde av ham på første side og velkomstdikt. Ikke ulikt den hilsen kronprins Olav og kronprinsesse Märtha fikk i «Skandinaven» da de besøkte USA i 1939.
Også andre skandinaviske blader i USA skrev om Skrefsrud, det gjorde også aviser som The Evening Post, New York Observer og Independent. Noen av avisoppslagene og kommentarene om dette storbesøket av Skrefsrud burde etter min mening ha fått plass i Lovolls bok.
Endret presidentenes arbeidsplan
Hva skrev avisene i 1953 om president Eisenhower og en norsk immigrant? Immigranten var metodistprest Abraham Vereide. Han fikk i gang de såkalte bønnefrokostene i Det hvite hus (International Prayer Breakfast), det vil si de ble holdt første gang i Mayflower Hotel, som norskamerikaneren Conrad Hilton eide. Siden har de fortsatt, nå deltar flere tusen fra hele verden, og hvert år med besøk av sittende president som har kommet med en hilsen eller vitnesbyrd.
Både norskamerikanske aviser og andre må ha skrevet mye om dette, også om Abraham Vereide. Hva skrev de? Det er ikke nevnt i det hele tatt i Lovolls bok om avisene. Neppe mange norskamerikanere har hatt større innflytelse på ALLE presidentenes arbeidsplan enn Vereide.
Men heller ikke i professor Ole O. Moens siste bok om USAs presidenter og besøk de har hatt av nordmenn, er Vereide nevnt, enda han møtte sittende president hvert år.
Villedende om folketall
At det finnes en og annen feil i en slik bok må man nesten regne med. En klar feil finner vi i det Lovoll (side 22) skriver om Even Heg, en av utgiverne av den første norske avis i USA, Nordlyset, at han var sønn til en velstående bonde i Lier, men noe navn oppgis ikke, heldigvis. Flere av oss har skrevet feil om Even Hegs fødested fordi stortingspresident C.J. Hambro skrev i 1950 at han var fra Hallingdal. Det var han ikke, heller ikke i Lier, hans hjemsted er Rygge i Østfold. Dermed har også oberst Hans Chr. Heg sine røtter der. Kilde: Knut A. Andersen.
Lovoll skriver (side 381) at 4 477 725 personer i den amerikanske folketellingen i 2000 erklærte at de var etnisk norske. Men det tallet er villedende, tallet var reelt sett høyere.
Da jeg arbeidet med boken “Norske pionerer i sju verdensdeler. Norwegian Pioneers” forsto jeg at jeg å måtte finne ut hva det ble spurt om i folketellingen og hva som ble nedtegnet. Det viste seg at maksimum to av svarene om etnisk tilhørighet ble tatt med. http://www.census.gov/prod/cen2000/doc/sf3.pdf. Da var konklusjonen min at man må regne med at tallet på norske etterkommere i USA (personer med litt norsk blod i årene) er langt større enn 4,5 millioner, kanskje så mye som ti eller muligens mer. At 53 millioner, 19 prosent av de spurte, ikke oppgav etnisk tilhørighet, må også tas i betraktning, selv om neppe et stort antall av disse hadde norsk tilhørighet siden norsk utvandring stort sett begynte så seint.
At langt flere enn 4-5 millioner amerikanere har norsk blod i årene, anskueliggjøres når man vet at barn i USA i dag kan stamme fra 8-10 etniske grupper, ja også mer. La det også nevnes at den danske forskeren Torben Grøngaard Jeppesen, forfatter av boken «Skandinaviske efterkommere i USA», bekrefter i en e-post denne forståelse av spørsmålene og svarene i den amerikanske folketellingen i 2000. Men siden det er populært å være norsk-ættet, vil nok mange av de som har flere etniske tilhørigheter, nettopp nevne den norske, mener han, og vi noterer hans positive utsagn.
Grøngaard Jeppesen mener blant annet av den grunn at tallet på norske etterkommere ikke er så mye som det dobbelte av 4-5 millioner, men langt mer enn 4-5 millioner. Men tallet 4-5 millioner synes å være seiglivet både i aviser, radio, fjernsyn og bøker.
Ørkenen Sur og Moses
Ørkenen Sur i Brooklyn har vært lite eller ikke omtalt i sentrale norskamerikanske historiebøker. Historien om stedet var et meget trist kapittel i norsk utvandrerhistorie som det ikke er hyggelig å skrive om. Det var et sted der en rekke norske sjøfolk og emigranter måtte ta til takke med et liv som uteliggere eller som beboere i et skur. Nå er det heldigvis skrevet bok om stedet, Ørkenen Sur, og laget film.
Det er riktig når Lovoll skriver om Ørkenen Sur (side 342) at Brooklyn-misjonæren Karl Holm ga den dette navnet. Men det var nok ikke Moses som hadde gitt stedet der israelerne vandret, dette navnet, slik Lovoll skriver. Det hebraiske navnet Sur som betyr mur eller kanskje festning, (Sjur skrives det nå i Bibelselskapets oversettelse) var gitt ørkenområdet flere hundre år før Moses kom dit, se 1. Mosebok 16, 7.
Men at Ørkenen Sur i Brooklyn med norsk betydning av ordet var et surt sted å være, er det ingen tvil om.
Ovenstående ble først trykt i Utdanningsforbundets blad Utdanning, nr 9 – 2016.
Be the first to comment on "Storverk om norskamerikanske aviser, men beklagelig ensidighet"