Store mangler i bøker om nordmenn i Amerika

Over 6000 norskamerikanere deltok i den amerikanske borgerkrigen (1861-65). Tusen døde. Omkring 200 kom i de grusomme fangeleirene.

Ingrid Semmingsen, senere professor, satte en lav standard med sine to binds verk på tusen sider, Veien mot Vest (Aschehoug 1941 og 1950), der hun bare brukte to-tre sider på nordmennenes deltakelse i borgerkrigen, mest om offiserene Hans Chr. Heg og Porter Olsen. Ikke noe om hvorfor krigen startet, hvem som vant, hvor mange norske som deltok og falt. Enda verre er det at de norske soldatene som kom i fangeleirene, dødsleirene, er fullstendig ignorert både hos Semmingsen og i professor Odd Lovolls sentrale historiebøker, men omtalt i Sverre Mørkhagens ”Drømmen om Amerika”.

Presidenter på bønnefrokost

Abraham Vereide er ikke nevnt i Odd Lovoll, Ole O. Moen og Hans Olav Lahlums bøker om de amerikanske presidentene, heller ikke i Moens siste der han også omtaler nordmenn som besøkte amerikanske presidenter.

Stort sett hvert år får vi her i landet se fjernsynsinnslag om bønnefrokosten som holdes i Washington årlig, der både USAs president og flere tusen gjester fra hele verden deltar.

Men det som ytterst sjelden kommer fram, er at det var den norskamerikanske metodistpresten Abraham Vereide som sammen med Billy Graham fikk president Eisenhower med på å arrangere såkalte bønnefrokost. Neppe har noen andre norske hatt større innflytelse enn Vereide på arbeidsprogrammet til kommende presidenter. 

 Størst innflytelse

Art Rorheim, ungdomspastor i en menighet i Chicago, laget på 1950-tallet et opplegg for barn og unge basert på å lære seg bibelvers utenat, og enkle sportsleker. Opplegget brukes nå av 28 000 menigheter i mer enn hundre land. Få om noen norskamerikanere har hatt større innflytelse!

Verdensleder i Adventistforbundet

Lutherske prester og kirkeledere har fått mye omtale, aller mest hvis de har vært aktive i teologisk strid. Ole Andres Olsen er fullstendig utelatt i de sentrale bøkene om nordmenn i USA enda han som verdensleder i Adventistsamfunnet fra 1888 burde ha fått betydelig omtale.

At foreldrene til Ole Andres Olsen så vel som andre familier i Agder hadde adventistsympatier og emigrerte midt på 1800-tallet på grunn av motstand de møtte, har fått liten eller ingen oppmerksomhet.

Bygde opp konsernet Christianity Today

Harold Myra ledet i 32 år utviklingen av mediekonsernet Christianity Today og ett av verdens mest innflytelsesrike kristne magasiner, Christianity Today.  Mannen med det norske etternavnet Myra med røtter i Skien og Kristiansand  synes å være ukjent for faghistorikerne.

Størst virkning

– Av alle kjente personer, biskoper, professorer, prester, oppdagelsesreisende, forfattere og kunstnere som har besøkt nordmennene i Amerika, har ingen hatt en dypere og mer langvarig virkning enn Lars Olsen Skrefsrud.

            Det var den norskamerikanske forfatteren Nils Nilsen Rønning som skrev dette om misjonær Skrefsrud, som oppholdt seg i Amerika 16 måneder i 1894-95.

            Skrefsrud er kjent verden over, men hans besøk er ikke nevnt i de mest sentrale bøkene om nordmenn i Amerika.

I Jewell, Iowa, kom ca. 4.000 menneske til møtene, den største forsamling man hadde sett av nordmenn på én gang.

Minnesotas ”Mor Teresa”

Mange kvinner har fått mindre oppmerksomhet enn de fortjener.  Maria Sandvik, Minnesotas ”Mor Teresa” gjorde etter 2. verdenskrig en enorm innsats for fattige og uteliggere i Minneapolis. Jenta fra Hafslo hadde selv opplevd vonde og vanskelig år i USA. Da hun kom seg, bestemte hun seg for å hjelpe andre gjennom evangelisk og diakonal virksomhet. Det gjorde hun til gagns.  Senteret eksisterer fortsatt. Men veldig mye oppmerksomhet har hun ikke fått.

 

Nordmenn i borgerkrigen

‘”Denne boka viser klart at norsk utvandrerhistorie hittil har mangler, alvorlige mangler.” Det var lektor William Gunnesdal som konkluderte slik i en omtale i bladet Utdanning av boken min ”Nordmenn i dødsleirene. Norwegian. Tusen norske soldater døde i den amerikanske borgerkrigen.» 

Jeg tror ovenstående har vist at det gjelder ikke bare borgerkrigen, men en rekke andre forhold. Jeg kunne ha nevnt flere.

Så føyer jeg til at jeg er klar over at enhver forfatter kan velge og vrake i hva vedkommende vil ta med. Men jeg synes de temaer jeg har nevnt, absolutt burde ha fått omtale.

Torbjørn Greipsland

Torbjørn Greipsland har skrevet flere bøker om norske emigranter.

Store fortielser om nordmenn i USAs borgerkrig

Av Torbjørn Greipsland, pensjonert redaktør

I flere sammenhenger, i artikler, foredrag og bøker har jeg påvist store mangler når det gjelder det som er skrevet om nordmenn i USA. Mest gjelder det det nok det omfattende kirke- og kristenliv i 6-7000  nyetablerte menigheter. Men også borgerkrigen 1861-65.

Hvorfor de grusomme fangeleirene og lidelsene er fortiet av faghistorikerne, skal jeg ikke spekulere i, men det er jo hyggeligere å skrive om det positive.

Boken ”Drøm og dåd. Utvandringen til Amerika” (H. Aschehoug & Co) av professor Ingrid Semmingsen, utkom i 1975 til 150-års jubileet for utvandringen. I denne boken på 170 sider finnes ikke en eneste hovedartikkel om borgerkrigen og nordmennenes deltakelse i den. Semmingsen skriver i forordet at hun har valgt å belyse noen temaer og synspunkter som er viktige. Når hun da bare har med noen linjer om borgerkrigen, er det et resultat av et bevisst valg hun har gjort.

Enda mer påfallende er det at Semmingsen i selve hovedverket over utvandringen ”Veien mot vest”, bind 1 og 2, (Aschehoug & Co, 1941 og 1951), bruker bare tre sider av over tusen til å omtale den fire år lange borgerkrigen. Hun nevner at en tredjedel av 15Wisconsregimentet falt, men oppgir ikke noe tall og nevner heller ikke de mange hundre fra andre regiment som falt. Fangeleirene eller de tragiske følgene for alle som ble skadet og syke, er ikke nevnt med et eneste ord.

I professor Odd Lovolls bok ”Det løfterike landet”, som utkom på Universitetsforlaget i 1983, er bare to av bokens 215 sider viet nordmennene i borgerkrigen.

          Knapt et ord om deres lidelser i krigen er med, men det nevnes at 299 menn, omtrent en tredjedel av det opprinnelige 15Wisconsinregiment, falt i krigen. Ikke noe om de mange

andre som falt eller ble skadet for livet. Men det nevnes at ”Krigens skapte helter. Den mest kjente er uten tvil oberst Hans Christian Heg, sønn til pionerlederen Even Heg”.

Nordmennenes lidelser i fangeleirene er ikke nevnt med et ord. Men det siteres fra et brev oberst Ole Johnson Skipnes skrev fra Libby-fengslet (riktig navn, men det indikerer ikke at det var en fangeleir) med gode ord om oberst Heg, som er ”blevet næsten som en Afgud blant os og hans Minde vil altid bli holdt høit i Ære av hver eneste en i regimentet”.

Også i Lovolls bok ”A Century of Urban Life. The Norwegians in Chicago before 1930”, ”The Norwegian-American Historical Association /The University of Illinois Press” 1988 har borgerkrigen fått en svært, svært tynn omtale. 15Wisconsinregimentet blir nevnt med noen linjer. Så nevnes at helten Heg falt i det blodige slaget ved Chicamauga, men ikke ett ord om at andre døde eller ble skadet. Heller ikke er fangeleirene omtalt i denne boken på 360 sider. Omtalen avsluttes med at konflikten skapte ”ethnic heroes”, etniske helter.

Buslett og Ager

Denne taushet om lidelsene som utallige nordmenn opplevde i krigen og etterpå, og også tausheten om fangeleirene, står i sterk strid til hva de ikke-profesjonelle historikerne skrev, nemlig O. A. Buslett  i ”Det Femtende Regiment Wisconsin Frivillige” (Eget forlag, Decorah, 690 sider, utgivelsesår ikke oppgitt) og Waldemar Ager i ”Oberst Heg og hans Gutter”, Fremad Publishing 1916, 325 sider. De la ikke la skjul på borgerkrigens negative sider og at nordmennene ble pint i fangeleirene.

          I boken ”Til våpen for det nye land. Norske innvandrere i den amerikanske borgerkrigen” av Carl Jacob Skarstein (J. W. Cappelen 2001, utgitt i samarbeid med Forsvarsmuseet) har nordmennenes innsats og lidelser fått god plass. Også fangeleirene er nevnt. På side 270 står det om fangeleirene at ”i nord var det ressurser nok til å gi fangene det de trengte (selv om vrangvilje og byråkratisk smålighet i mange tilfeller skapte matmangel, usunne forhold og høye dødstall også i nordstatenes fengsler), i sørstatene måtte fangene som oftest leve på sultegrensen”.

Det er rosenrødt bilde. Også nordstatene hadde grufulle fangeleirer, én i Chicago. Som det fremgår av artikler og brev, ble fangene bevisst utsatt for dårlig behandling og tortur.

For å få fram noen av manglene, skrev jeg boken ”Nordmenn i dødsleirene/Norwegian Soldiers in the Prison Camps during the American Civil War”.  Emigrantforlaget 2005.

Fortiet

Da jeg i boken brukte ordet «fortiet» om det Semmingsen og Lovoll hadde gjort, fikk jeg noen reaksjoner, men førsteamanuensis Bjørn Slettan ved UiA ga meg rett:  «Det er rosverdig at han dokumenterer disse mørke sidene, gjennom imponerende samling av beretninger fra øyenvitner. Når det hevdes at dette kapitlet i krigshistorien i stor grad har blitt fortiet, så synes det å være god grunn for påstanden. Det gjelder både generell historieskriving og utvandringslitteraturen». I en anmeldelse i Dagbladet skrev Gudleiv Forr at innvandrernes dramatiske og til dels blodige historie er fullstendig fortiet både i oversiktsverk og norske leksika. Lektor Wilhelm Gunnesdal konkluderte slik i bladet Utdanning: ”Denne boka viser klart at norsk utvandrerhistorie hittil har mangler, alvorlige mangler.”

“This book is the most extensive compilation of the stories from and facts about Norwegian soldiers in Civil War prison camps… enriched by Greipsland’s analyzations.”

Vesterheim Genealogical Center.

Foto:

Torbjørn Greipsland tok i 2008 kontakt med ambassador Knut Vollebæk ved den norske ambassaden i Washington for å høre om ambassaden kunne stille med en representant hvis man fikk til en markering på Memorial Day, der også de norske soldatene som døde i fangeleiren Andersonville i Georgia ble minnet. Svaret var positivt. Oberst Ole M. Hojem kom og deltok med kransnedleggelse på markeringen i Andersonville National Historic Site i mai 2009. Hojem ved minnesteinen for Christian Knudson fra Land. I midten formann i Landings Lag  i USA, Sandra Hendrickson. Til høyre Torbjørn Greipsland. Foto: Kevin Frye.