Den merkeligste norske emigrant som har utvandret til Amerika var Nils Otto Tank fra herregården Rød ved Halden.
Det er Hjalmar Rued Holand som skriver dette i boken “Den siste folkevandring” (Aschehoug 1930). Men denne mannen, som reiste til Amerika med store rikdommer og enda større idealer for å hjelpe andre, er lite kjent.
Hans far, Carsten Tank, er kjent som politikeren og statsråden fra tiden etter 1814. Han var en tid Norges rikeste mann, men i de vanskelige tider i slutten av 20‑årene bukket handelshuset Tank under.
Sønnen Nils Otto, som var født i 1800, kom på en reise i Tyskland i kontakt med medlemmer av den kristne bevegelse Brødremenigheten. Han ble omvendt, og satte seg fore å bringe det kristne budskap videre til andre. Men først oppholdt han seg blant sine kristne venner i flere år. Han traff en kvinne ved navn Mariane Fruauf, som han giftet seg med i 1838.
150 år siden
Så tidlig som i 1842, samme år som jubilerende Det Norske Misjonsselskap ble dannet, reiste de til Suriname, den hollandske kolonien på østkysten av det nordlige Sør‑Amerika, som misjonærer. Her arbeidet de blant de elendigste mennesker for å bringe dem evangeliet. Men klimaet var usunt, og Mariane døde allerede etter en kortere tid. Men rikmannssønnen Tank, som var kraftig og ca. 190 cm høy, fortsatte gjerningen, og fant seg vel til rette. Arbeidet gikk fremover, og under Tanks ledelse hadde de etter noe år 29 predikanter og lærere i arbeid.
Gjennom sitt virke ble Tank overbevist om at den verste hindring for misjonens arbeid, var den brutalitet som slavene måtte gjennomleve. Tank appellerte til slaveiernes humanitet, men forgjeves. I 1848 reiste han til Holland for å vekke sympati for slavene. Han fikk audiens hos kongen og hans ministre, og talte slavenes sak med overbevisning. Kongen og regjeringen lovte å få til en reform hvis forholdene var som han skildret dem.
Under besøket i Holland var Tank en hyppig gjest hos den lærde pastor J. R. Van der Meulin og frue i Amsterdam. Han var etterkommer av en velstående familie av kunsthandlere og bokelskere. I deres datter fant Tank en åndsbeslektet ledsager, Caroline, og de giftet seg i 1849, kort tid etter at faren hennes døde. Da kom alle kunstskattene i deres eie.
De drog på bryllupsreise til Norge. Der fikk de se et brev som gjorde sterkt inntrykk. En flokk emigranter fra Stavanger hadde reist til Milwaukee i USA. De hadde ingen jord å dyrke, men forsøkte å livberge seg som fiskere på Lake Michigan. En av dem var en lekpredikant, som hadde gått inn i Brødremenigheten, og under hans ledelse sluttet alle seg til denne. Nå skrev de et brev til Norge og bad om å få en prest over. Dessuten ville de gjerne flytte bort fra byens fristelser og usikre levemåte. A.M. Iversen, student ved misjonsskolen i Stavanger, var allerede på vei dit.
Kollektivbruk
Da Tank så brevet, besluttet han seg for å oppfylle den andre del av deres bønn, nemlig å hjelpe dem med jord, hjelpe dem til å stifte en koloni hvor de kunne oppdra sine barn under gunstige omstendigheter. Han og kona og en datter fra første ekteskap reiste i 1850. I byens aviser stod det at han hadde med seg halvannen million dollars i gull da han kom…
Så fort Tanks var framme, reiste han ut for å finne passende eiendommer, og festet seg ved et skogområde på vestsiden av Fox River, sør for byen Green Bay. Han kjøpte nærmere 40 000 mål og inviterte menigheten til å flytte hit. Alle skulle få gratis jord. Hans hensikt var å stifte en fellesskaps-koloni i likhet med den i Herrnhut i Tyskland som grev Zinzendorf hadde fått i stand.
Tilbudet fra Tank ble mottatt med stor glede. I august 1850 flyttet nesten hele menigheten dit, 42 voksne mennesker med barn, samt den norske presten A. M. Iversen og en tysk prest ved navn Fett.
Jord ble utdelt, og de gav stedet det bibelske navn Ephraim (dobbelt frukbar). I dette villniss av en mektig urskog slo verdensmannen Nils Otto Tank seg ned. Innbyggerne forundret seg over det. Og de forundret seg over hans fyrstelige holdning, hans standsmessige antrekk og hans fornemme høflighet.
Til seg selv kjøpte han et rommelig, gammelt hus ved elvebredden. Her innrettet familien seg med stor kunstnerisk smak. Der var sirlige franske møbler, portretter av berømte hollandske mestere, gammelt sølvtøy og fint porselen. Ti store godsvogner kom fra Holland og Norge med så mange gjenstander at det var vanskelig å finne plass for alt. Boksamlingen bestod av flere tusen bind.
Da Tank og hans venner kom til Green Bay, stod et gammelt skolehus tomt, det var bygget av et kirkesamfunn som skole for indianerne. Dette ble innredet som hjem for menighetens medlemmer. Her bodde de i ett år. Husholdningen var ordnet etter strenge regler: Klokken fem ringte vekkerklokken, en halv time senere var det andakt. Etter frokost gikk hver til sitt arbeid, noen til jordene, andre for å bygge hus, og somme til fjorden for å fiske.
Skole
Tank fikk straks i gang en skole. Foruten klasser for barn begynte han med en folkehøyskole, hvor fem unge menn deltok den første vinteren. Tank underviste i historie, litteratur og vitenskap, mens pastor Iversen underviste i kristendom. Det var den første norske høyskole i USA. Tank hadde større planer. Han ville utvide den til en læreanstalt hvor immigrantene kunne studere medisin, jus, teologi og naturvitenskap.
De som bodde i kolonien den første tiden, fortalte senere med begeistringens glød om denne periode. Hver dag var full av lykke og glede. Og Tank hadde store forhåpninger når han syslet med planene for den videre utbygning. Kanskje skulle han få til noe lignende av det kirkesamfunnets stifter, grev Zinzendorf, hadde fått til. Hans innflytelse hadde nådd til land verden over. I Amerika var det nok av norske immigranter som trengte Tanks hjelp.
Splittelse
Ett år gikk, og kolonien vokste. Samarbeidet var godt. Men så skjedde noe. Misforståelser som hadde versert en tid, antok anseelige dimensjoner. Pastor Fett var en noe innesluttet og mistenksom mann, som helt fra begynnelsen hadde vært skeptisk til Tanks planer. Av og til kom han med spydige insinuasjoner til pastor Iversen, en nidkjær ung mann, som også hadde vanskelig for å forstå Tank og hans vyer. Det ble spurt hva som hadde fått en millionær til å slå seg ned i ødemarken? Var det for å spekulere eller hva?
De to prester drøftet det med de andre i menigheten. Iversen fant å ville sette Tank på en alvorlig prøve. Han forlangte at medlemmene skulle få skjøte på eiendommene, som de hadde fått til forvaltning. Dypt såret over denne mistro forklarte Tank kort og bestemt at koloniens fellesskaps plan gjorde dette umulig. Han hadde ikke forlatt Europa for å bli landagent i villnisset, men for å fremme en apostolisk tanke. Hvis Zinzendorf og de første brødrefolks store eksempel skulle bli fulgt, måtte menigheten fortsette som en sameiende koloni.
Det var nok for den uerfarne og litt iltre Iverson. Han gikk til folkene og sa: “Det er hans mening å gjøre dere til husmenn”. Det var nok for dem ‑ de visste hva det var ‑ det var like ille som slaveriet. De måtte komme seg bort ‑ jo før jo heller. Drømmen var over. At aristokraten skulle hjelpe dem med jord og hus og skoler og kirke, var for godt til å være sant. Dette måtte være lureri.
Noen reiste vestover og fikk seg settlementer der. Men de fleste drog med Iversen, som fikk låne 500 dollars av en biskop, og kjøpte et større landområde i Door County, et naturskjønt område.
Mislyktes og lyktes
Skuffet for annen gang i sine filantropiske planer, fant Tank straks avløp for sin virkelyst. Et stort selskap var organisert for å bygge en kanal tvers over staten Wisconsin fra Green Bay til Prairie du Chien, en strekning på nærmere 500 kilometer. Det var i tiden før jernbanens hadde blitt alminnelig, og folk satte sin store lit til en slik kanal. Staten lovte gratis land. Tank ble valgt til finansagent, og drog til New York og fikk folk til å investere store summer. Men da kanalen var ferdig, var også en rekke jernbaner ferdigbygget. Og de fulgte de steder der handels-virksomheten lå. Kanalen, som gikk på tvers av disse handelsruter, ble nærmest overflødig, og staten nektet å innfri sine løfter. Selskapet gikk konkurs. Tank og mange andre tapte alt de hadde satset.
Dette økonomiske engasjementet til Tank er mest kjent og omtalt, men har var aktiv deltaker i en rekke andre prosjekter, som lyktes i høy grad.
Straks etter at kanalselskapet gikk konkurs døde Tank ‑ 64 år gammel. Hans hustru døde i 1891. I sitt testamente gav hun 100 000 dollars til et barnehjem i Oberlin, Ohio, som nå heter The Tank Home for Orphan Children. Hun testamenterte også betydelige summer til mijonsarbeid og andre gode formål.
De mest verdifulle møblene og deres mange kunstgjenstander ble solgt på auksjon i Chicago. En lang rekke mindre gjenstander ble solgt i Bay Green. Berømt Wedgwood‑porselen finnes i større grad i hjem i Green Bay enn i noen annen by i USA, sies det.
Deres bolighus ble senere kjøpt av byen Green Bay og flyttet til en av dens parker, hvor det nå er museum og har navnet “The Tank Cottage”.
Endel av boksamlingen, 6 000 bind, ble gitt til staten Wisconsins historiske selskap. Holand forteller i sin bok at opplysninger fra denne boksamling førte til at en strid mellom England og USA angående Venezuelas grenselinje ble avgjort uten krig.
Guds rike
Kanskje et betydelig tegn på at Tank ikke levde så nytteløst som man lett kan slutte om en hvis planer ikke ble fullført. Men hans innsats i Suriname så vel som i USA, har satt spor. Noe av det såkorn han sådde, falt i god jord og bar frukt.
I en meget interessant artikkel i Norsk Tidsskrift for Misjon nr. 2 1947 konkluderer misjonsprest Erling Danbolt slik: “I utvandringshistorien står han som en blåøyet idealist som ikke forstod den verden han levde i. Men det er ikke riktig. Man forstår ikke Tank uten at man forstår at for ham var det bare ett som betydde noe – Guds rike.”
At historien om Tank og huset han og Caroline kjøpte verdesettes høyt, vises ved at Heritage Hill, Green Bay, har satset mye på å presentere historien om Tank og restaurere huset deres. Dette enorme arbeidet er nå fullført, og stedet er nå åpent for publikum. Selve restaureingsarbeidet har kommet på mellom 200 og 225 000 dollars, noe som forteller hvilken innsats som er gjort for å bevare minnet om nordmannen Nils Otto Tank og hans hustru Caroline (1993). Jostein Vormeland har skrevet boken “Otto Tank – pioneren fra Rød herregård”. Den anbefales.
Be the first to comment on "Statsrådsønnen ble pionérmisjonær, kollektivleder og kanalbygger"