Sa kongen av Hawaii nei til norske lege?

Var prinsesse forelsket i dr. Kraft, men kongen sa nei?

– Ryktene har gått, men vi tror ikke på dem, sier oldebarnet Inger Johanne Guldbakke Daas i Lier

Eyvind Kraft er oppført som passasjer nr 239, hans yrke er doktor, født i Tyskland, han døde under reisen fra Drammen til Hawaii.  Det står i den offisielle passasjerlisten for skipet Musca.  Men han døde ikke på reisen. Inger Johanne Guldbakke Daas, bosatt på Reistad i Lier og oldebarn til dr. Kraft, er bevis på det. Ei heller var han tysker, men nordmann.

Som det er vel kjent for mange i Buskerud, seilte to skuter i 1880 fra Drammen til Hawaii, Sandwichøerne som de kaltes den gang, med omkring 600 voksne og barn. De voksne skulle arbeide på plantasjene. De så fram til nærmest paradisiske tilstander etter informasjonen de hadde fått, men møtte et heller tøft arbeidsliv på plantasjene. Noen, som Nicoline (Johannessen) Bjerke fra Modum, kalte seg for slave. Og husmannsjenta Maren Martinsen fra Lier, som sa hun var blitt tvangsgiftet før hun og mannen emigrerte, sa det var under hennes verdighet å arbeide på en plantasje.

I selskap hos de kongelige

Eyvind Kraft var den 50. legen som ble utdannet i Norge. Han jobbet sammen med Arnmauer Hanssen i Bergen, på Leprasykehuset der. Det var derfor han reiste til Hawaii for å jobbe med spedalske. De spedalske bodde den gang på et avsidesliggende sted på øya Molokai, som Kraft besøkte. Det var en belgisk pater som var leder der i mange år. Eivind opplevde stedet for øde, og sa derfor nei til jobben, men jobbet som lege i Honolulu.

Ut fra to brev som Inger Johanne Guldbakke og hennes fetter Bo Veiersted har i original, er det klart at han deltok aktivt i selskapslivet – til og med hos de kongelige.

I brev av 6. februar 1882, omkring ni måneder etter at Musca ankom Honolulu, skriver han til sin søster Marie at han lever vel økonomisk, og har et godt ord som lege i landet.

”Noe stille og kjedelig er det jo, men jeg trives dog langt bedre nå enn i begynnelsen. Således er det vel alltid med livet i utlandet, det skal tid til før man venner seg til de fremmede ansikter, det fremmede språk og den fremmede omgangstone og hele levesett.

Hva som støter meg mest, er den mangel på gemyttlighet og på selskapelig omgang som finnes her. Riktignok blir man av og til invitert til å “spend the evening” (tilbringe kvelden) her eller der”, skriver dr. Kraft, og nevner at traktementet kan variere fra intet til bananer og kildens klare vann.

Man kan undre seg over at han skriver det er så kjedelig. For dr. Kraft var vel bevandret i selskapslivet da han var student i Norge. Han skriver nemlig i samme brev at hadde han ikke ervervet seg en viss savoir vivre (verdenskunnskap, belevenhet) og vært så vidt meget i selskap og blant forskjellige mennesker, så kunne han like godt ha pakket sammen. Kanskje tok han litt for lite i enn for mye i sine brev til søsteren?

Saltet fisk og tørket blekksprut

Kraft skriver videre i samme brev: ”I dag har jeg vært på “Lauau”, det vil si en slags kanakisk (hawaiisk) fest hos prinsesse Kelikolami, en søster av avdøde kong Kamehameha den 5. Denne damen, som er forferdelig rik og tykk, mellom 3 og 400 engelske skålpund, (det vil si mellom 150 og 200 kg) er en ivrig tilhenger av den hawaiiske fasong (skikk). Det er hennes fødselsdag i dag. Og i morgen skal et praktfullt palass, som hun har latt bygge her i byen, innvies, med grand (stort) ball. Jeg har invitasjon til ballet (hvilken jeg sender deg, for kuriositetens skyld), skriver Kraft og antar det kan bli en kveld utenom det vanlige.

”Hva jeg har sett i dag, er kurisiøst nok. Kongen, dronningen, prinsesse Kelikolami, prinsesse Likelike (Mrs Cleghorn), og prinsesse Lilioukalani (Mrs Dominis) tillike med en masse av de “fornemste” hvite og halvhvite damer og herrer (blant annet innenriksministerens frue) satt ved det kongelige taffel, som var dekket i nivå med jorden.

Rettene bestod av rå, salt fisk, tørkede blekkspruter og den kjente poi, en slags grøt som lages av tarorot. Alt ble nytt ved hjelp av fingrene uten spor av kniv eller gaffel. Gjestene satt på huk.

I aften skal det være storartet hula-hula, den bekjente hawaiiske nasjonaldans”.
Så nevner han at han i sitt siste brev har skrevet at han vil forlate landet og reise til Amerika.
”Denne beslutning er nå forandret”.

Kongelige rykter

I den andre brevet som familien har i eie, av 18. juli 1882, skriver han til sin mor at han sender med en sjekk på 400 dollar. Det var en betydelig sum den gang. Videre forteller han at han får Morgenblad’ene hun sender.

Så går det fram av brevet at han nå bor på Makawao, en liten by på øya Maui, der en rekke av de norske som arbeidet på plantasjene, bodde.

“Jeg lever forresten nokså vel og trives bedre i Makawao en i det kvalme Honolulu”.

Hvorfor i all verden trivdes dr. Kraft, en mann vel vant med selskaper, bedre i den lille landsbyen Makawao enn i selveste Honolulu? Er det noe sant i ryktene om at det var kong Kalakaua som ville ha han bort fordi en av prinsessene var forelsket i ham?

Inger Johanne og Bo er vel kjent med historien. Den sier også at han var kongens livlege, og at kongen betalte ham en større sum penger for å reise bort. Kongen ville tydeligvis ikke ha en norsk viking med legetittel og bart til svigersønn.

– Det som er helt klart, er at han ikke var kongens livlege. Vi tror heller ikke det er hold i at en prinsesse var forelsket i ham og at kongen vill ha ham bort, sier Inger Johanne og Bo.

Men de skjønner godt at historien fortelles, den er til med og med gjengitt i en bok. For en godbit i historien om den norske utvandringen til Hawaii er den.

Reiste fra Hawaii

I samme brev forteller Kraft at han er tilbudt jobben som distriktslege for Makawao. Om han fikk jobben, eller takket nei til den, eller hadde den en kort stund, er usikkert.

Det som er klart er at han, uvisst av hvilken grunn, forlot Hawaii i oktober samme år og slo seg ned som lege i byen Menonomie i Wisconsin.

– I lokalavisene kan man følge hans virke, forteller Bo, som har besøkt stedet. Men Kraft likte seg bare sånn passelig i USA, der han mente det ikke var “orden eller greie på noen ting”.

Men før Kraft reiste fra Hawaii, hadde han levert et meget viktig og interessant bidrag om spedalske på Hawaii. Den norske legen Ferdinand Lochmann hadde nemlig gitt Kraft i oppdrag å skrive noe om lepra-situasjonen på øyene.

I en lengre rapport om helsesituasjonen forteller han at det neppe er tvil om at sykdommen skyldes smitte og ikke er arvelig, slik enkelte leger i Norge hevdet den gang.

Startet sanatorium

I 1886 kom han tilbake til Norge, og en ny epoke begynner. På Lisbetsæter i Skaun i Trøndelag etablerte han et sanatorium. Igjen sier ryktene at han kjøpte eiendommen for penger kongen på Hawaii hadde gitt ham for å forlate øyene.

Selv om Kraft ikke hadde vært lege i mange år, hadde han uten tvil tjent bra. Og hans far, som var sorenskriver, var velstående. Det er derfor rimelig grunn til å tro at han kunne klare å etablere et sanatorium uten penger fra en konge på de fjerne øyene Hawaii.

Virksomheten ved det flotte sanatoriet gikk heller dårlig. Kanskje var en grunn at dr. Kraft selv var mye fraværende, blant annet som lege under lofotfisket?

Fyrst Albert I av Monaco besøkte sanatoriet, men Inger Johanne og Bo vet ikke om det var som pasient.

Fra midten av 1890-årene var det klart Eyvind Kraft var syk. Han drog til kurbad i Wiesbaden i Tyskland og Montreux i Sveits. En omfattende behandling med karbad og mineraler hjalp ikke.

Tilbake i Norge døde Eyvind Kraft i 1900. Han etterlot seg kone og to barn.

Et begivenhetsrikt liv var over. Men hvor begivenhetsrikt det egentlig var, vet man ikke til fulle.

(Skrevet i 2015)