De er norskættede kvinner fra nordstatene. De er alle bosatt i Hawaii og trives i det varme klimaet. Det siste overrasker ikke så mye. Men det overrasker at de alle tre er så samstemte om at når de kommer til steder i Fastlands-Amerika der det bare er hvite mennesker, savner de sterkt det fargerike fellesskapet på Hawaii og vennligheten blant folk der.
De tre er Evelyn Nilsen Lind, Joy Doucette og Joyce Herbert.
Slekt i Trondheim
Evelyn Nilsen Lind er født i Drak nær Minot i Nord-Dakota. Hennes oldemor var Maret Egan fra Trondheim.
I 1941 ble Evelyn gift, og da mannen fikk jobb på Hawaii, flyttet de dit. Etter krigen flyttet de til California, og har siden vekslet mellom å bo i de to statene.
Nå bor Evelyn fast i California av hensyn til forsikringen hun har, men er deler av året på Hawaii.
– Jeg danser hula, overrasker hun med å si.
Da vi ymter frempå om at det er vel en norsk form for huladans, sier hun med et smil at det er haole-måten. Haole betyr egentlig utlendinger, fremmede, men brukes særlig om hvite mennesker.
Fra Gran
Joy Douchette sier ”Jeg er norsk, fra Kailua.” Hun er født og oppvokst i Madison, Minnesota.
Hennes oldemor var Siri Knutstadmarken fra Gran på Hadeland, mens oldefaren hette Ole Pedersen Ratrum, også han fra Gran.
Hun forteller at hun flyttet til Hawaii i 1966 da mannen hennes ble ansatt som leder for skolenes lunsjopplegg. Selv har hun jobbet som sekretær.
Hun trives svært godt på Hawaii. Først etter fem år tok hun en tur tilbake til Minnesota.
Hun husker en reaksjon hun hadde da hun satt på en flyplass:
– Et asiatisk ektepar kom forbi. Jeg holdt på å reise meg og gi dem en klem og si ”jeg kjenner dere jo”. Så jeg savner variasjonen av kulturer og raser når jeg er i Minnesota. Her er en allsidighet i mennesketyper som jeg setter pris på, sier Joy Doucette.
Nå spiller hun golf i varme Hawaii, det liker hun.
Og hun er med i et kor der de synger hawaiiske sanger. Hver tredje søndag synger de i en kirke. Ellers besøker de aldershjem for å synge der.
– Har du lært deg hawaiisk?
– Jeg har gått på kurs, og kan noe, og sangene lærer vi, sier Joy, som danset hula inntil for noen år siden.
Fra Trøndelag
Joyce Herbert vokste opp i Osakis, Minnesota.
– Et godt sted å vokse opp. Vi bodde på en farm, arbeidet mye, men hadde også mye gøy. Og vi hadde mye god mat – og spiste alltid opp, forteller Joyce.
Hennes norske besteforeldre var Bertine (Nordnes) og Ole Johannessen Kluken, fra Verdal. De emigrerte i 1900.
– Etter high school flyttet jeg til California. Bestemte meg da for ikke å bosette meg i vinterkalde Minnesota.
Joyce ble flyvertinne i Continental Airlines. Der møtte hun Ted, som var flykaptein, og som ble hennes mann.
– Så fikk vi muligheten til å bli stasjonert på Hawaii. Vi sa ja, hadde litt hjemlengsel den første tiden, men etter to år kunne ingen få meg herfra, sier Joyce, som nå har bodd på Hawaii i mer enn 30 år.
En god tid
– Jeg savner noe viktig når jeg er på fastlandet og ikke ser ulike mennesketyper. ”Hva er galt? Alle ser jo så like ut?” undret jeg meg første gangen. Jeg trives med ulike folkeslag. Folk her er så vennlige, og livet er mer behagelig her enn i Los Angeles med all trafikk og smog.
Folk kommer vel overens selv om de er ulike. Selvsagt er det problemer, men stort sett går det bra, sier hun.
Hennes tid som flyvertinne husker hun som en god tid.
– Jetflyene var mindre, folk som fløy oppførte seg som gentlemen, og flyselskapene hadde bedre råd og kunne yte god service, sier Joyce. Hun likte arbeidet. Hun var aldri ute for noe uhell eller ulykke av noe slag.
Sønnen er flykaptein som sin far. Han bor med kone og to barn i Kailua.
Joyce og Ted trives med pensjonisttilværelsen.
– Vi svømmer mye, tar padleturer, og tidligere seilte vi en god del, forteller Joyce. Hun og mannen har den skjønneste strand med blått, deilig vann rett utenfor det nydelige og store huset deres.
Venner har de i den lutherske kirke, men enda flere blant naboer og flypersonell. Mange av dem har slått seg ned her.
Variert gudstjenesteopplegg
En gudstjeneste i kirken deres St. John Lutheran Church, er ikke ulik gudstjenesteformen i Den norske kirke, men opplegget er betydelig mer variert.
Og man legger merke til at alle besøkende får et halsbånd av skjell som en velkomsthilsen. Kommer man riktig langveis fra og man er ventet, får man i tillegg en nydelig, velduftende lei.
Gudstjenesten er på engelsk, men en bønn etter dronning Liliuokalani bes på hawaiisk:
O kou aloha no, aia i ka lani, A o kou oiaio, he hemolele hoi. Amene.
Det betyr :
Din kjærlighet er så høy som himlene, og din sannhet er så fullkommen. Amen.
Jul på Hawaii
– Hvordan feirer dere jul på Hawaii, har dere noen norske innslag?
– Vi er heldige som har vår sønn, svigerdatter og barnebarn i nærheten. Først går vi alle til barnegudstjeneste i St. John lutherske kirke. Etter gudstjenesten drar vi hjem og spiser middag. Svigermor brukte å lage svenske kjøttkaker, og det er blitt en tradisjon hos oss, forteller Ted, som overrasker med å si at av det som er til overs av potetstappen, lager de lefse i romjula. Joyce sier at hennes mor laget krumkaker, men den skikken har de ikke fortsatt med.
Etter middagen er det tid for å åpne pakkene, og da er det barnebarna som har oppgaven med å dele ut så vel som å åpne dem. Senere på kvelden er det dessert, pai eller iskrem, før deres sønn og svigerdatter må dra hjem med barna. Deretter bruker Joyce og Ted å gå på kveldsgudstjeneste klokken elleve.
Be the first to comment on "Reiser vi bort, savner vi hawaiierne (bokutdrag)"