Presteparet Linka og Herman Preus fra Norge ble pionerer i amerikansk kirkeliv

En lengre artikkel i  årbok for 1989  fra Den Norsk‑Amerikanske Historiske Forening (NAHA) er viet prestefruen Linka (Keyser) Preus,  mens en annet bok er viet hennes mann, kirkepresident Herman Amberg Preus. Dermed kan man si at de to personlighetene fra Kristiansand har fått den oppmerksomhet de fortjente.

Artikkelen om Linka (egentlig het hun Caroline Dorthea Margrethe) har tittelen  “The Americanization of the Norwegian Pastor’s Wives” (Amerikanisering av norske pastorers koner) og er skrevet av Gracia Grindal. Hun forteller at Linka Keyser var født i Kristiansand i 1829 og bosatt på Tveit prestegård de sju første år av sitt liv.




Hennes foreldre var presten og senere teologiprofessor Chr. N. Keyser og hustru Agnes Louise Carlsen.  Han var sogneprest i Tveit fra 1829 til 1836. Men da jenta var ti år, døde moren, og da hun var 17, døde faren. Hun kom derfor til morens søster, som var gift med  J. Carl Christie. Han var prest på Askvoll i Sunnfjord på den tiden. Der lærte hun en rekke ferdigheter, fra de nødvendige gjøremål i huset med tilbereding av slaktede dyr, til sysler som lesing av litteratur og pianospilling så vel som spinning og veving, og fritidssysler som skøyting og skigåing.

I 1851 emigrerte ekteparet Preus til USA, nærmere bestemt Spring Prairie, Wisconsin.

Med seg hadde Linka fru Hanna Winsnes’ berømte kokebok “Lærebog i de forskellige grene av huusholdningen”. Den kom vel med, for også i Amerika måtte hun ha ansvaret for husholdningen.

Diskriminerende

Linka gikk på med godt humør og stor tilpasningsevne. Samtidig legger hun ikke skjul på at hun synes det er diskriminerende  at  mennene ikke minst hva utdannelse angår, har så mange fordeler framfor kvinnene.

‑Hennes (kvinnens) intellektuelle utvikling blir sett på som noe av annenrangs betydning, som noe unyttig, som ikke bringer noe godt til verden. Når slike tanker opptar sinnet, blir jeg bitter, da det synes så urettferdig, skrev hun en tid etter ankomsten til USA.

Men hun lot tydeligvis ikke bitterheten ta overhånd, slik den gjorde hos mange fra de høyere sosiale lag som ikke fant seg til rette i USA. Men  presteboligen beskriver hun som et hull med vann i, og uten tvil var forholdene den første tiden meget primitive. På kjøkkenet var det så trangt at når de var tre til bords, måtte den tredje, vanligvis hun selv, sitte på sengekanten…

Sunn tilpasning

‑Men likevel, hennes tone er mer preget av sunn tilpasning enn av fortvilelse, skriver Gracia Grindal.

Som kona til kirkepresidenten ble Linka sett opp til av de andre prestefruene, og stod i brevkontakt med mange av dem, blant  Elisabeth Koren i Washington Prairie, nær Decorah, Iowa.

Både Linka og Elisabeth godtok at situasjonen var annerledes i USA enn i Norge, de kunne ikke forlange den tjenerhjelp som de hadde hatt i hjemlandet.




Både Korens og Preus’ bodde under de meste primitive forhold og overlevde godt, ikke fordi de var av høy sosial klasse, men fordi de var sterke nok til å overleve…

-Linka Preus og Elisabeth Koren overlevde lykkelig og godt på grunn av deres sunne vurdering av hva som var mulig, og deres dyktighet til å tilpasse seg en ny situasjon med humor, skriver Gracia Grindal blant annet. Linka Preus døde i 1880.

Betjente 10 menigheter

Boken om Herman Amberg Preus er på 230 sider og heter “Vivacious Daughter” (Livskraftig datter),  et uttrykk Preus brukte om den nye lutherske kirken i USA.

Herman var født i Kristiansand i 1825. Hans far var rektor, hans bestefar biskop, mens morssiden (Keyser) talte en rekke av Norges ledende akademikere. Herman gikk på katedralskolen i Kristiansand, senere ble det teologistudier ved det teologiske fakultet i Kristiania. Som ferdig prest underviste han i tre år, før han i 1851 mottok ett kall fra tre norske menigheter i Wisconsin.

Preus sa ja. En strabasiøs reise over Atlanteren ble begynnelse til et oppofrende liv blant nordmenn i USA.  ‑Jeg har viet de beste dager av min ungdom i arbeid for den norske synode, og så lenge som Herren bevarer meg,  vil jeg gi min manndoms styrke til den samme, sa han i 1867. Han levde etter det, og døde på vei til et oppdrag i synoden i 1894.

Da hadde han satt dype spor etter seg. Han og Linka tjenestegjorde ikke bare i en menighet av gangen, nei han kunne betjene så mange som 10 norske menigheter i Midtvesten. For å besøke dem så ofte som mulig reiste han  nærmere 5 000 kilometer i året, det vil si bortimot 15 kilometer daglig. I all slags vær.

Kirkepresident

Mest kjent er Preus blitt som formann (president) i den norske synode (Den norske‑evangelisk lutherske Kirke i Amerika). Den ble dannet allerede i 1851, Preus var medlem av synodestyret fra 1853 og til sin død i 94, og var president fra  1862 til 94. Dessuten var han redaktør for kirkens blad fra 1861 til 68.




I årboken gir Todd W. Nichol,  assisterende professor i kirkehistorie ved Luther Northwestern Theological Seminar i St. Paul, en oversikt over det Preus stod for som prest og president ‑ en aktiv forkjemper for luthersk lære og kristent liv. Men hovedparten av boken er gjengivelse av syv foredrag som Preus holdt da han i 1867 besøkte Norge. De gir et detaljert innhold i hva den norske synode stod for ‑ samt dens ofte anstrengte forhold til andre lutherske synoder.  Og ikke minst gir den et sterk inntrykk av med hvilken styrke og glød de norske lutheranerne bygde sin kirke  og sin kirkeorganisasjon ‑ det var et høyt prioritert arbeid.

Også etterkommere av Linka og Herman har satt betydelige spor i amerikansk kirke‑ og samfunnsliv. Av fire som virket i andre halvdel av dette årehundret, var en guvernør, to  kirkepresidenter og en rektor ved et teologisk fakultet.