Paul Ollson fra Lintorpet i Grue Finnskog var en av de aller første fra Solør som emigrerte til USA. Året var 1850. Sammen med ham reiste fem av de seks barna. En av sønnene var Ole, som i USA brukte Paulson som etternavn. Han var en pionerutvandrer som satte spor etter seg både som kolportør, offiser i borgekrigen og som prest.
Selvbiografien ”Erindringer”, utgitt i 1907, er ikke bare en bok som forteller mye om Ole, men også om de første norske i det hjemlandet, der de måtte bygge alt fra hus, skole og kirker til veier og jernbane.
Hvor mye familien visste om Amerika før de reiste, er vanskelig å vite, men bare 3- 4 000 tusen hadde emigrert fra Norge før 1850. Hovedgrunnen til at Paul kom på tanken om å emigrere, var at han ikke kunne få endene til å møtes. Hardt slit gav ikke nok inntekt for en familien på åtte, selv om solungen som regel vannrøktet gårdsbruket og slet seg fordervet på tømmeret, ifølge Ole.
Men da familien hadde bestemt seg for å emigrere, kona gråt da hun første gang hørte snakk om det, fikk de lese kandidat Ole Rynnings lovtale om Amerika. Det bestyrket dem i troen på at avgjørelsen var rett.
For å ordne ulike forhold etter at gården var solgt, ble det bestemt at mora og yngste dattera skulle reise senere.
Reisen
Til Christiania gikk turen med hest og kjerre. Så ble de med en gammel skute til Kragerø, der en ny skute ved navn Colon skulle frakte dem videre.De ankom New York 12. august. Turen tok noe lang tid på grunn av vindstille. Mange ble sjøsyke, men ingen døde og ingen ble født om bord.
Hver søndag hadde de andakt om bord under ledelse av kaptein Hassel. Og Ole noterer at det ”var ingen banning og sverging om bord, ei heller kortspill og brennevinsdrikk”.
Ole skildrer turen innover i landet med dampskip opp Hudson-elva, videre ni dager på Erie-kanalen, så til Buffalo og videre til Milwaukee og Muskego i Wisconsin.
En tid senere flyttet familien til Decorah, Iowa. Ole fikk jobb som sagbruksarbeider.
Vekkelsesmøter
Etter noen år i Iowa flyttet de til Carver i Minnesota, som en kar ved navn Jørgensen sa var et flott sted med hus og hotell. Flott var det ikke, og hotellet var andre etasje i Jørgensens elendige hus. Ole likte seg ikke der, men mora sa nei til å flytte mer. De hadde brukt et par uker på turen fra Decorah i stekende varme og med okser til trekkdyr.
Opplevelser Ole hadde hatt på vekkelsesmøter i Decorah, hadde medvirket til å endre livskursen hans. Men det var først noen år senere under lignende vekkelsesmøter i Carver at han innså at det å være kristen ikke var å leve slik og slik, men å bygge tro og liv på det Jesus hadde gjort. Paulson fremhever det gang på gang i boken. Innholdet i en vekkelsessang, ”Just som jeg er”, gav Ole en sikker grunnvoll. Ellers opplyser han at som følge av vekkelsen ble enkelte steder teaterfremsyningene avlyst og teatrene brukt som bedehus.
En tid senere fikk Ole spørsmål om han ville begynne som kolportør, det vil si som selger av kristelig litteratur. Det sa han ja til.
Han solgte bøker, delte ut traktater, og prekte. I de dager var det ikke vanskelig samle folk i stuene. Kveld etter kveld kom naboer og andre. Både Ole og andre predikanter var redskap til at mange ble frelst.
Men han ønsket mer utdannelse for å bli prest. I 1860 drog han derfor til Chicago for å være student ved det nye Augustana College and Seminary.
Før Ole var ferdig prest, førte borgerkrigen til nok en endring i livet. Selv var han fast bestemt på ikke å bli soldat, han skulle tjene Guds rike og bli prest. Det sa han klart til kona, Inger, født Løberg.
Krig mot indianerne
Men da agenten oppfordret menn til å verve seg som soldater, ble Ole brukt som tolk. Dermed ble det han som formidlet utfordringen til hans naboer og venner og andre.
Ole tenkte likevel ikke på å verve seg. Men han dro for å si farvel til noen som skulle i krigen. De utfordret han til å dra i krigen. Han så nei. ”Er du feig” spurte de. Det ble for mye. Han sa ja til å melde seg.
Hva kona sa da hun hørte dette, skriver han ikke noe om.
Ole ble den tredje øverste i kompani H i 9. Minnesotas frivilliges regiment, det vil si andreløytant, selv om han visste lite om militærliv og knapt visste hva en løytnant var.
Det ble ikke kamp mot sørstatene som ble Oles oppdrag, men mot indianerne. I 1862 opplevde de norske nybyggerne i Minnesota å bli angrepet av sioux-indianerne. Grusomme rykter spredte seg, de fleste var sanne: Flere titalls nybyggere ble såret og drept, kvinner og jenter voldtatt, og noen tatt til fange for å kunne misbrukes senere.
Nordmennene så vel som svenskene opplevde dette som grusomme angrep, og hatet mot indianerne ble sterkt.
At indianerne hadde mistet sitt gamle territorium visste nordmennene. Og forsinket utdeling av mat til dem fra myndighetene var med å utløse angrepene. Men angrep mot uskyldige kunne ikke godtas.
Ole Paulson har skildret kampen i Minnesota mot indianerne over mange sider i boken. Et mer omfattende bilde av krigen har Karl Jakob Skarstein gitt oss i boken ”Krigen mot siouxene”.
Voktet høvdingsønnen
Paulson og soldatene var ikke trent for denne kampen. Både geværer og annet utstyr var dårlig. Men de dro. I varme, 40 grader i skyggen. Og i kulde så vel som i mildvær med våt snø og is på vannene. Gjennomvåte kom de en gang til et hus. De fikk så vidt plass i stua – ståplass. Slik stod de hele natta, og muntret seg opp med gode historier og sang.
Kompani H var i nærkamp med indianerne. Ole så hans egne soldater falle. Men enda flere indianerne ble drept. Ole var til stede ved den berømte henrettelsen i julen 1862, da 38 indianere ble hengt.. I nærvær av 1400 soldater sang indianerne sine dødssanger.
Ole Paulson mente indianerne fortjente denne straffen. Samtidig skriver han: ”Jeg fikk en underlig fornemmelse…jeg så mange arme hedninger med en gang slynget inn i evigheten. Det svimlet for mine øyne”.
En av lederne i indianerkrigen var høvdingen Little Crow. Han ble skutt og døde i nærvær av sønnen Wowinape. Han vandret alene uten annen mat enn den han fant underveis ifølge Skarstein. Et stykke sør for Devil’s Lake var han så utmattet at han nesten ikke greide å gå lenger. Men han fikk skutt en ulv og klarte seg til han ble tatt til fange av soldater.
Ole Paulson og hans soldater fikk ansvaret for vaktholdet. Wowinape ble senere en kristen og grunnla KFUK-KFUM-arbeid blant sioux-indianerne.
Etter at kampen mot indianerne var over, dro kompani H sørover for å ha garnisonstjeneste i Missouri. Paulson opplevde at helsa ikke lenger var god, slik så mange andre soldater og offiserer opplevde. Fordøyelsesorganene var ”ruinert”.
Han var ikke glad for at kompaniets kaptein gav han kritikk for at han var for god venn med de menige soldatene. Ole mente det var riktig å være venn med dem. Men i kamp var det klart hvem som hadde kommandoen. Ole ble tilbudt å søke avskjed, og gjorde det.
Prest i Minneapolis
Han reiste hjem til familien i Carver og var bestemt på å bli farmer. Han skriver han var sikkert på at Gud ikke ville han skulle bli prest.
Men etter et par år begynte han igjen å studere ved Augustana presteskole, som nå var flyttet fra Chicago til Parton, ca. 160 km utenfor Chicago.
Som ferdig presteutdannet fikk han kall til prestetjeneste i Minneapolis, byen som da hadde omkring 15.000 innbyggere og var i ferd med å bli sentrum for de skandinaviske immigrantene. Menigheten de etablerte, fikk navnet ”Den norsk-danske evangeliske lutherske Trefoldigheds Menighet af Minneapolis, Minn”, et navn Ole kaller kjedelig langt, så de brukte bare Trefoldighet Menighet.
Først hadde de bygd et liten kirkehus, men snart måtte de bygge et nytt og større ”for å gi sitteplass til de mange som søkte Guds hus”. Paulson var ganske klart en prest folk gjerne ville høre forkynne Guds ord.
Paulson forteller i boken at han ble kalt “Augsburgs Bestefar”. Augsburg var en annen luthersk presteskole. Paulson fikk hovedæren for at denne ble lagt til Minneapolis.
Han ble i Minneapolis til 1874. Da fikk han kalt til de landsens menighetene Willmar, Eagle Lake, St. Johns og Hardanger.
Farlige reiser
Menighetene hadde bygd prestebolig for ham, men det var ingen kirkehus. Gudstjenestene ble holdt i hjemmene og i skolehus. Men i 1875 fikk Wilmar et kirkehus.
På 70-tallet opplevde Minnesota grusomme gressehoppesvermer to-tre år på rad. Det skapte fattigdom for alle. Likevel tok menighetene imot kirkesamfunnet ”Konferentsen” til årsmøte, og klarte å skaffe sju sauer til mat. ”Kirken manglet maling innvending. Jeg gikk i butikken og kjøpte maling og farger og malte kirken selv og gjorde en nokså antagelige jobb”, skriver han. Men de fikk årsmøtet til å ta opp en kollekt for å betale malingen. Paulson kaller årsmøtet et ”alvorlig og godt møte”. Og da deltakerne reiste, reiste også gresshoppene, konkluderer han.
Han ble 12 år i disse menighetene. Seks kirkebygg ble reist på denne tiden. Menighetene opplevde stor vekst.
Det var ikke bekvemmelighetshensyn som førte Paulson ut på prærien. For fra Wilmar til noen av menighetene var det 30 og 40 og 50 km å kjøre. Han skriver det var sjeldent messefall.
For fram skulle presten. Og det er nesten ikke til å skjønne at han klarte seg – i kulde, i vind, i snøstorm, og noen ganger i mildvær med vann på sjøene. Så kan man si at han var nær ved å omkomme flere ganger. Men han som så mange andre innflyttere hadde en jernhelse. En som en gang var med ham, gikk 2-3 km på beina gjennomvåt vinteristid etter at han hadde kjørt gjennom isen.
En tid hadde Paulson en blind hest. Hesten gikk feil, og sleden veltet, men presten kom uskadd fra det.
Paulson skriver svært lite om familien, både hans søsken og foreldre så vel som kone og barn. Men han forteller at dattera Petra Augusta, født i 1872, døde som liten. Doktoren mente hun hadde influensa, Paulsen selv mente hun hadde hjernehinnebetennelse. Det hadde hun, men kom for sent til behandling. Og en liten gutt født nyttårsaften 1883 døde noen dager senere. Begge er gravlagt på kirkegården i Eagle Lake.
Ole Paulson, norskamerikaneren som har satt dype spor etter seg i sitt nye fedreland, avslutter boken med å skrive at når han legger ned vandringsstaven, om ikke så lenge, ønsker han å bli gravlagt ved siden av barna. Han ble i 1907 forfremmet til den himmelske herlighet han hadde prekt om.
Be the first to comment on "Pionérutvandreren Ole Paulson fra Solør satte spor som bokselger, borgerkrigoffiser og prest"