Østfoldinger i den amerikanske borgerkrigen -Oberst Hegs far Even var fra Rygge

Emigranter fra Østfold kjempet på hver sin side i den amerikanske borgerkrigen. Hvor de bodde i sitt nye hjemland, avgjorde hva de kjempet for og mot.

Det var ikke mange fra Østfold som deltok i borgerkrigen fordi utvandringen kom så sent i gang. Men noen utflyttere fra Østfold gav sitt liv i borgerkrigen, som varte fra 1861 til 1865. Andre kom i de grusomme fangeleirene.

På sørstatssiden for slavehold kjempet Antonio Anderson og Otto Anderson, som trolig var brødre.
Her i landet hadde de navnene Anton Torgersen Noreødegaard og Otte Francke Torgersen Noreødegaard. Anton var født 21. oktober 1836 i Moss. Han mønstret inn i sørstatsarmeen 12. mai 1862. Han var fraværende fra kamp en tid på grunn av diaré og måtte på sykehus. Han ble drept i kamp i slaget ved Antietam i Maryland den 17. september 1862.

Otto Anderson var født 26. februar 1839. Otto mønstret inn for ett år den 12. september 1861 i Dallas Texas som mening. Han var syk på Fort Gibson i Cherokee-nasjonen, som i dag er en del av Oklahoma. Han ble drept i slaget ved Davis Mill, Mississippi den 21. desember 1862.




På sørstatsiden kjempet Benjamin Dolson, som var født 1. mars 1834 i Fredrikstad. Han mønstret inn 13. oktober 1861 og ble satt til å lage seilduk og telt. Mønstret ut 28. juni 1865, og døde i Gavleston, Texas, i 1917.

Også Charles Hansen fra Halden deltok på sørstatsiden. Han var født i 1839. Også han ble beordret til å være seilmaker. Han ble forfremmet til korporal. I februar 1865 var han på sykehus i Shreveport på grunn av periodiske febertokter. Mønstret ut 5. juli 1865.

En av de mest kjente utflytterne som deltok på sørstatssiden, var Wilhelm Wærenskjold, født 24. august 1823 i Halden.

Han kom til New Orleans så tidlig som i 1847 med skipet «New England». Med samme skip var Elise Tvede, som hadde vært gift med Svend Foyn. Hun ble i Amerika kjent som “The lady with the pen”, damen med pennen, fordi hun skrev så mange brev.

Wilhelm og Elise giftet seg 10. september 1848 og bosatte seg i Texas. Wærenskjold ble beordret til krigstjeneste og mønstret inn 8. februar 1862.

Han tjenestegjorde i to kavalerier i tre år. Han ble myrdet 17. november 1867 uten at man er sikker på grunnen. Han er gravlagt i Four Mile Cemetery, Prarieville, i Texas.

Kaptein Ingemundsen

På nordstatssiden kjempet John Ingemundsen fra Rygge, født 28. oktober 1832 på gården Gathue (Gatu). Han emigrerte til Amerika i 1853 og jobbet på en farm i Iowa. Han giftet seg og ble tilbudt en stilling som kaptein i det norske 15.Wisconsin-regiment Wisconsin. Han ble drept i slaget ved Stone’s River, Tennessee, den 30. desember 1862. Han var den første offiser i dette regimentet som ble drept.

Han stod klar til å gi ordre til sine soldater da sørstatssoldater gjemt bak steiner og i krattskogen skjøt han. Han soldater fikk flyttet det døde legemet og begravd det, men det ble ikke satt opp noe navneskilt, så graven er ikke funnet.

En annen som deltok i samme regiment, var Ludvig Marinus Bjørn. Han var født 7. september 1835 i Moss som sønn av en prest. Han emigrerte og ble pastor i en menighet i Manitowoc county, Wisconsin. Han og flere andre i menigheten ble med i kompani F i det 15. Wisconsin-regimentet., Etter krigen slo han seg ned i Goodhue County i Minnesota for å være prest i menighetene Land og Minneola.

På nordstatssiden kjempet også John Widness, født i Skiptvet i 1831. Han bodde i Brooklyn i New York, der det siden 1640-tallet har bodd nordmenn. Han kom til USA i 1860. Etter krigen hadde han en steintøy- og glassvareforretning i Brooklyn. Han døde i 1902.

Fra Rygge

Det 15. Wisconsin-regimentet ble kommandert på norsk, og sjefen var oberst Hans Chr. Heg
Han var født i Lier, der det står en statue av han. Men faren kom fra Rygge, ikke fra Hallingdal som flere av oss har skrevet fordi stortingspresident C. J. Hambro skrev det i en artikkel i 1950.

I forbindelse med at oberst Hegs oldebarn James Heg var nestleder ved USA ambassade i Oslo for noen år siden, fikk jeg høre av hans slekt at James Heg hadde besøkt gården der tippoldefaren kom fra i Rygge, nemlig Ødegård.

Even Heg ble en aktet pioner blant de norske immigrantene. Han ga overnatting til nye immigranter, var med å etablere den første norske lutherske menighet i Wisconsin, og startet sammen med noen andre den første norsk-amerikanske avisen Nordlyset.

Likevel er det sønnen Hans Christian som ble den mest kjente av de norske emigrantene på 1800-tallet. Han døde i slaget ved Chicamauga 20. september 1863, der så mange fra det norske regimentet enten ble drept, skadd eller tatt til fange.




En annen østfolding som trenger betydelig omtale, er Ole Branstad. Han overlevde krigen, men satt i flere måneder i de grusomme dødsleirene. Les mer her…

Over seks tusen norske

Så mange som seks tusen norskamerikanere, de fleste var fortsatt norske statsborgere, deltok i borgerkrigen i sitt nye hjemland USA. Tusen av dem døde i slag og av sykdom. Mer enn 200 kom i de grusomme dødsleirene.

Æresvakt for president Lincoln

Jens Sigvart Radich fra Tune gikk tidlig til sjøs og vervet seg i den amerikanske marine som tømmermann og seilmaker. I USA tok han navnet Henry George Seaman.

Mens de fleste norske deltok i landstyrkene i borgerkrigen på nordstatssiden, var Henry George stasjonert i marinen. Han ble utnevnt til overstyrmann, senere assisterende sjefoffiser på ”Oleander”. Skipet var med i angrep på New Smyrna i Florida, bombarderte byen og tok en slupp med bomullslast. Dette fikk den militære ledelsen for sørstatene til å brenne flere skip for å hindre at nordstatene tok dem.

Det er Agnes Radich som har disse opplysningene om Jens Radich, som var hennes farfars eldste bror.

Men Henry Seaman fikk også et annet oppdrag som han kanskje var den eneste nordmann som fikk. Da liket av president Abraham Lincoln, som ble drept like etter at krigen var slutt, lå til skue, stod offiseren fra Tune æresvakt.

Det er viktig å understreke at det de første krigsårene var frivillig om man ville melde seg til tjeneste i nordstatsarmeen.  Men i sørstatene var det tvungen utskriving til militærtjeneste.

I boken «Nordmenn i dødsleirene» har jeg gjengitt flere brev fra norske soldater i sørstatsarmeen, der de gir uttrykk for at de var mot å krige for slavehold.

Neglisjert

Man kan undre seg over at så lite er skrevet om nordmennene og krigen siden det norske Amerika har fått kolossal oppmerksomhet i bøker og avisartikler.

Ingrid Semmingsen, senere professor, satte en lav standard med sine to binds verk på tusen sider, Veien mot Vest (Aschehoug 1941 og 1950), der hun bare brukte to-tre sider på nordmennenes deltakelse. Ikke noe om hvorfor krigen startet, hvem som vant, hvor mange norske som deltok og falt, og ikke noe om lidelsene. Enda verre er det at de norske soldatene som kom i fangeleirene, dødsleirene, er fullstendig ignorert både hos Semmingsen og i professor Odd Lovolls sentrale historiebøker.

En femtedel deltok

Da krigen begynte i april 1861, hadde 30-35 000 norske menn emigrert til USA. Så mange som en femtedel av disse meldte seg til krigstjeneste. For mange var det en plikt å kjempe mot slavehold, ja, en hellig plikt. Andre merket press fra venner og naboer som hadde vervet seg. Tusen av de 6000 døde i krigen. Andre kom hjem med store fysiske og psykiske skader.

Uenighet om slavespørsmålet så vel som delstatenes selvstendighet i unionen var bakgrunn for at det ble krig.

Stater i nord, de føderale, unionsarmeen, kjempet mot stater i sør, de konføderale, også kalt rebellene.

Politikere og generaler mente krigen som begynte i april 1861, skulle bli kortvarig. De tok kraftig feil. Først 9. april 1865 møttes sørstatsgeneral Lee og nordstatsgeneral Grant til fredsforhandlinger. Lee godtok vilkårene for fred.

Et menneskeliv betydde lite

Omkring 600 000 soldater mistet livet i krigen. Et enormt antall var såret. Millioner hadde mistet et familiemedlem eller fått en såret soldat tilbake. Som følge av at nordstatene vant krigen, ble slavehold forbudt.

En rekke brev fra norske soldater forteller om hvor grusom krigen var. Soldatene så utallige bli såret og drept. I et slag døde 92 nordmenn på to timer. Soldatene frøs om vinteren, ble plaget av varmen om sommeren, de manglet mat og drikke, og sykdommer herjet.

Følger

Hvilke følger fikk krigen for det norske Amerika? Tusen døde, hundrevis kom hjem såret og psykisk skadet for livet. Utallige familier fikk den verst tenkelige start.

På den positive siden: De norske offiserene og soldatene fikk mye ros for sin innsats. Nordmennene hadde tatt sin del av byrdene, utført sin plikt, og ble sett på som gode immigranter. Dessuten ble de mer amerikanske.