Norsk misjonær blant kannibaler

To ganger fikk misjonær Oscar Michelsen en pistol rettet mot seg. Begge gangene senket de pistolene uten å trekke av.

– Hadde jeg sagt så mye som et ord, hadde de skudd, mente Michaelsen selv.

Det var to av flere alvorlige episoder han opplevde på øya Tongoa i øygruppen Ny-Hebridene, i dag kalt republikken Vanuatu.

Oscar Michaelsen var født på Ski i 1845, der hans far var lensmann. Han fikk opplæring i forrretningsvirksomhet. I 1867 reiste han til New Zealand, der han tok arbeid i en forretning.
En tid drev han som kolportør av traktater og kristelige bøker. Men hans sterke ønske var å bli misjonær. Han kom i kontakt med misjonsskipet Dayspring. Der han fikk høre at de trengte misjonærer til øyene i Stillehavet.

Han reiste dit i 1878.

Blant kannibaler

Første tiden var han sammen med andre misjonærer, men kom en tid senere til øya Tongoa, en vakker øy med omkring 1100 mennesker.  De var hedninger og kannibaler. De små stammene på øya var ofte i krig med hverandre.  Når en høvding døde, ble mennesker ofret, gjerne en av konene hans.  Michelsen opplevde også at eldre kvinner ble begravd levende, det var ikke lenger bruk for dem.

Motstand

Oscar Michaelsen hadde en enestående sterk tillit til at Gud som hadde kalt han til denne tjenesten, skulle beskytte han. Men motstand unngikk han ikke.  Han merket åndskampen sterkt.

Det førte til at han flyttet den lille misjonsstasjonen til en annen del av øya, der folkene var mer vennlig innstilt til misjonæren og det han forkynte. Forflyttingen skjedde om natta. Nasjonale kristne var med ham og passet på han. Dagen etter fikk de høre at like ved stien der de gikk, lå ni menn med våpen for å skyte dem. Men de løsnet ikke skudd. Nok en gang hadde han opplevd det han klart mente var Guds beskyttelse.

Tre gudstjenester

Michelsen var utrolig ivrig i tjenesten. På en eneste søndag kunne han ha tre gudstjenester på ulike steder.
Dessuten underviste han både barn, ungdom og voksne. Ikke minst satte de stor pris på å høre han synge salmer. De lærte fort salmene utenat og deltok i sangen.

Kort tid etter han kom til øya, kom en mann og sa at han en gang i et syn hadde sett en stige som førte opp til himmelen. Der så han Gud sitte. – Da du kom hit, visste jeg at du hadde noe med den stigen å gjøre. Nå må du komme hit til oss og fortelle så ofte du kan, sa mannen til Michelsen.

En annen gang kom en høvding og sa at noen år tidligere, før de på øya hadde sett hvite mennesker, hadde en mann på øya gått rundt og prekt om ”rettferdighet”.  Han fortalte at det en gang skal komme en mann, en hvit mann, og forkynne om Lyset. Han fortalte også hva slags hus denne mannen skulle bygge. Nå mente de Michelsen måtte være denne mannen, for han bygde huset slik mannen hadde fortalt. Michelsen så dette som tegn fra Gud.

Ordinert og gift

I 1880 reiste Michelsen til New Zealand.  Ledelsen i misjonen ønsket han skulle bli ordinert – og gifte seg. Der traff han Jane Langmuir av skotsk slekt. De giftet seg, og hun ble til stor velsignelse og hjelp for Oscar.

Martyrer

Ekteparet Michelsen overlevde blant kannibalene. Men en av de innfødte, Matokae, hadde sagt klart ifra at han ikke lenger ville tilhøre hedenskapet. Da misjonærparet var borte fra øya på ferie, ble han drept.

– Da han ble truet på livet, burde han vel ha flyktet, men han fortsatte med å vitne om sin kristne tro og ble drept. En annen som ble drept, var Manoai. En mann  truet med å ville skyte ham.  ” Det får du gjøre som du vil med. Du kan nok drepe legemet mitt, men du kan ikke røre sjelen. Dersom du dreper meg, blir det ikke mitt tap, for da vil jeg fare like til min Jesus”, svarte Manoa i følge Michelsen. Like etterpå ble han drept.




Også en tredje av de kristne innfødte ble drept. Det var Buliliu. Han ble drept an sin egen bror.
Han nektet å begrave liket, det skulle spises.

– Liket som hadde ligget to dager i tropisk varme, ble stekt og spist. Jane og jeg kunne se røyken fra huset vårt. Dette ble den siste kannibalfesten på Tongoa, og Buliliu ble den siste martyren. Og vi fikk se sannheten i ordet ”Martyrenes blod er kirkens sæd”, skriver Michelsen.

Misjonærene opplevde stor inngang for evangeliet på Tongoa.  Innbyggerne i Selembanga regnet landsbyen som en kristne landsby, om ikke alle hadde en personlig tro.

Stor vekst

I 1893 bestod Michelsens distrikt av fire stasjoner, to på Tongoa, én på Tongariki og én på Epi. Han opplyste at det er 32 landsbyer hvor det er til sammen 2070 kristne innbyggere. To år tidligere hadde det bare vært 194 kristne.

I hver av landsbyene er det et ”lotu”, det vil si et kombinert skole- og kirkebygg. Der undervises det hver søndag av lokale lærere og predikanter.

Besøkte Norge

I 1892 besøkte Michelsen hjemlandet, det samme gjorde han i 1908.

Oscar Michelsen skrev om arbeidet sitt i en bok kalt ”Menneskeetere vunnet for Herren. En misjonsskildring fra 1880-årene”.  En forkortet utgave av denne boken ble oversatt til moderne norsk og forkortet av Jostein Holmedahl og utgitt av Terje Nærland AS i 2000.  Den solgte i 5 000 eksemplarer.  Et utdrag fra Michelsens bok er med i boken ”Nordmenn i paradis”, skrevet av Roar Skolmen, utgitt på forlaget Kultur og Historie.




Han  stod bak flere bøker på tongoa-språket. En gjengav en rekke fortellinger fra Bibelen, en annen hadde et bibelvers for hver dag, gjengitt både på Tongoa-språket og på engelsk.

Jane Michelsen døde i London i 1892, like etter at deres fjerde barn var født. På sine eldre dager flyttet Oscar Michelsen tilbake til New Zealand, der han døde 91 år gammel.