Nils Emil Aars’ dagbok (bokutdrag)

Nils Emil Aars skrev dagbok fra reisen med Beta fra Drammen til Hawaii.

Aars var 23 år da han emigrerte. Han hadde studert teologi, men oppgav det da faren, som var prest, da i Strømsgodset menighet, døde. Han gikk så ett år på krigsskolen og ble reserveløytnant.

Siden han var assistent for skipslegen, er det rimelig å anta at han reiste under noe bedre forhold enn de andre, skjønt man får inntrykk av fra dagboken at han ikke spiste sammen med kapteinen og legen, men sammen med de andre passasjerene.

Vi gjengir en god del fra den vel 130 siders boken, mest fra siste halvdel der han forteller om alt fra brann og sykdom til julefeiring idet de passerer Kapp Horn, til dagene da de nærmer seg målet, Hawaii.

Rettskrivningen er her normalisert. Dagboken gjengis ikke ord for ord, og en del steder er teksten forkortet.

Ett barn døde

Allerede fredag 29. oktober forteller han om en forferdelig storm. De mistet beholdning av parafin og petroleum. Ett barn døde.

25. november: I natt ved ellevetiden ble det adskillig forskrekkelse om bord da det ble meldt kapteinen at det var varme løs i dekket. Det viste seg å være riktig, og Gud vet hvordan det hadde gått, hadde den ikke blitt oppdaget så tidlig under kabyssen, der hvor emigrantenes mat tilberedes. Der var det blitt for varmt enda det er to mursteinslag under.

Det var ingen lue å se, men da der ikke var luft, kunne det heller ikke bli noen lue. De måtte rive ned ovnene og mursteinene, og fikk slukket ilden for denne gang.

– Gid det blir den siste. Huff, brann er et fryktelig ord ombord. Man blir som lamslått. Får ilden overhånd, er enhver tanke om redning borte. Jeg for min del var opp til klokken tre.

Juleslakt og brann

Torsdag 16. desember: I dag har vi hatt juleslaktning idet den største av våre griser i dag sa sine kolleger og verden farvel. Det var forresten et stort svin av en gris idet den var så slem mot de andre at de aldri kunne få ro for den. Den forsøkte etter beste evne å forhindre de andre i å få mat.

Det vil bli noen deilige ribber og medistermat av den. Vi har i den anledning fire kvinner som forstår seg på sådanne saker, i full aktivitet. Man kan nesten innbille seg å være hjemme som i gamle dager.

Aars skriver at de nå nærmer seg Falklandsøyene.

– Det er meningen at vi skal mellom øyene og fastlandet.
17. desember gleder han seg over å kunne se Falklandsøyene. Også denne dagen var det ild løs akterut. Røyken slo ut gjennom to små aktersalonger.

– Båtsmannen skrek etter vann, og hjalp til å dra ut alle seilene så ikke de skulle bli skadet.   Kvinnene kom opp på dekk med barna på armen, og mennene skrek etter konene som de ikke kunne finne, og alle ville at vi skulle styre mot land. Ja, det hersket gråt og tenners gnissel blant en stor del av passasjerene. Da man hadde fått undersøkt, viste det seg det ikke var noe ild å snakke om, røyken skrev seg fra selvantennelse av noe fyrverkeri. Det var en ubehagelig papir- og kruttrøyklukt. Så var tårene over for denne gang, Gud skje lov og takk. Ja, det hadde vært stygt hadde ilden fått brenne en stund idet det var stiv kuling med slingring, så jeg skjønner ikke annet enn at det hadde vært den visse død da vi allerede var et godt stykke borte fra Falklandsøyene.

21. desember forteller Aars om at de i lengre tid har sett flere småting forsvinne. Nå er en ung pike fra Drammen avslørt. Noe av tyvegodset hadde hun på seg, noe ble funnet i en kiste. Hun ble ikke straffet ombord, men de mente hun ville bli det når hun kom i land.

Seilduksfiller og tauender i julegave

24. desember: Så er denne dagen, den herligste i hele året, opprunnen. Og vi har, merkelig nok, hatt det deiligste vær av verden idet vi har hatt solskinn og en lett gunstig bris. Som en meget stor merkverdighet kan bemerkes at vi akkurat på streken kl. 12 middag passerte Kapp Horn under de gunstigste auspisier. Det var ganske besynderlig – men kjærkomment for oss naturligvis – at vi ved dette fryktede og så meget omtalte Cap hadde et så alldeles deilig vær og at det traff seg slik at det var julaften. Ja, visstnok var det en stor sjeldenhet.

Vi tilbrakte en meget morsom aften i salongen idet doktoren og jeg hadde fått i stand en avis som hette ”Beta Posten”, hvori det ble skrevet alle mulige morsomme ting angående reisen og personene her akterut i salongen. Julepresang hadde vi også laget i stand, men de var jo også deretter. De bestod av spiker, seilduksfiller, tauender, rosiner, kjøttkaker og så videre. Hver presang var ledsaget av et lite rim som naturligvis slo godt an. Også punsj drakk vi, og vi satt oppe til klokken ett. Vi tenkte nok på dere hjemme kan dere tro. De fraværendes og de hjemmeværendes skål ble drukket under alminnelig tilslutning. Doktoren fikk en bok i presang av sin søster Kaja Kahrs. Boken hun hadde tatt med, var ”Jonas Tvermoses Ærgrelser”. Emigrantene får også punsj i aften.

25. desember: Aars forteller at alt er så fint, folk har stelt seg til feststemning. Middag med ribbe, øl og vin. Gudstjeneste som vanlig.

Tørstet

Mandag 10. januar forteller han om tørste passasjerer på grunn av den salte maten de får. Passasjerene får ikke den rasjon per dag (av vann) som de burde ha. Grunnen er at noen av fatene har sprunget lekk.

Dagen etter forteller han om spetakkel fordi folk klager over at de ikke får vann nok – de er fryktelig tørste.

Han forteller også at det nær hadde blitt et slagsmål mellom to av passasjerene idet en av dem hadde fått tillatelse av doktoren til å få litt vann for å vaske et sykt barn. Dette vannet misunte den andre ham og begynte å bruke grov munn mot den første. Det gikk dog over.
En kone er blitt syk i aften. Ellers intet.

Onsdag 12: Den kone som ble syk, er en ganske ung, pen liten kone, som har vært klein og blek og sett dårlig ut på hele reisen. Vist tegn til å skulle abortere. Stakkars kone, bare det måtte gå heldig med henne, da sådanne tilfeller kan være uhyre farlige. Hun har en søster, rød og frisk, og er unektelig søt og den peneste ombord. Begge er fra Røyken prestegjeld.
13. januar: Noen av emigrantene ble overbevist om at det er stjålet noe kaffe som stod i byssa, og det ble tatt opp forhør. Noen tilstod de hadde vært i byssa, men sa at andre også hadde vært der. Også de burde opptegnes.

Dagen etter møtte mange i salongen. Det ble ikke noe synderlig resultat av det hele, da det i grunnen var noe småtteri det dreide seg om. De ble oppnotert og fikk seg en straffepreken.

Går tregt

15. januar: Dessverre ligger vi stille i dag også. Det ser sannelig sørgelig ut skal vi komme til å ligge på sådant vær en lengre tid. Hvis vi får lengre reise enn fire måneder, kommer vi til å slippe opp for alt mulig. Riktignok er skipet proviantert for seks måneder, og besiktigelsesmannen i Drammen har attestert at slik var det, men dessverre er det ikke riktig, da det er mindre av ting enn varefortegnelsen viser. Med sådanne utsikter for øye og slike rebelske personer ombord, ser det i sannhet langt mindre hyggelig ut. Derfor er det å håpe at vi snart vil få riktig stor bris.

Jeg har i lengre tid vært plaget av tannpine, men i dag gjorde jeg ende på den historien ved å trekke den ut. Det gjorde vondt da det var en hjørnetann, men bedre å ha den ute enn inne.
16. januar: Etter gudstjenesten samlet passasjerene seg i salongen med kaptein og lege til stede. De lekte kattestrupe og hanekamp og utro nabo med mer.

Aars skriver igjen at det er stille og at de venter på mer bris. Dagene går med til å spille dam og lese, sove, spise. Dette dag ut og dag inn: Det må synes meget trivielt, for det er det i sannhet.

Aftenen ble tilbrakt med dans. Ellers intet i dag.

Onsdag 19. januar: I dag har vi endelig fått litt bris, men den har løyet.
Båtsmannen var ikke lite stolt over at vi fikk god vind i dag, da han fortalte at han i går i middagshvilen hadde drømt om hester, og det skulle bety vind.
20. januar: Vinden er nå blitt stadig god, og gjør en fart på åtte knop. Får vi beholde den, er vi vel framme om en tre ukers tid.

Ja, det skal bli godt å komme i land igjen, da dette blir fryktelig i lengden. Skjønt jeg kan ikke si annet enn at vi har det nokså godt om bord, men vi lever ikke så godt som kapteinen og doktoren, hvilket for en stor del er doktorens skyld, da han gir utseende av å være en meget stor egoist, og har en ikke liten innflytelse på kapteinen, som gjør alt hva doktoren ber om.

Mann ble gal

I dag er en av emigrantene, en gift mann, blitt gal, riktig vanvittig er han. Han har nok hatt tendens til det helt fra gutteårene, og har også i perioder vært gal. Ja, stakkars kone med sine tre barn, det er nemlig ikke greit for henne å komme fram med en slik mann. Han har flere ganger hatt delirium tremens, og galskapen kommer vel vesentligste derav. Det er satt opp et lite hus til ham på dekket, hvor han tilbringer natten. Om dagen får han gå løs.

Neste dag: Den gale har sunget, skreket og huiet i hele natt, til ikke liten forstyrrelse for de sovende. Han ble i dag med makt satt opp i et badekar og fikk en riktig god styrt. Han syntes nok ikke om det, men fant seg i det nokså tålmodig. Han har gått løs i hele dag og tatt fatt i forskjellige, og kastet luer overbord. Men om dagen er det så mange argusøyne som hviler på ham at han neppe kan få gjort noe galt. Blir han altfor gal, blir han puttet inn i sitt bur.
Søndag 23. januar: En deilig dag. Gudstjeneste og senere ettermiddagsandakt av en emigrant ved navn Andreas Hansen fra Drammen, som nok har vært kolportør. Han holder oppbyggelse hver aften.
Mandag 24. januar. I dag klokken 10 avgikk nok et barn ved døden etter lenge å ha ligget og blitt pint av forskjellige sykdommer. Det var allerede temmelig sykt i Drammen. I ettermiddag vil det stille oseans bølgende blåner åpne sin favn for å motta det. Og lukke seg selv med en sin taushet.

Vi har om dagen en tyve graders varme i skyggen, så vi skal ikke risikere å fryse.

26. januar: Deilig og gunstig vær. I dag døde atter et lite barn. Og dette var det andre barn foreldrene har mistet på reisen. Stakkars folk.

Vi er så vant til begravelser ombord at det nær sagt hører til dagens orden, men det var dog å ta munnen for full.

Enda et barn ligger og kjemper med døden, så det vil snart bukke under.
En unge, pen drammenspike har i aften fått krampetilfelle og ligger og hyler forskrekkelig.
27. januar: Den gale er gått over fra rasende til fullstendig melankoliker. Han er mer medgjørlig og taler av og til med sin kone og sine barn, men ligger fremeldes i et hus for seg selv.

31. januar: Gudstjeneste som sedvanlig. Men dog med den akkvisisjon at salmesangen ble utført av et kor av hornblåsere, der gjorde sine saker meget godt. Vi hadde deilig hønsefrikasé med eksportøl til. Det er lenge siden jeg har spist så godt.

Tirsdag 1. februar: Tenk, atter er en måned henrunnen. Så må jeg sannelig si at selv om livet er ensformig, er de tre måneder gått hurtig. Kan snart begynne å telle dager, jeg antar vi er fremme om 14 dager hvis vinden blir så gunstig.

2. februar: I dag, den 98. dag etter avreise fra Drammen, fikk jeg tilfredsstille min lyst ved å se og fiske hai. Ved halv tolvtiden fikk vi i kjølvannet like oppunder akterenden, se fem-seks haier på en gang. Grønne som de så ut til å være, fulgte de skipet i håp om å få en lekkerbisken.

Kapteinen får fatt i en haikrok og styrmannen et stort fleskestykke, hvorpå styrmannen kaster ut til den. Da ser vi ene haien vende seg med buken i været og sluker flesket til like med kroken. De tar så tyren opp på dekket. Den begynner å holde en huskestue så forferdelig, slår med halen i dekket så det formelig rister. Forover bærer det, man drar den av sted og slepper den utover og ned trappen, på dekket, der passasjerene stimler sammen med den største nysgjerrighet.

I aften og i natt har vi fått ikke så lite regn, hvilket vi sannelig trenger, da vannforsyningen er dårlig. Vi har bare vann igjen til 16-20 dager. Og skulle vi risikere å ligge her i det stille beltet hvor vi nå har fullstendig stille, hvilket har hendt så mange før oss, blir det den visse undergang for oss alle sammen. Vi fikk da i sannhet en sørgelig død.
I natt samlet vi vann til fire dager.

Fredag har de igjen hønsefriksasé, en utmerket mat, ifølge Aars.
5. februar: Riktig frisk passat, nå går det som smurt. Flere veddemål er gjort om når vi skal få se Sandwich-øyene.

Ellers skriver han at de har hatt en fantastisk reise uten en eneste uværsdag å nevne. Men det er unntaket fra regelen (Stormen de hadde i Nordsjøen, ser han trolig bort fra).
Som de nærmer seg land, pusser de opp båten, og folk begynner å pynte seg for å kunne stige i land med så meget pynt som mulig.

– I dag har jeg hatt på oppdrag fra kaptein holdt opptelling for å se om antallet stammer med det som var da vi dro fra Drammen.

Dagen etter oppdager Aars at de har en mann som ikke er notert i listen, men han har billett.
Søndag 13. februar: Folk gjør nesten ikke annet enn å stå ved rekken for å se om de kan skimte land.

Målet nådd

Mandag 14. februar: På denne dag i kveld er det av skjebnen oss beskikket å få se land, få se Hawaii, det forjettede land.

Aars forteller at de ser solbeskinnede kyster, sletter og marker, og kyr og hester som beiter, men det er få trær. Men hist og her kunne de skimte et palmetre, som bøyer sine mektige krone mot jorden, som ser ut til å yte det deiligste hvilested og deiligste skygge i verden.
Så forteller han at de ser små hus bygd på hjemlige nordisk vis, omtrent som mindre bondestuer. Da han ser torghauger og kjenner lukten fra torvbrenning, får han hjemlige fornemmelser.
Torsdag 15. februar: Heretter vil det falle meg vanskelig å føre noen dagbok, da det ene nye skue og den ene nye begivenhet etter den andre, gjør det vanskelig å holde greie på alt.
Vi måtte fra øya Hawaii over til Maui, da L’Orange bodde der og kom om bord til oss på onsdag.

Vi lå da til ankers like ved en liten by, men vi kunne nesten ikke se hen til den på grunn av palmer og banantrær. Mange innfødte kom for å se på oss, og syntes visst vi var noen rare folk.
Herfra drog vi til en bukt lenger oppe på samme øy. Torsdag og fredag gikk med til å ordne med diverse forhold, mens lørdag ble de fleste passasjerene satt i land i Maalaea. Jeg hadde håpet å komme sammen med et par veldig hyggelige familier her på Maui, men dessverre skal jeg til Mr. Hitchcock på Hawaii. Det var vondt å skilles med mange.

Hvorfor jeg skulle til øya Hawaii, var av den grunn at L’Orange ikke kunne gjøre noe for meg her med hensyn til ekstrafortjeneste eller bli formann eller noe lignende. Ved å sende meg dit, mente han at jeg på kort tid ville avansere. Likte jeg meg ikke der, og heller ville overflyttes, kunne jeg bare underrette ham om det. Siden han gjorde dette i god mening, bet jeg i det sure eplet.

I dag er det søndag og vi ligger her på havnen ennå. Vi kommer ikke til å reise til Hawaii før tirsdag, da en stimbåt (dampbåt) kommer for å ta oss med.

Av de vel hundre mennesker som skal dit, er det bare jeg og en til som kan litt engelsk.
I dag har vi tirsdag 23. februar, og ennå ligger Beta fortøyet ved Maalaea- bukta på Maui. Ingen stimbåt er kommet, og gudene må vite når den kommer.  Tiden faller lang her, ingen atspredelser, kun opptatt av forventninger.

Mandag reiste kaptein og doktor på besøk til kaptein L’Orange etter at de om formiddagen hadde vært på villduejakt.