Til de som har lest professor Niemis omtale av ”Nordmenn i dødsleirene” i Heimen nr 3, legger jeg ut dette svaret. Et svar litt kortere enn nedenstående vil bli tatt inn i Heimen nr. 4. Men siden det først utkommer mot slutten av året, legger jeg ut følgende svar her, så de som er innom denne nettsiden for å se om jeg har kommentert Niemis omtale, kan se dette.
I Heimen nr. 3-2006 har professor Einar Niemi en lengre artikkel med utgangspunkt i boken min ”Nordmenn i dødsleirene. Tusen norske soldater døde i den amerikanske borgekrigen. Norwegian Soldiers in the Prison Camps during the American Civil War (Emigrantforlaget 2005).
Jeg følte meg beæret over å få så mye plass. Og når også boken “Aloha fra glemte nordmenn på Hawaii” nevnes, så vel som ”Verdens beste svenskevitser” så blir man glad til sinns. Om siste bok må nevnes for Heimens utvandringsinteresserte lesere at der er med en god del vitser om svenskamerikanere. Og Kjell Magne Bondevik sendte som en av sine siste “embetshandlinger” som statsminister et eksemplar til sin kollega i Sverige, Göran Peerson. Og ifølge hans sekretær hadde han den på skrivepulten – vi får tro til glede og oppmuntring. Og når jeg nevner boken, er det fordi den er et direkte resultat av arbeidet med boken om dødsleirene, jeg kunne nemlig ikke bare sitte å lese de triste beretningene.
Dessuten får jeg ros av Niemi for å være god markedsfører. Men jeg er nå ikke helt sikker på at det er riktig, men det er nå hyggelig å se det på trykk.
Svært feilaktig inntrykk
Likevel er jeg redd for at Niemis omtale gir leserne et svært feilaktig inntrykk av hva slags bok dette er. I forordet til Aloha-boken skrev jeg at det ikke er den fullstendige historieboken om den norske utvandringen til Hawaii, men en popularisert fremstilling som gir spredte glimt. Og i Heimen bind 42-2005 skrev høgskolelektor em. Per Moen en meget positiv og informativ omtale. Den stod godt i stil med selve bokens karakter. Jeg skrev ikke noe parallelt i forordet til ”Nordmennene i dødsleirene” fordi jeg mente det sa seg selv for de som leser boken, hva slags bok det er. Men når jeg ser Niemis omtale, burde jeg nok ha gjort det.
Dessuten jeg skriver jeg jo selv bare noen ganske få sider. Vurderingene som jeg har av brev fra soldater og offiserer, og der min mening kommer fram, er på fem sider, omtrent samme ordmengde som Niemi bruker på bokomtalen! Mitt forord og etterord utgjør 2,5 sider.
Beretningene til Ole Steensland og Bjørn Aslakson Svalastoga fra den grufulle tiden i fangeleirene (fortrinnsvis Andersonville) utgjør sammen med navn på de norske som var fanger i denne leiren, 40 sider. Ole Johnson Skipnes’ gripende fortelling fra hans tid i Libby-fengslet og hans én måneds lange flukt i fiendeland, utgjør vel 30 sider. I første omgang tenkte jeg kun på å ta med dette fordi det ikke før er utgitt i noen norsk bok.
Så foreslo en konsulent at jeg burde gjengi en del brev fra norske soldater i borgerkrigen siden det i bare liten grad har vært gjengitt i norske bøker, foruten å gi en kort vurdering av brevene. Det sa jeg ja til.
Brev fra nord- og sørstatssoldater utgjør ca. 40 sider. Og da jeg fikk lov å gjengi navn på norske sørstatssoldater fra nettsiden www.borgerkrigen.info (nå er deres nettadresse www. borgerkrigen.wbts.info) så tok jeg med det, nettopp fordi dette er ukjent for norske lesere flest. Dessuten har jeg skrevet 15 siders omtale av noen av de soldatene som deltok i krigen. Dette viser klart at boken i høy grad er redigert ut fra ønsket om å gjengi i en norsk bok beretninger som ikke har vært gjengitt i norske bøker før. Det er helt greit å kalle dette et ”lappverk”, men det er da lapper på en dress der fagfolk med sine ikke alltid like fordumsfrie briller overså at der var store og skjemmende hull!
Bommer fullstendig på boktypen
Jeg nevner dette om innholdet. For selv om Niemi klart skriver at boken ikke er presentert som noe ”vitenskaplig verk”, så vurderes den likevel som det slik jeg og andre oppfatter ham. Med et smil får jeg si at det er nesten som å vurdere Tufte I.L. med tippeligaens målestav. Og når de omfattende bøkene til faghistorikerne Semmingsen og Lovoll nevnes i sammenheng med min bok, selv om jeg skjønner det er gjort for å sette omtalen i perspektiv, synes jeg nå det er litt ille for de to, foruten at også professor Orm Øverland nevnes. De har vel alle brukt år på sine store bidrag, jeg brukte en del kveldstimer og lørdager over 3-4 måneder for å samle og skrive det jeg har presentert.
Innledninger og informasjon kunne sikkert ha vært plassert noe annerledes. Men jeg har aldri prøvd å redigere bøker ut fra den praksis som forskere følger. Jeg har derimot lagt vekt på at leserne på en lett måte skal få den informasjon de trenger der de er i lesningen, og ikke i en rekke forklaringer bak i boken. Og jeg prøver å gjengi i begynnelsen av bøkene stoff som fenger leserne, og ikke lange saker.
Jeg har som ikkeprofesjonell historieinteressert person ikke noe å lære fagfolk hva forskning angår. Men det hadde ikke skadet om de noen ganger tenkte noe mer på leserne av deres verker enn innarbeidde regler for gjengivelse og hvordan kollegaer vil oppfatte det..
Klare feil
Så vil jeg korrigere to feil (der er flere direkte feil) i det Niemi skriver: Jeg har ikke karakterisert Karl Jakob Skarstein som ikkeprofesjonell historiker, selvsagt ikke, den karakteristikken er brukt om Ager og Buslett. Jeg har ikke noe sted karakterisert brevskrivenes språkbruk som ”både ukristelig og skremmende”, men jeg har brukt den karakteristikken om innholdet i to brev oberst Heg skrev, der han skrev at bare barna var snille, ville Gud la han komme hjem! Noe verre kan man vel knapt skrive.
Så har Niemi problemer med å forstå hva det betyr at ”forfatternes stil er i betydelig grad beholdt.” Det betyr det jeg skrev. Eksempel: ”…gjorde en god tale” og ”vi gav tre hurraer” (side 39) som er formuleringer som ikke er vanlige i dag.
Stor utfordring
Videre skriver Niemi at jeg ikke gjør noe forsøk på å beregne hvor mange nordmenn som totalt var i fangeleirene eller hvor mange som døde. Nei. Det ville være en meget omfattende oppgave. Og jeg kan jo sende ballen tilbake til faghistorikerne: Gid de hadde gjort det på de 140 år som er gått siden krigens slutt. Jeg prioriterte de fangene som satt i Andersonville.
Ved å søke på www.vesterheim.org ville jeg kunne få god hjelp. Men heller ikke der er ikke opplysningene fullstendige selv om Jerry Rosholt, pensjonert pressemann, ikke faghistoriker (!), gjør en imponerende jobb med å samle opplysninger om de norske soldatene og offiserene i borgerkrigen.
Flere av Niemis innvendinger kunne ha vært kommentert, men noen synes jeg er nokså bagatellmessige. At en boktittel ikke sier alt om en boks innhold, er vel så vanlig at det ikke behøver kommenteres ytterligere. Og at ett av tre brevutdrag fra Tolof Johnson (Johannessen) fra Toten omhandler 38 indianere som ble hengt, viser jo bare at han deltok både i borgerkrigen mellom nord- og sørstatene så vel så vel som i å nedkjempe indianeroppstanden, også det var nå en blodig borgerkrig.
Mot slutten nevner Niemi at jeg overser krigen som symbol og myte. For Lovolls skyld er jeg glad for at han nevner at nettopp han har tatt opp temaet. Men kjære Niemi, det ligger som jeg håper også du forstår, helt utenfor intensjonen med denne boken. Skulle en rekke slike tema ha vært drøftet, ville det ha krevd en helt annet bok av et ganske annet omfang og et ganske annet timetall for å lage den. Min hensikt har vært å få fram det faghistorikerne har fortiet. Lovoll nevner heltene, jeg har prøvd å få fram lidelsene til våre utflyttede landsmenn som deltok i denne krigen.
Niemis forsvar
Niemi antyder til forsvar for faghistorikerne at en grunn til at de ikke har tematisert fangeleirene i særlig grad, kan være at ikke så mange satt der selv om det er noen hundre.
Kanskje ser historikere slik på det. Selv har jeg nok et annet syn på livets verdi og hva som bør omtales enn å bruke en ren kvantitativ målestokk. Og i Dagbladets store omtale av boken skrev Gudleiv Forr dette: “Deres skjebne er fullstendig fortiet, både i oversiktsverk og i norske leksika…Deres dramatiske og til dels blodige historie bør ikke glemmes når norsk utvandrerhistorie skrives”.
Heller fortiet?
Siden jeg knapt kan finne et eneste positivt ord om boken i Niemis omtale, undres jeg virkelig på om han synes det er et gode at beretningene om norskamerikanske soldaters lidelser i dødsleirene, er kommet på norsk og blitt kjent for norske lesere. Selv tror jeg at folk flest vil si at soldatenes opplevelser var så ille at det fortjener stor omtale selv om det bare hadde vært noen få titals som satt der. Og skulle det ikke være vel verd å forske på at tusen norske soldater ikke kom tilbake, og kanskje like mange var skadd for livet? Hva betydde det for driften av farmen i en pionertid, og for ektefellene at de fikk hjem en handikappet mann, eller at de ble enke, og for barna, for deres utdannelse? Sannelig skulle det være god grunn til å forske på det.
Jeg tror ut fra reaksjoner jeg har fått at boken har fått oppmerksomhet fordi den trekker fram en glemt og fortiet side ved det norske Amerika.
Rosverdig
”Jeg føler meg lurt av historikerne” (dvs historieforfatterne)”, sa en lektor med historie hovedfag etter å ha lest boken. Flere andre som jeg har møtt i forbindelse med en rekke foredrag i historielag, folkeakademilag og DIS-lag, har sagt noe lignende.
La meg til slutt sitere hva tidligere førsteamanuensis ved Høgskolen i Agder, Bjørn Slettan, skriver om boken: ”Beretninger om kriger har ofte blitt heltenes og seierherrenes historie, mens kostnaden i menneskeliv, sorg og savn og de lange skyggene i ettertid blir fortrengt. Ikke så i Torbjørn Greipslands bok om nordmenn i dødsleirene under den amerikanske borgerkrigen. Det er rosverdig at han dokumenterer disse mørke sidene, gjennom en imponerende samling av beretninger fra øyenvitner. Når det hevdes at dette kapitlet i krigshistorien i stor grad har blitt fortiet, så synes det være god grunn for påstanden. Det gjelder både generell historieskriving og utvandringslitteraturen”. Torbjørn Greipsland
Med bom på feil skive og talende taushet
Professor Einar Niemi har på trykk i Heimen nr-4-06 nok et innlegg om boken min ”Nordmenn i dødsleirene” på bakgrunn av mitt svar i samme nr. Olav Tysdal i Heimen-redaksjonen opplyste tidligere at Niemi skulle få siste ord med hans innlegg. Derfor dette svar på denne nettside for de som vil lese min kommentar.
I det nye innlegget kommer Niemi med påstander som han vet er usanne. Det gjorde jeg både ham og redaksjonen oppmerksom på før innlegget hans ble trykt, samtidig som jeg skrev at jeg så behovet for at hans som faghistoriker trengte å forsvare seg. At jeg skulle mene at boken skal unndras faglig vurdering og kritikk, vet både redaksjonen og Niemi at jeg ikke mener. Og det blir ikke sant fordi om det trykkes i et fagtidsskrift.
Det blir heller ikke riktig når Niemi skriver at det kan virke som om Greipslands viktigste ankepunkt er at boken er tatt på alvor i et fagtidsskrift – selv om han bruker uttrykket ”kan virke”. Nei, problemet er at Niemi i ikke har tatt den på alvor som den samling brev og beretninger den er, slik jeg har skrevet direkte til ham foruten i mitt innlegg.
I en innledning til det svaret som Heimen trykte det aller meste av, skrev jeg at jeg følte meg beæret over å få så mye plass. Selvsagt er boken et faglig bidrag i motsetning til en skjønnlitterær tekst. Men boken er ikke et historisk verk på linje med en doktorgradsavhandling eller et produkt som er resultat at lang tids arbeid. Det har en rekke andre jeg har hatt kontakt med, eller som har kommentert boken og Niemis anmeldelse, forstått.
Niemi derimot anmelder boken som om den skulle være et omfattende historieverk som følgelig ikke når opp til hans høye nivå. Og hvem tør da gjengi brev og beretninger i bokform uten å bruke flere år på å sette dem inn i en faglig sammenheng? (Det vil si, kanskje er en løsning å gjøre slik en foreslo: Pass på at du ikke får mer oppmerksomhet om bøkene dine enn faghistorikerne får!)
Jeg har aldri tidligere opplevd en slik holdning i noen anmeldelse som den Niemi har vist. Og det er blitt ganske mange omtaler og anmeldelser av de 16 bøkene jeg har skrevet eller redigert i løpet av 25 år.
At stoffet jeg gjenga er tekster som er fortiet i faglitteraturen, synes jeg – og andre – at nettopp en professor i historie burde ha uttalt var meget bra ble utgitt i en norsk bok. Men i to innlegg har Niemi vært taus om dette. Det er en meget talende taushet. Indirekte blir hans taushet også Heimens svar.
En parallell bok
En klar parallell til min bok er faktisk Waldemar Ager’s “Oberst Heg og hans Gutter” (Fremad Publishing, Eau Claire, Wisconsin, 1916), som NAHA i 2000 publiserte i amerikansk utgave under tittelen “Colonel Heg and His Boys”. I et forord på to sider skriver daværende NAHA-redaktør professor Odd Lovoll, at disse brevene til familie og venner ”remain the most evocative and moving contributions”. Videre har Harry T. Cleven et forord på 8-9 sider.
Det vil si at brevene og beretningene utgjør det alle meste av stoffet, som i min, og at disse i høy grad taler for seg selv, også de brevene gir ”spredte glimt” (Niemi ville vel kalle det lappverk) fra en krigs mange hendelser. Har ikke Niemi gjort det til nå, bør han snarest legge samme mål på denne boken fra NAHA som han gjør på min. For heller ikke den er hva man kan kalle et faghistorisk verk med en rekke vurderinger og analyser, men hovedsaklig en samling brev og beretninger, blant dem Ole Steenslands tale om opplevelsene i Andersonville, en tale også jeg gjengir.
Det er dette ukjente stoffet for norske historielærere og andre som har gitt min bok mye og fin oppmerksomhet, enten det er i NRK flere ganger eller i en rekke aviser, og med 4 siders utdrag i Vi Menn! Og dessuten har norskamerikanerens avis Western Viking startet en serie med utdrag fra boken både på norsk og engelsk.
Nøling?
Niemi skriver i sitt svar at det var etter ”litt nøling” og etter samråding med redaksjonssekretæren i Heimen, at han bestemte seg for å melde boken. Jeg kan ikke utelukke at Niemi på et tidspunkt kan ha nølt. Men jeg fikk lenge før anmeldelsen kom på trykk oppgitt at Niemi var svært så ivrig etter å anmelde boken. Og jeg fikk en anelse om at nettopp professor Niemi ville vurdere boken som noe annet enn den type den er. Det slo til. Niemi skjøt bom – man kan vel føye til: På feil skive.
Opp gjennom årene har jeg gledet meg mye over en rekke anmeldelser av mine bøker. Men jeg har 3-4 ganger tidligere tatt til motmæle mot urimelige anmeldelser. En gjaldt boken ”Drøm og dramatikk i det norske Amerika” (Genesis 1997), da en sørlandsk lærer ikke hadde et eneste godt ord å skrive om den, for den gjengav bare de lyse sidene ved nordmenns liv og virke i USA. Han hadde slurvet så mye at han hadde klart å overse en rekke artikler og intervju om død og fordervelse som dekket flere titalls sider, noen av dem med stoff om nettopp nordmenn i fangeleirene. Derimot savnet han omtale av en meget kjent kvinnelig utflytter fra hans egen hjembygd! (Hun har fått nok oppmerksomhet). Jeg ringte ham, og fikk da opplyst at han bare hadde lest 4-5 av de flere titalls artiklene! I kvalitet synes jeg ikke Niemis omtale er bedre. Derfor har jeg tatt til motmæle.
Men jeg vil avslutte med å si at det beste med anmeldelsen er at den har gitt meg en større forståelse for hvorfor faghistorikerne har holdt nordmenns grusomme opplevelser i fangeleirene skjult for norske lesere!
Torbjørn Greipsland