Parallelle samfunn
Alt i alt kan man si at det ikke var noen nær og omfattende kontakt mellom de norske og indianerne. De levde i parallelle samfunn. De gikk til hver sine kirker.
Stort sett kom indianerne og skandinavene vel ut av det med hverandre. Giftet de seg med hverandre? I liten grad, men noen hvite menn giftet seg med indianerkvinner, mens nesten ingen hvite kvinner giftet med indianske menn.
Indianerstammen dakotas har gitt navn til de to statene Sør- og Nord-Dakota. Indianerne utgjorde i 1910 bare én prosent av innbyggerne, mens nordmennene kom som en flodbølge og utgjorde 29 prosent, svenskene åtte og danskene vel tre prosent.
Berthe Haugens datter Helene, bestemor til Karen V. Hansen, følte skyld for at de bosatte seg på indianernes område.
Helene giftet seg med Gilbert Kanten. De flyttet til Saskatchewan i Canada. I hjemmet til ei datter i Red Deer, Alberta, Canada, møttes Helene og Karen, bestemor og barnebarn. Til mimring og en god prat, men mest av alt til intervju.
Helene hadde kommet til USA som elleveåring. Høy av vekst, med fletter knyttet sammen på toppen av hodet. Hun hadde tre ganger vært med å rydde land, hadde oppdradd åtte barn. Og en gang mannen var bortreist en tid, hadde hun fått bygd en låve. Hun levde til hun ble 91 år gammel.
Nå skulle hun si sin mening. Var nok litt nervøs, men hadde tillit til barnebarnet Karen og at hun ville forstå det hun ville si.
Sang ut
Karen tok intervjuet opp på lydbånd. Helene sa følgende om at Berthe og barna hadde bosatt seg på indianernes reservat: «Og det var der de jaget indianerne bort, du vet, og tok landet fra dem.»
Da Karen hadde skrudd av båndopptageren, sa Helene det enda sterkere: «Vi stjal landet fra indianerne!»
Helene følte seg skyldig, derfor så hun på bosettingen som tyveri av land.
Karen Hansen forklarer: Sett i en større sammenheng så var det tyveri. Regjeringen i USA brukte sin makt til å vedta lover til sin egen fordel, og overså traktater og avtaler som var gjort med dakota-indianerne og andre stammer. Tildeling av land var ikke noe indianerne i alminnelighet søkte. Det var en politikk som regjeringen meislet ut for å forandre kulturen til de innfødte amerikanerne.
– Men familien kjøpte jo gården på lovlig vis, var det ikke greit da?
– Nei, er svaret Karen V. Hansen gir.
– Kan vi si at det nå er historie, det er hva vi gjør i fremtiden som teller?
– Vi kan lære av historien. Norske innvandrere kunne bli naturaliserte borgere fordi de var hvite. Indianerne kunne ikke bli naturaliserte borgere. De var klart utelukket fra det i henhold til grunnloven. Da loven om bosetting (Homestead Act) ble vedtatt i 1862, var det klarlagt at hvis innvandrerne erklærte at deres hensikt var å bli borger, kunne de bli bosettere med eiendom. De kunne ta i bruk land og opparbeide en plass for seg selv i den nye nasjonen. På samme tid ble de opprinnelige beboerne skjøvet til side, ikke tatt hensyn til, ikke respektert, og deres krav om jord oversett eller omgjort på en tid da hadde stadig mindre militær makt og kraft.
Innvandrerne var uten tvil de som vant og kom best ut av det ved at de opprinnelige innbyggerne ble fordrevet. Regjeringen i USA har hovedansvaret for det, og indianerne vet det.
Karen Hansen mener vi kan lære mer av dette:
– Vi kan lære at å prøve å ødelegge kulturen og levemåten til et folk har følger som går inn i fremtiden. Indianerreservatene i dag har en skare av sosiale problemer som stammer fra denne skitne historie. Og vi kan også se at når innvandrere kommer til et nytt land, så lykkes de lettere hvis de klarer å etablere et hjem og få et levebrød.
Under vann
Hvordan er situasjonen i Spirit Lake i dag? Den er betydelig annerledes enn da Berthe og familien bosatte seg der. Hun bodde på gården til 1935, da var hun 81 år gammel. Da solgte hun den og bosatte seg hos dattera Aagot i Fargo, Nord-Dakota.
Hun solgte gården til fremmede, den er derfor ikke lenger i Haugen-familiens eie. Men minnene er der. Da Karen flere ganger for noen år siden besøkte stedet, stod fremdeles det enkle nybyggerhuset der. Ved siden av ett av de 600 trærne som Berthe plantet.
Men det som aller mest preger stedet, er at vannmengden i sjøen Devils Lake har steget kolossalt. Bjorne Knudsons eiendom er delvis under vann. Noe mener Naturen og Skaperen har tatt revansj for at de hvite tok fra indianerne jorda.
Devils Lake var lenge navnet på sjøen og reservatet hette Devils Lake Indian Reservation. Men navnet Devils Lake berodde på en misforståelse. Indianerne ga reservatet nytt navn, nemlig Spirit Lake Sioux Reservation.
Og selv om vannstigningen har ødelagt mye jord, bor det fremdeles mange norsk-amerikanerne der.
– Bor det norsk-amerikanere på andre reservater? Bokforfatter og historiker Karen V. Hansen sier dette:
– Å ja. På et bygdelagstevne i USA som jeg nylig var på, kom tre forskjellige personer og sa de bodde på indianerreservat, noen på reservat i Sør-Dakota, andre i Minnesota. Men temaet har ikke vært forsket på eller skrevet om. Forskere har hatt fokus på land som indianerne har mistet, men ikke på hvem som tok landet, sier professor Karen V. Hansen.
Brydde seg lite om indianerne
Anne Sladky er president i Hadelandslaget i USA og har mye slekt på Hadeland. Hun er i slekt med forfatter Karen Hansen. Anne Kanten er Anne Sladkys oldemor og Karen Hansens tippoldemor.
-Anne Sladky, du hadde familie som bodde på indianerreservat, har du hørt negative ting om det?
– Nei, aldri, og det har nok sammenheng med at fram til 1970-årene brydde man seg lite om indianernes rettigheter, snakket vel stort sett bare negativt om dem. Det har endret seg nå, sier Anne, og nevner at et barnebarn til Anne Kanten sa at hun var snill mot indianerne når de i Minnesota kom for å kjøpe melk. Men hun var redd for dem, men også for andre som ikke var norske.
Mannlige norske utvandrere har generelt fått mer oppmerksomhet enn de kvinnene som utvandret. Historien som Karen V. Hansen formidler om sin oldemor og bestemor så vel som andre norske og også indianerne på reservatet, har vi fått en fortelling som gir et interessant bilde av vår utvandrerhistorie.
Pionerutvandreren Berthe, enken som opparbeidet en gård på 640 dekar. Dyrket og plantet. Bodde der til hun passerte 80 år. Da var det godt å få et hjem hos ei datter i Fargo i samme staten Nord-Dakota, etter mye slit. Jeg tror hun var takknemlig.
Dattera Helene, en reflekterende kvinne både i ung og voksen alder. Hun sang ut om hva som hadde skjedd. Og følte på skyld overfor indianerne.
Karen, oldebarn til Berthe og barnebarn til Helene og Gilbert Kanten, har gjennom ti års grundig forskerarbeid fått fram utrolig mange sider ved livet på reservatet, reservatet som huset både norske og indianere. Og hun tar et kraftig oppgjør med USAs politikk overfor indianerne.
Hadde Berthe visst at et oldebarn skulle påta seg et slikt forskerarbeid og skrivearbeid, ja, da hadde hun uten tvil blitt veldig stolt.
Dermed er en familiehistorie, en utvidet familiehistorie, skrevet til opplysning for alle som er interessert i norsk utvandrerhistorie. Det er de aller fleste her i landet.
Be the first to comment on "Del 3: Hundrevis av norske utvandrere bosatte seg på indianerreservat – Vi stjal deres land!"