Hun lyktes
Berthe Haugen fikk skjøte på gården i 1912. Da hadde hun bodd på eiendommen i sju år og vist at hun hadde dyrket jorda og forbedret eiendommen. 600 trær hadde hun plantet.
Feiret hun dagen hun fikk skjøtet i hendene, en dag midt i september? Vi vet ikke.
Det kan ha varmt nok til å ta en kopp kaffe og et kakestykke på trappa i ettermiddagssola. Se utover storgården hun eide, her kalte alle det for en farm, og glede seg over at denne var blitt hennes. Hun er ikke fattig kone i Norge nå, avhengig av andre, hun er storbonde. Det var godt hun reiste, hun angrer ikke. Hun hadde grepet muligheten. Og lyktes. Hun er uten tvil takknemlig.
Indianerkulturen skulle bort
Når indianere og norske og andre hvite skulle bo side om side, var det for å oppfylle et annet mål for De forente stater: indianerne skulle assimileres, kulturen deres skulle forsvinne, de skulle gå opp i «den store smeltepotten», for å bruke et uttrykk fra den norsk-amerikanske forfatteren Waldemar Ager. Dette liknet norsk politikk overfor samene og taterne noen tiår senere.
Carl Goranson, andre generasjon svenske, nevner at indianerne kom og slo leir slik de var vant med fra tidligere tider. Men myndighetene brøt opp leiren etter tre dager, indianerne skulle ikke få lov til å holde vedlike de gamle tradisjonene.
Ønsket om assimilering betydde at indianerne ikke skulle snakke sitt eget språk på skolen. Gjorde de det, fikk de munnen vasket med såpe. Men heller ikke de norske elevene skulle få bruke norsk språk på skolen, men bare engelsk. Noen norske foreldre ivret for at barna deres skulle lære engelsk godt siden de nå bodde i USA. Andre tviholdt på norsk språk og kultur, noe svært mange lærte i menighetenes søndagsskole og på sommerskoler.
Noen få svenske elever gikk i en klasse med svært mange norske. Svenskene forstod ikke de norske. Det første til at de isteden begynte å snakke engelsk sammen på skolen!
Skulle skilles
Endel elever i Spirit Lake Reservation fikk gå på dagskoler på reservatet, andre på internatskoler der. Men noen ble sendt bort på internatskoler så langt unna som i Virginia og Kansas, der det var opprettet internatskoler for frigitte, sorte amerikanere, barn av tidligere slaver. At de mot sterke protester fra foreldrene ble sendt så langt bort, var et ledd i å skille dem fra foreldrenes kultur og oppdragelse, de skulle assimileres, bli ett med den felles amerikanske kulturen.
At hvite, unge og eldre, diskriminerte indianerelevene og mobbet dem, er sikkert. Indianerelevene ble sett ned på fordi de hadde mindre kunnskap enn mange av de hvite elevene. De hadde dårligere uttale av engelsk enn de hvite, noe som trolig hang sammen med at når de var hjemme på ferie, var det bare sitt eget morsmål de snakket, ikke engelsk. Så hadde de nesten glemt det når skolen begynte igjen.
Og de fikk ganske sikkert høre hva de voksne sa om indianerne:
Karen Hansen fortelle følgende: En helsesøster mente indianerne ikke hadde det rent nok i huset. Ikke så enkelt når huset var ganske enkelt og dårlig.
Omkring 1913 fikk en indianerfamilie et kjøleskap. Men de tok det ikke i bruk, det stod ute på tunet. Slikt fremkalte nok overbærende smil.
Hvite kunne peke på store områder og si at før var her ingen navn på disse slettene og bakkene. Men det var ikke riktig. Indianerne hadde navn på enhver slette og bakke. Men det gjaldt ikke, det måtte europeisk navn til. Indianernes navngivning var lik null.
Mobbet
Også de norske fikk merke mobbing, blant annet fordi de ikke hadde lært engelsk uttale godt nok. Helene fikk høre at hun var ”squaw”, et nedsettende ord for indianerkvinne, siden hun bodde på reservat.
Indianerne og de hvite representerte to ulike kulturer. Karen Hansen nevner flere eksempler:
Et lettfattelig eksempel er dette: Indianerne kunne komme rett inn til nordmennene uten å banke på døra. Hvorfor? Fordi de ikke var vant til å banke på, det nyttet ikke å banke på teltduken.
Så nordmennene skvatt når en indianer eller flere kom inn uten noe varsel.
I den gamle indianerkulturen var det stammene som rådde over jorda. Etter den omfattende landutdeling og salg av land i siste halvdel av 1800-tallet ble den enkelte indianer eier. Det var i pakt med norsk praksis.
For nordmennene var det en selvfølge at jorda de eide, skulle dyrkes. Det var ingen selvfølge for indianerne.
Derfor kunne hvite si at der og der bor det ingen, for jorda var ikke dyrket. Men det var ikke riktig, den tilhørte indianere, men de brydde seg ikke om å dyrke opp hvert dekar, de gikk heller på jakt slik de var vant til.
De hvite var pengegriske
Indianerne opplevde de hvite som svært pengegriske, bare opptatt av penger. Og av å få land.
De hvites syn på penger og rikdom fikk indianerne til å reagere. Livsførselen til nordmennene var de dypt uenig i. Det skapte et kulturelt skille. En indianer, Johnson Williams, mente de hvite gjerne kunne stjele øyeeplene til sin mor eller far og selge dem for å få en fortjeneste på det!
Dommer i en indianerdomstol, William L. Gip, sa følgende: «Vår indianske måte å leve på er den motsatte av de hvites. Den hvite mann skal samle så mye han kan og jo mer han kan samle, jo høyere status har han. Den indianske måten er motsatt. Desto mer han kan gi, desto høyere status får han!»
Indianerne avskydde de hvite så vel som amerikanske myndigheter. Det hadde sammenheng med at de hvite tok jorda deres og myndighetene holdt ikke avtaler.
Om de hvite sa høvding Waanatan: ”De svermer over hele landet. Ta alle hvite og deres soldater bort, og alt vil bli vel.” Høvding Little Fish sa: ”Jeg ønsker ikke hvit nabo. Drikker han seg full, kan han slå meg ned.”
At det var en frykt for indianerne blant de norske, er sikkert. Det finnes fortellinger om at indianerne stjal barn og unge. En grunn til det kunne være at de hadde en kriger var blitt drept, nå ville de ha en ny som skulle vokse opp hos dem. Andre ganger visste man ikke helt hvorfor. En indianerfamilie i Spirit Lake hadde adoptert en lyshåret, hvit irsk gutt. Det gav en viss frykt for at barna skulle bli kidnappet.
Barbara Levorsen forteller om sin nabo Ole Rodne og hans kone. En gang slo indianerne leir på et område like ved det enkle huset deres. Men der våget de ikke å være om natten. De listet seg ut og overnattet blant noen nyplantede trær.
Mamie Larson, født 1884, forteller om den såkalte Ghost Dance (åndedans) som noen stammer begynte med på 1890-tallet. Den var de norske barna redde for. Maskene som de hadde på når de danset sine krigsdanser, var skremmende. Nordmennene var ikke vant med slikt og da reagerer man sterkt. Dessuten ble det sagt at det fantes en brønn like ved, ikke særlig dyp, der de hold barn fanget.
Fryktet de hvite
Hva med motsatt, fryktet indianerne de hvite? Selvsagt. De tok deres land. Kom det først én familie, kom det snart flere.
I følge kulturen til både de norske og indianerne skal man være gjestmild og gi gaver.
Men flere norske påpekte at nordmennene behandlet besøkende ulikt – avhengig av om de var norske eller indianere.
Indianerne kom gjerne og ba om mat. Nordmennene så ned på det, opplevde det som tigging, men ga dem mat.
Bjorne Knudson, «fullblods norsk» med foreldre født i Norge, fortalte til Karen da han var 88 år gammel, at hans familie leide jord av en indianerfamilie som var svært fattig. Hver dag kom hele familien for å spise lunsj hos familien Knudson. De mente de hadde rett til det siden de alle bodde i indianerland. Og den norske familien godtok det, man skal jo hjelpe.
Einar Severson (født 1892) fortalte om en indianerfamilie som kom kjørende med sin vogn opp til huset der de bodde. De hadde et barn som døde mens de var der. Indianerne spurte om de kunne få gravlegge barnet på eiendommen. – Men min far sa nei, forteller Severson.
De må da gravlegge barnet i veikanten. Seinere kom en ny vei, der hvor barnet var begravet. Einar hadde det vondt når han senere tenkte på dette, ifølge Karen Hansen.
Først hadde familien mistet sitt barn, så fikk de ikke gravsted for det på nordmennenes eiendom. Men i veigrøfta, som det skulle ha vært en kriminell.
Be the first to comment on "Del 2: Hundrevis av norske utvandrere bosatte seg på indianerreservat – Vi stjal deres land!"