Berthe Haugen bosatte seg på indianerreservatet Spirit Lake. «Vi stjal deres land», sa dattera Helene. Ukjente forhold komme nå fram i dagen.
Barnebarn til Helene, professor Karen V. Hansen, har brukt et tiår på å forske og skrive bok om reservatet i Nord-Dakota, der indianere og nordmenn bodde side om side. Boka heter ”Encounter on the Great Plains” (Møte på de store slettene). Den handler om det første store forskningsprosjektet om nordmennenes bosetting der fra 1880 og utover i det som fram til da hadde vært indianernes rike i Nord-Amerika. Hansen er professor ved Brandeis University i Boston, USA. Og barnebarn til Helene.
Flere av de norske innvandrere i Midtvesten hadde en del med indianere å gjøre selv om de ikke bodde på reservat. Blant annet byttet de varer. Men noen grusomme historier vandret fra den ene bosetting til den andre og skremte de norske innvandrerne.
Indianerne reagerte på dårlig behandling de fikkk av myndighetene. Og ikke minst at indianerne ble presset ut av sine områder av de hvite.
Skrev lite om det i brev
De norske innvandrerne skrev lite i brevene hjem om indianerne selv om de også hadde positive opplevelser å berette.
Orm Øverland var i mange år professor i amerikansk litteratur ved Universitetet i Bergen. Han er forfatter og redaktør av flere bøker om det norske Amerika. I serien på seks bind «Fra Amerika til Norge» har han gjengitt og kommentert brev som ble sendt fra utvandrere i USA til familie og venner i Norge.
Han har oppdaget at det er svært lite i brevene som handler om forholdet til indianerne. Det gis ikke noe enkelt svar på det. Øverland nevner at mange ikke var vant til å skrive, da er det lettest å skrive om det som er kjent og ikke det som er fremmed for mottakerne av brevene. Nordmennene skrev helst om familie, slektninger og sambygdinger. «Brevene fokuserer på praktiske forhold og gir få skildringer av liv eller landskap og sier lite om følelser. For de menneskene som skrev disse brevene var det kanskje like irrelevant å skrive om indianerne som å skrive om høstfargene eller de tyske naboene», skriver Øverland. Han antyder også denne tankegang, sitat fra en av hans andre bøker «Kan det være at indianerne var et folk det var best ikke å tenke for mye på og kanskje ikke legge merke til i det hele tatt dersom de ønsket å leve med god samvittighet i deres tidligere land?»
Men noen skrev om indianerne i brevene de sendte til Norge. Og da er det svært ulikt innhold i hva de skrev om dem. De som hadde opplevd angrep fra indianerne på nært hold, brukte ord som «blodtørstige» og «ville dyr», mens andre skrev om dem som «venner» og «medmennesker».
Det betyr at det heller ikke ble kjent at så mange, mange norske utvandrere bodde side om side med indianerne – på deres reservater, slik vi nå er blitt kjent med gjennom professor Karen Hansens omfattende forskning. Temaet er ikke behandlet i sentrale historiebøkene om nordmenn i USA.
Helene gift med hadelending
Berthe Haugen utvandret til USA fra Buskerud i 1902. Hva hun tenkte om at hun bodde på indianerland, vet vi ikke. Men vi vet hva dattera Helene mente. Hun var bestemor til professor Karen V. Hansen.
Berthe var født i 1854 i Lunder sogn i Norderhov. Hennes far var gårdbruker og selveier Halvor Evensen på Lynghaugen gård. Hennes mor hette Aase Nilsdatter. Berthe giftet seg 15. oktober 1876 med enkemann Elling Jensen fra Nes i Hallingdal, født 3. september 1835. De fikk fem barn. Elling døde i 1890 av tuberkulose. Som enke bodde Berthe på Øvre Haugen. Hun står i folketellingen av 1900 oppført som «gårdbrukerske» med «støtte fra Fattigkassen».
Kanskje fikk hun i tillegg til støtten fra fattigkassa hjelp av en nabo? I alle fall ble han far til hennes sjette barn, Helene, som er Karen Hansens bestemor.
Berthes situasjon var svært vanskelig. Den eldste dattera måtte tidlig ut å jobbe. Og etter at Berthe brakk beinet måtte hun sende også sin niårige gutt ut på arbeid.
Hun tenkte mer og mer på å komme bort. Til Amerika. Bare hun kunne få skrapt samme nok penger til billetter.
Hun fikk nok også noen hint om det siste barnet hun hadde fått med en ungkar.
I år 1900 utvandret hennes eldste dattera Inger Randine Haugen til USA. To år etter fulgte Berthe sammen med to av barna, det ene var tiårige Helene, bestemor til Karen Hansen, og et barnebarn.
En annen innvandrerfamilie på forfatterens morsside var Iver og Anne Halvorsen Kanten fra Hadeland. De hadde emigrert alt i 1864. Helene Haugen giftet seg med barnebarnet deres, Gilbert Kanten. De flyttet med resten av familien til Saskatchewan i Canada.
Mye jord til skandinavene
Berthe Haugen ankom Amerika 15 år etter at det i 1887 var vedtatt at land i indianerreservatene, som indianerne selv ikke hadde fått tildelt, kunne selges til hvite. Også enslige kvinner kunne kjøpe. Berthe slo til og inngikk avtale om en 640 dekar (160 acres) stor eiendom i indianerlandet, i dag beliggende i staten Nord-Dakota. Hun var ikke den eneste av de norske som fikk tildelt land her. Professor Karen V. Hansen har studert eiendomsoversikter fra 1910 og fant at indianerne eide nærmere 400 000 dekar. Skandinavene hadde nesten 200 000 dekar, en meget stor andel. Skandinavene eide halvparten av det land som de europeiske amerikanere eide. Andelen av nordmenn som eide en bondegård på indianernes land, økte for hvert år. En oversikt i 1929 viser at indianere da eide bare nærmere 200 000 dekar, mens skandinavene hadde økt til 280 000 dekar.
I 1910 utgjorde skandinaviske kvinner 13 prosent av eierne, det vil si 43 kvinner, mens det i 1929 hadde økt til 24 prosent. Antagelig var da ca. 80 kvinner eiere. At så mange kvinner eide en gård, var uvanlig sammenlignet med norske forhold. Men det er verdt å nevne at i den amerikanske loven av 1862 (Homestead Act) som gav nybyggere rett til 640 dekar jord, var single kvinner spesielt nevnt.
En grunn til at kvinner eide gård, var at mange kvinner som Berthe var blitt enke, enten det hadde skjedd i hjemlandet eller i USA. Dødeligheten i USA var stor blant de første innvandrerne, kvinner som menn. En annen grunn er at mange ugifte kvinner utvandret.
Stammene tilsidesatt
Lederne for indianerstammene innen hovedstammen Sioux hadde gått med på Kongressens vedtak i 1887, Dawes Act, om at hvite skulle få kjøpe land på reservater som ikke var tildelt indianerne, det vil si ikke eiet av indianerne eller reservert for spesielle formål i stammen. Loven hadde betydelige følger for indianerne. Blant annet den at jorda ikke lenger tilhørte indianerstammene, slik det var tidligere, men nå den enkelte. Karen Hansen skriver at denne loven markerte en grunnholdning i skifte av amerikansk politikk fra erobring til assimilering av indianerne.
At andelen hvite som kjøpte var så stor, hadde flere grunner. Skandinavene kom best ut fordi de var vant til å dyrke jord, det var derfor de emigrerte, de ville bli bønder. Agenter fra Dakota-territoriet dro helt til Norge og Sverige for å få folk til å utvandre og kjøpe en bondegård. Mange slo til og utvandret. Og de agentene som skulle fordele eiendommen, holdt gjerne med de hvite. Og prioriterte dem. Noen ganger etter å ha fått bestikkelse, ifølge boken.
Indianerne dyrket ofte bare 30-40 dekar av en eiendom på 400 dekar. Nordmennene dyrket alt så fort de kunne. Behovet for matvarer var økende. Dermed kunne de overgi gården i bedre stand til barna så de kunne fortsette som jordbrukere.
Be the first to comment on "Del 1: Hundrevis av norske utvandrere bosatte seg på indianerreservat – Vi stjal deres land!"