Grusomme opphold i dødsleirene

Ole Christian Branstad kom i en av de verste dødsleiene, nemlig Andersonville i Georgia. Hans historie er meget dramatisk.

Han var født 18. mai 1839 i Moss (nettstedet vesterheim.org har fremdeles feilaktig Voss). Foreldrene var Anders Petersen fra Rødenes og kona Helen Maria Michaelsdatter fra Branstad i Vestby. De giftet seg i Moss i den 3. oktober 1835 ifølge Strandsitteren, som Moss Historielag utgir. Ole Christian ble født der 18. mai 1839.

Ole Christian, nå med etternavnet Branstad, mønstret inn i borgerkrigen for tre år den 30. august 1862 i Milwaukee, i det 15.Wisconsin-regiment som oberst Heg kommanderte på norsk. I det store slaget ved Chicamauga, Georgia, der oberst Heg og mange andre norske døde, ble Branstad først meldt drept. Men han var i live, men tatt til fange. Først var han i Libby Prison, Richmond, Virginia, og så kom han til Andersonville, der han slapp ut i april 1865 etter til sammen 18-19 måneder i fangenskap. Etter krigen slo han seg ned i Grantsburg, Wisconsin, og giftet seg 3. februar 1870 med Sophia Karen Anderson fra Hadsel i Nordland. De fikk ti barn. Ole døde i Grantsburg 10. februar 1906, mens kona levde til 1929.

Til sjøs 12 år gammel

Men før Branstad ble soldat, hadde han opplevd mye. Stanley Selin skriver blant annet dette i en artikkel i familiens eie:

Han skal ha dradd til sjøs allerede 12 år gammel, og seilte på ulike skip. Han skal ha blitt tatt til fange av kannibaler, men klarte seg.

Med et skip kom han fra England til Quebec i Canada. Da de var på vei tilbake opp St Lawrence-elva, sa Branstad at rottene hoppet over bord. Dette var et anerkjent tegn på at skipet ville komme til å synke. Han fortalte hva han hadde sett til kapteinen, som uttalte at de ikke ville klare å få noen trygg tur tilbake. Det gikk i oppfyllelse. Skipet gikk på et skjær og fikk en stor flenge i kjølen. Indianere på kysten av Labrador reddet mannskapet. Selv om indianerne bar hodeskaller med seg, gjorde de ikke mannskapet noe galt. Men de plyndret skipet for instrumenter og utskjæringer. De gav mannskapet mat i en uke, da ble mannskapet tatt med videre av et skip som kom forbi og satte dem i land i Quebec. Herfra dro Ole til Milwaukee i Wisconsin, og seilte en tid på Lake Michigan.

Til dødsleir

Som nevnt ble Branstad tatt til fange og kom til Andersonville i Georgia, den verste av sørstatens leirer. Men la det være nevnt, nordstatene hadde noen som var like ille.

Hvor mange norske soldater som var fanger i dødsleirene som både sørstatene og nordstatene hadde, er noe usikkert. På bakgrunn av opplysninger på www.vesterheim.org og fra Genealogical Center & Naeseth Library har jeg kommet til at minst 200 norske soldater, kanskje en del flere, var fanger i disse leirene.

Beretninger fra Ole Steensland fra Hjelmeland og Bjørn Aslaksen Svalastoga fra Rauland forteller om lidelsene i fangeleiren Andersonville, der over 30 000 var samlet på omtrent 30 dekar. På én måned døde 4 000.

Sulten og tørsten var ille, der de vandret rundt halvnakne. Skjørbuk tok livet av utallige. Blodhunder drepte flere, mens fangevokteren Henry Wirtz, innvandrer fra Sveits, torturerte og drepte. Til denne leiren kom over hundre norske soldater. Nærmere hundre norske døde her.

Norsk preg

På Memorial Day i mai hedrer amerikanerne hvert år sine døde soldater. Over 13000 amerikanske flagg blir satt opp ved gravmerkene i Andersonville National Historic Site.

I 2009 hadde markeringen i Andersonville et klart norsk preg. Ved gravmerkene til de norske var det i tillegg til det amerikanske flagget satt opp et norsk. Militærattasjé ved den norske ambassaden i Washington, oberst Ole Martin Hojem, la ned krans til ære for de norske soldatene som døde i Andersonville, og selv mintes jeg noen av dem i en tale.

Branstad unnslapp katastrofe

Men det kunne ha gått svært galt med Ole etter han ble løslatt fra fangenskap og krigen var over. Han skulle ha reist med dampskipet Sultana, som skulle ha med 2000 tidligere fanger nordover. Skipet var sertifisert for 376 inkludert mannskap. Nå var 2400 om bord. Men ikke Ole. Han skulle ha vært med, men hadde byttet billett med en soldat som svært gjerne ville raskt hjem.

Det betydde at Ole unngikk et katastrofalt skipsforlis, der omkring 1700 soldater på vei hjem, døde.

Tilbake i Wisconsin seilte han igjen på innlandssjøene, før han kjøpte seg en farm. En sønn av Ole, William, fortalte en gang at hos en smed møtte Ole en tidligere sørstatssoldat. I samtalen dem imellom viste sørstatssoldaten en kniv han hadde tatt fra en nordstatssoldat. Ole gjenkjente kniven som hans egne, som ble tatt fra han da han ble tatt til fange.

Men Ole Branstad var ikke bare farmer, han tok aktivt del i styre og stell i county’et, der han ble valgt til flere sentrale stillinger.

Solveig Korseberg i Eidsberg forteller at ei av Oles og Sophias etterkommere giftet seg med en av hennes fettere. Branstad-familien er opptatt av familiens norske røtter og holder god kontakt med både Solveig og andre familiemedlemmer i Norge, både ved besøk her i landet og ved at de får besøk.