Grimstad-jente i Northfield gikk til topps med norsk julefortelling

Hun vant førstepremie med en julefortelling om de røde skiene. Det var avisen Northfield News i Northfield, Minnesota, som utlyste en konkurranse. Og i klassen for voksne gikk Ellen fra Grimstad til topps.

I dag heter hun Ellen Bjork Cox og er gift med entreprenøren og politikeren Ray Cox.

Men røttene har hun i Grimstad med masse slektninger i byen så vel som i omegnen, Arendal medregnet. Familier med etternavn som Berg, Tørvold og Lie er hun i slekt med.

Ellen har hatt mye kontakt med familien og ofte besøkt dem. Og hun har fått besøk av dem. Men hun skjønner de i familien som foretrekker sørligere og varmere breddegrader enn Minnesota når de skal på ferie.




Ellens mor Thora reiste 18-år gammel til en tante i USA. Der ble hun gift, men mannen døde etter noen år av  leukemi. Da besluttet hun å reise tilbake til Norge sammen med de to barna.

Og det var en historie om det og deres første jul, som gav Ellen førstepremie. Og avisen trykte fortellingen. Her er den noe forkortet:

Med Oslofjord til Norge

Det var i august 1959 at vi gikk om bord i SS Oslofjord i New York, min mor og jeg og min bror. Min bror og jeg syntes det var spennende å være ombord i denne båten. Vi var overalt, danset til musikken, dro for å se på ”hesteveddeløp” som viste seg bare å være leketøyhester.

Det tok ti dager å krysse Atlanteren. På den andre dagen var det øvelse i bruk av livbåter. Alle måtte ta på seg redningsvest og gå til et bestemt sted på dekket. Deretter ble alle lugarene gjennomsøkt så for å se at alle var kommet ut.

Da kom en gråhåret mann bort til oss, og begynte å samtale med min mor. Han var professor fra Northfield, og var nylig blitt enkemann. Han var vennlig og hjelpsom, og da min mor ble sjøsyk, tok han soss med til spisesalen for middag. Han fortalte oss historier, blant om at de drev med bjørnejakt i bakgården til St. Olaf College, der han var ansatt. Vi trodde på hvert ord, og han synets det var morsomt at vi lyttet og stirret med øyne så store som tallerkener.

Jeg hadde min syvende fødselsdag om bord Som gaver fikk jeg en liten dokke i bunad, en ring og et halsbånd. Tingene har jeg fremdeles. Vi skulle til Oslo. Dit skulle også den gråhårede mannen. Han hadde fått ett års fri fra St. Olaf College for å studere og forske i Oslo.

Senere besøkte han oss i vår leilighet, og vi besøkte ham.

Høyeste ønske

Den gang var uten tvil høyeste ønske til enhver norsk gutt og jente å få ski til jul hvis de ikke hadde det fra før. Det var også vårt ønske.

Vi håpet inderlig at julenissen ville komme med ski til oss, så kunne vi dra i Frognerparken og renne.

På lille julaften fikk vi lov å åpne én julepresang hver. Jeg fikk rød anorakk, rød strømpebukse og røde knickers. De var fine, men ikke særlig spennende gave. Min bror fikk det samme i blått.
Vi sa begge ”Tusen takk” til mor uten den store entusiasme.

Neste dag gikk vi tur sammen med mors nye venn og en av hans sønner. Vi stoppet utenfor en butikk der de solgte fjernsynsapparater, noe som få hadde den gang. Vi så på sendingene gjennom butikkvinduet.

Da vi kom hjem, var det mørkt i rommet bortsett fra lysene på juletreet.

– Jeg tror julenissen har vært her, sa min mor,

– Vi tittet under juletreet, og så noen esker som vi fryktet inneholdt sokker og undertøy.

Men så plutselig så vi bak treet, og der stod to par ski. Vi nestren veltet juletreet da vi skulle ta dem fram. Vi kunne ikke vente med å ta dem på.

To dager senere fikk vi sjansen til å prøve dem – kledd i de nye klærne vi hadde fått lille julaften. Vi stod på ski hele ettermiddagen, rant i bakker og hoppet og innbilte oss at vi deltok i Olympiaden i Holmenkollen.

Hva så med den gråhårede mannen? I april 1960 giftet han seg med min mor, og vi reiste til Northfield for å jakte på bjørn i St. Olaf Avenue…

Og skiene?

Vi brukte dem her i Northfield til de var nesten utslitt. Da forsvant de på mystisk måte. Men 25 år senere fant jeg dem på et garasjesalg – fremdeles i god stand, så jeg kjøpte mine gamle røde ski.

Når jeg ser dem stående i garasjen vår, støvete og avdanket, husker jeg til minste detalj min jul i Norge, og jeg er igjen et barn. Så langt historien til Ellen.

Politikerfamilie

Om hennes stefar kan det sies at hans navn var Kenneth Bjørk (Bjork), og var en av de mest kjente og respekterte professorene i det norske Amerika i andre halvdel av 1900-tallet. Han forsket, underviste og var i flere år redaktør for alle bøkene som Det norskamerikanske historielaget (NAHA) utgav.

Og med en far som professor på St. Olaf College, var det ikke så rart at Ellen ble student samme sted Hun tok eksamen i 1974. Her traff hun sin kommende mann, Ray Cox.




Ellen har i flere år vært aktiv i forretningslivet og eid og drevet et par forretninger i Northfield. Nå har hun solgt dem, og tar noen jobber som vikarlærer.

Ray Cox er politiker og medlem av Representantenes Hus i Minnesota.

–  Jeg vokste opp tilhørende det demokratiske partiet, men giftet meg med en republikaner.  Vi er enige om en rekke saker, og så er vi enige om å være uenige om andre. Ett av våre barn er for det meste republikaner, ett annet demokrat, og en uavhengig. Men de støtter alle deres far helhjertet, forteller Ellen Cox.

(Trykt 8. januar 2005 i Grimstad Adressetidende).