Feil på feil om visepresident Quayle

Hvorfor ble Dan Quayle så ille behandlet i media, amerikanske så vel som norske, fra den dag George Bush valgte ham til sin visepresident-kandidat? Hvorfor ble han gjort narr av som ingen annen visepresidentkandidat og visepresident? Hvorfor ble det spredt så mange usannheter om ham?

Mange undret seg på det fra første stund han kom i medienes søkelys. Kunne virkelig George Bush velge en så tåpelig person til visepresident? Og hvordan kunne en som bare 41 år gammel hadde sittet fire år i representantenes hus og åtte i Senatet plutselig blitt så aldeles utenfor? En politiker som hadde vunnet hvert eneste valg han hadde stilt opp i, og som solide personer gav attest for å ha gjort en innsats utover det vanlige.

Det er mulig å gi noen svar. Selv gir Dan Quayle flere i sin selvbiografi, “Standing Firm,” en bok som – betegnende bok – jeg ikke har klart å oppdrive i noen norsk bokhandel.

Uthengt og latterliggjort

Før vi prøver å svare på spørsmålene, vil jeg presentere den saken som Quayle ble mest latterliggjort for, nemlig at han ikke kunne stave ordet potet, på engelsk, potato. (1)

I en artikkel 14. mai 1994 har Jan Ovind i VG en artikkel kalt “Han vil bli president”. Her forteller  Ovind at visepresidenten under et besøk i en sjetteklasse i New Jersey, der en elev skulle skrive ordet “potato” på tavlen, Eleven skrev riktig, men Ovind skrev at Quayle “skulemeisteraktig” kremtet og sa: Mangler det ikke en bokstav på slutten av ordet? Hvortil gutten svarte nei.

Mer sier ikke VG om den hendelsen. Og andre aviser har heller ikke fortalt mer. Men det er meget misvisende. Quayle selv var skeptisk til at han skulle være med inn i klasserommet, der han skulle være læreren som skulle sjekke at eleven gjorde jobben sin riktig. Men, ble det sagt, du har kontrollkort hvor svaret står. Har dere sjekket at svarene er riktige, spurte Quayle, og fikk av sine folk svaret ja. Visepresidenten gikk da med på opplegget. Da gutten skrev potato, ser Quayle at det på kortet står “potatoe”, altså med en e i tillegg. Han viser det til de voksne omkring seg, de nikker, og han sa derfor at det manglet noe i slutten av ordet.

Det ble årets store mediesak. En visepresident som ikke kunne stave ordet potet. Men hvem kunne ikke ha begått en slik feil, når fasiten som læreren har gitt, er gal. Da man prøvde å finne kortene for å vise all verden at en lærer hadde skrevet feil, var de borte. Det var visepresidenten som skulle henges ut. I stedet for at man prøvde å finne ut hvem som stod bak denne fellen. Det kunne ha blitt  en meget interessant sak, men da fikk man ikke tatt visepresidenten!

Quayle skriver i boken at han ikke er verdens beste til å stave, men tror han visste hvor an ordet skrives hadde det ikke vært for feil fasit. At avisen New York Post selv i en lederartikkel om saken, skrev “potato” feil, med e, er jo en trøst.

Misvisende fra NTB

Også andre norske media har presentert saken like misvisende. Hvordan presenterte NTB saken 16. juni 1992?

Saken innledes med at “USAs visepresident Dan Quayle ikke er kjent for sine intellektuelle prestasjoner”. Ikke særlig nøytralt.

Og de tar med følgende etter å ha omtalt fadesen: “Til Quayles forsvar skal det anføres at han leste svaret fra et kort, der ordet vitterlig var feilstavet med “E” til slutt. Mange vil likevel mene at USAs visepresident burde kunne stave “potet” uten fuskelapp”.(2)

Til det kan sies: Han kunne trolig det. For det andre: Å kalle dette fuskelapp, er direkte feil, og gir utelukkende negative assosiasjoner. Han hadde fått en fasit, ikke fusket seg til den, men fasiten var feil. Og det var ikke Quayles skyld.

Hvor viktig det er for en politiker å kunne stave ordet potet riktig, kan diskuteres. Men saken er når andre gjør en feil, så slipper de unna. En annen visepresident, Al Gore, har begått noen bommerter av den type som media yndet å henge Quayle ut for. Han sa at leoparden har striper, mens den som kjent har flekker. Og han avslørte at han ikke kunne huske USA motto. Men aldri har jeg sett Gore blitt angrepet i norske aviser for det (og i amerikanske aviser ble det knapt nevnt). I Fædrelandsvennen skrev førsteamanuensis Oddmund Ro en artikkel kalt “Al Gore – visepresident født til makt.” Andre visepresidenter nevnes. Quayle får uten begrunnelsen karakteristikken “klosset”, (3) mens det ikke finnes en eneste negativ bemerkning til Gore i en artikkel som presenteres som bakgrunn. Man kunne tro den var skrevet av Gores pressesekretær!

Rykter og påstander

Quayles dårlige medieomtale startet fra det øyeblikk han var utpekt til visepresident:

1. Han hadde tjenestegjort i heimevernet i stedet for å krige i Vietnam. Hvordan hadde han greidd det? “Ved å ta noen telefoner”. Det ble straks utlagt som om han hadde kommet inn på uredelig vis. Det er det ikke grunnlag for å si. (5) Ved å tjenestegjøre i heimevernet kunne han samtidig studere jus.
2. Det ble påstått at han kom seg inn på jusstudiet uten å fylle kravet. Helt uten grunn, men ryktene ble spredd. (6)
3. Det ble oppgitt at han hadde en formue på 600 millioner dollar (likevel en  brøkdel av Lloyd Bentsens), mens han godtatte ligning viste 854 000 for 1988). (7)

Slik kunne man fortsette i det uendelige.

Det som er det typiske ved disse sakene, er at det er rykter uten grunnlag som spres. Det andre at det stort sett gjelder bagateller, som en forsnakkelse, som alle opplever fra tid til annen.

Men det ble også stilt grundige spørsmål ved hans dyktighet. På tross av at mange har vurdert hans innsats i kongressen som god.

Og da president Bush hadde et sykdomsanfall 4. mai 1991, som riktignok ikke viste seg å være alvorlig, ble kraftige angrep satt inn mot visepresidenten. Han var ikke dyktig nok til å ta over, og vitsene om at Secret Service hadde ordre om å skyte visepresidenten om noe skulle gå galt med Bush, florerte (omtalt i nevnte VG-artikkelen). (8)

Dessuten kom det et vell av oppfordringer i avisene om at Buss burde droppe Quayle som sin visepresidentkandidat. Gallup viste at et flertall av amerikanerne ikke hadde tillit til ham som visepresident.

Norske “Skriket” inn i debatten

Men Quayle hadde Bush’s tillit. Tom Foley, Colin Powell og mange andre sa det samme.  Men journalist Maureen Dowd i New York Times viste sin “objektivitet” ved å komme til pressekonferanse i Det hvite hus med en skjorte på seg – den hadde avtrykk av Edvards Munchs “Skriket”. Så fikk vi også et norsk innslag i Quayle-debatten. (9)

Men som en skjebnens ironi skulle nå Quayle høste ros fra nettopp pressens folk.

Watergate-avsløreren Bob Woodward i Washington Post og hans kollega David S. Broder, skulle bruke et halvt år på kritisk å vurdere Dan Quayle. Aldri hadde noen visepresident blir saumfart slik. Ville han være kvalifisert til å bli president i USA?

Svaret var et klart ja.  Newsweek skrev at rapporten viste at Quayle slapp gjennom detektoren for politisk troverdighet.

Men rapporten, selv om den hadde negative kommentarer til Quayle, passet ikke inn i medias bilde av visepresidenten. Mange tidde den ihjel. (10). De hadde ventet den skulle være den siste spiker i Quayles likkiste. I stedet gav den ham tillit. Selv utgiver av Washington Post, Kay Graham, som sjelden grep inn i den redaksjonelle profil, lot Woodward få høre at “mine venner klager over artiklene”.

Angrep på TV-skikkelse skapte orkan

Men angrepene fortsatte. Mest kjent ble vel hans kommentar til den meget populære TV-skikkelsen “Murphy Brown”. I et lengre foredrag snakket Quayle bl.a. om verdier, eller mangel på det, og hva det fører til. Han kom inn på de problemer enslige mødre har i byer med store problemer. Så føyde han til, og det var vel overveiet, at det hjelper ikke saken når “Murphy Brown”, en skikkelse som trolig synliggjør dagens intelligente, høyt betalte yrkeskvinner, gjør narr av fedrenes betydning ved å være alenemor og kalle det bare “et annet valg av livsstil”.

At dette ville bli angrepet, visste Quayle. Han hadde drøftet bemerkningen både med sin stab og andre. Men at en setning i en lang tale om verdier,  skulle skape orkan landet over, det forutså han ikke.

Men det var ikke først og fremst avisene som raste, de refererte den stort sett som en OK sak. Men det var TV-selskapene, eid av den samme industri som Murphy Brown-skikkelsen er en del av, som var verst. Alt ble brukt for å latterliggjøre presidenten. (11)

Selv fikk Quayle flere brev etter denne saken enn noe annen. De fleste var positive.

Men det beklagelig er at saken ikke ble brukt til å drøfte alene-familiens situasjon. Hadde avisene gjort det, kunne de ha vært i forkant av en rekke bøker og artikler som senere kom om dette emnet (f. eks. boken “Fatherless America”), hvor det understrekes hvor viktig det er at barna har kontakt med faren. En økonomisk side har det også,  Quayle visste at 30 prosent av alle hvite familier uten en far, lever under den såkalte fattigdomsgrensen. For svarte er tallet 50 prosent. Derfor tok han opp temaet.

Quayle hadde rett

Senere fikk Quayle betydelig støtte. Da utdrag fra “Fatherless America” ble trykt i magasinet “Atlantic” i April 1993, var tittelen “Dan Quayle hadde rett”.

Da Bill Clinton fikk spørsmål om hva han syntes om Quayles tale, sa han at den hadde han lest – og overraskende nok – at den inneholdt mye bra.

Men TV-selskapene og mange aviser valgte å gjøre latterliggjøre saken (12) og lage underholdning av det.

Mer alvorlig er det at etter denne tale økte antall negative lederartikler om visepresidenten i amerikanske aviser med 50 prosent!

Og vitsene fortsatte: Den eldgamle historiene om at man burde ha lært seg latin før man dro til Latin-Amerika. Den ble tillagt Dan Quayle. (13)  At en kongress-representant, Claudine Schneider, innrømmet at det var hun som hadde satt ut ryktet da hun fortalte historien i den belgiske ambassade, ble oversett. At man skal være forsiktig med å latterliggjøre andre, bør Jan Ovind og VG vite. Ovind skrev nemlig at Quayle på sin Latin-Amerika-reise skulle ha beklaget seg over at han aldri lærte seg “latinsk”! Det heter latin! (At det er flere feil i artikkelen, kan godt nevnes: Quayle kalles bondegutt  (14) – han burde ha kalt ham “avisgutt” hvis det er farens yrke det kommer an på. Hvis da ikke alle utenfor Washington og New York regnes bønder. Eller man ikke mener det er så nøye hva man skrive om visepresidenten) (Tillegg 6.7.20: Utenriksredaktør Bjarte Botnen hadde denne historien i Vårt Land 5.2.98. En annen gang var det Hugin & Munin som skrev om det).

Selvkritikk

Hvorfor ble dette Dan Quayles skjebne:

1. I boken er Quayle så langt fra uten selvkritikk. Han har ikke laget noen glansbildebok, selv om det er et forsvarsskrift. Han innrømmer at han kunne ha vært klarere noen ganger i sine uttalelser.

Det er sikkert riktig. Men det er fordi situasjonen er slik som en amerikansk journalist sa for noen år siden: “En politiker lyver til det motsatte er bevist”. Vi har vel ment at en politiker snakker sant til det motsatte er bevist. Det har nok Quayle også regnet med. I sine 12 år Kongressen hadde han ikke hatt problemer med pressen. Som nasjonal politiker fikk han merke kulden ganske fort. Omtrent alt ble misforstås, lite eller ingenting ble tatt i beste mening.

2. Han burde ha vært mer sammen med pressefolk, sier han selv. Men han hadde i sine 12 år i Washington heller dradd hjem til familien enn å sitte på pub med pressefolk. Da han en gang var hjemme til middag hos Washington Post-utgiver Katherine Graham, sa journalist Sally Quinn, gift med avisens redaktør: -Hadde du noen gang trodd du skulle være sammen med så mange betydningsfulle personer?!

For en som hadde oppdaget at det finnes betydningsfulle personer i ulike miljøer, gav et slik spørsmål ikke mersmak på sosietetslivet i Washington.

Men det betydde at Quayle ikke var kjent med pressen da utnevnelsen kom. Når noen ble kjent med ham, sa de han var en likandes kar. Andre sa de burde ikke ha blitt kjent med ham, for det var verre å skrive negativt om ham når de nå kjente ham!

Dessuten – erfarne pressefolk likte ikke at utnevnelsen av Quayle kom overraskende på dem, selv om hans navn lenge hadde versert i media som en av mulige kandidater.

3. Pressekonferanse like etter at det på det republikanske partis kongress var offentliggjort at Quayle var Bush visepresidentkandidat, var ikke godt nok forberedt. Mest skyld for det må Bush egen stab ta (mye kunne ha vært sagt om enkeltpersoner i den stab både  Bush og Quayle hadde, alle var så menn ikke like fornuftige og lojale tjenere, for å si det mildt).
4. Pressefolk flest i USA har et annet syn på religion og moral enn gjennomsnittsamerikaneren, det viser undersøkelser.

Quayle stod for synspunkter de ikke kjente seg igjen i. At både Reagan og Bush gjorde det, det kunne godtas – de var jo eldre folk. Men at den første president fra etterkrigsgenerasjonen ikke var en som mente som de, sa flere rett ut at de ikke likte.

Christ Matthew, journalist i San Francisco Examiner, sa at fra medias standpunkt, var Quayle ikke “politisk korrekt”. Michael Barone sa at media kunne ikke tåle at  den først “baby boomer” ikke var en av dem.

At Quayle regnet seg som en teologisk konservativ kristen (f. eks. mot abortloven), i motsetning til f. eks. Gore og Clinton, har neppe talt til hans fordel i medias behandling av ham.

Alt i alt må man konkludere med at media gav Dan Quayle en urettferdig behandling (det gikk ikke minst utover hans tre barn).

 

OK med pressen imot seg?

Hva betydde det bilde media gav av Quayle, for hans politiske liv?

1. På tross av medias meget negative bilde av Quayle, ble som kjent han og Bush valgt i 1988.

Martin Hauan, norsk-amerikansk pressemann, i 1969 pressetalsmann på det han selv kalte “demokratenes ville kongress” i Chicago i 1969, senere leder av eget PR-firma i Oklahoma City. Han sa i et intervju jeg hadde med ham, trykt i Folkets Framtid 2. november 1984, og også i Adresseavisens helgemagasin,  at han hadde vunnet flere valgkamper han ledet i Oklahoma, enten det var guvernørvalg eller andre valg, hvor massemedia hovedsakelig var imot kandidaten -“Den dag kan komme da det bare er en fordel at avisene og andre massemedia er imot en, fordi folk ikke tror på det de skriver og sier”, sa Hauan.

Det er jo ingen helt ukjent påstand, selv om den er svært beklagelig for oss som har vårt levebrød i denne bransjen. Men flere sa noe lignende i den debatt som 19. januar i fjor var i Oslo Journalistlag om media og EU-avstemningen.

2. I 1992 ble ikke Bush og Quayle valgt. Om medias negative bilde av Quayle spilte større rolle i dette valget enn det fire år tidligere, er ikke godt å si. Men trolig gjorde det, fordi folks oppfatning av ham etter fire år som visepresident, også var negativ. Mot vitsespredning kjemper selv politikerne forgjeves. Men mange vil hevde at hovedgrunnen til nederlaget var Bush’s dalende stjerne (hans kollaps i Japan), elendig valgkamp fra GOP-kongressen og til valgets innspurt, Pat Buchanans ødeleggende kamp samt Ross Perots kandidatur.(Tillegg 6.7.20: Nylig hadde VG en artikkel der det ble nevnt at Bush tapte for Clinton. Men verken Buchanan eller Perot ble nevnt som begrunnelse for tapet).
3. Hva med Quayles fremtid som politiker? Selv om medias bilde av Quayle er urettferdig, har det festet seg hos folk, også republikanere. Mange vil derfor regne med at Quayle aldri vil bli amerikansk president, selv om man aldri vet. Nixon kom igjen. Og det kan skje at amerikanerne ønsker å vende tilbake til nettopp de verdier Quayle kjempet for.

Men Quayle har en mer “jordnær nese” enn mange eksperter. Han har fått rett i både det ene og det andre, det var ikke bare Ronald Reagan som kom blant profetene da han i 1983 ikke bare sa at det sovjetiske imperiet var ondt, men at det var like før sitt sammenbrudd. Da Quayle i valgkampen i 1988 sa at Clinton – hvis han ble president – ville øke skattene for nesten alle som tjener mer enn  36 000 dollars i året, ble han irettesatt av TV-stjernen Tom Brokaw og andre etter debatten for at han feilinformerte om Clintons opplegg. Men mindre enn en måned etter innsettelsen av Clinton, skrev USA Today: “Quayle hadde rett – Clinton øker skatten for alle som tjener 30 000 og mer” (15).

 

(Tillegg 6.7.20): Da Quayle skulle avlegge ed, fikk han tilsendt hva han skulle si. Det viste seg å være feil tekst. Men han gjentok det som ble sagt. En felle? Som så vidt jeg vet har ingen gransket det).

Av Torbjørn Greipsland