En slitets kvinne ble 109 år

Denne artikkelen ble skrevet i 1996 og hentet fra boken Drøm og dramatikk i det norske Amerika. Anna døde noen måneder før hun fylte 110 år.

Norske Anna Guttormsen Hought i USA slår de aller fleste.  109 års dagen 29. april  feiret hun i rimelig god form med en biltur opp til en restaurant i fjellene. Hun elsker å ta en tur.

Annas helse har vært god. Men hun hører lite. Men når hun vet det er telefon fra Norge, sier hun noen frydefulle ord – på norsk – om hvor glad hun er for å høre fra hjemlandet.

-Anna var nylig til helseundersøkelse hos legen. Han var fornøyd, sier dattera Nora Høglund. Men hun forteller at Anna nå har litt mer problemer enn før med å gå.

-Vi må støtte henne litt når hun bruker gåstolen, sier dattera på telefonen fra Amerikas vestkyst.




Hun liker å sitte ved vinduet og se ut:

-Fjellene og trærne minner meg om Norge, sier Anna. På norsk.

Fra det store stuevinduet i hjemmet til hennes datter og sønn, på en kveggård på østsiden av Cascade-fjellene i staten Washington har hun den beste utsikt. Hun ser fjell og bakker, åpne marker og skog med bartrær. Men når tåka kommer, går tankene tilbake til barndomshjemmet ved Drammensfjorden. Der ble hun født 13 år før århundreskiftet.

Anna er på verdenstoppen i alder. Men Nora forteller at de ikke har klart å finne ut om det finnes noen norske i USA som er eldre enn Anna. Slike opplysninger har ikke konsulat eller ambassade, ei heller folkeregistrene.

Fra Hallingdal og Drammen

Annas far, Ole Guttormsen, var født i Rukkedalen, Hallingdal, 1. oktober 1855. Som ung kom han til Drammen for å finne arbeid. Der traff han Johanna Jensen, født 12. mars 1862, i Bakken, Skoger. Tre av hennes mors brødre drog utenlands, en til Honolulu, en til Australia, og en til sjøs, der han omkom.

Selv ble Anna født 29. april 1887 i Skoger, hvor de eide en mindre eiendom og hadde et par kyr, noen griser, høns, og en stor hage. Faren arbeidet som formann på en stor gård, moren var opptatt med husstell og matlaging, på kjøkkenet over en åpen grue.

En god barndomshjem hadde hun. Men to av brødrene ville prøve lykken i Amerika og emigrerte. Da hun var 19 fikk hun sterke oppfordringer om å komme over til broren, John, som var bosatt i Beloit, Wisconsin.

Du  får en like stor gård!

Hun ble slitt i to retninger. Til slutt bestemte hun seg. “Jeg drar, men komme tilbake til foreldrene mine etter fem år.” Det løftet gav hun dem. Hun ankom Beloit  20. sept. 1907, 20 somrer gammel.

Der hadde hun ulike jobber. Arbeidet hardt, svært hardt, og sparte penger.

Fem år senere var hun hjemme. Overrasket både far og mor, som nesten fikk sjokk.

Lenge kunne ikke Anna gå uten noe å gjøre. Fikk seg jobb i Grensen Skotøimagasin i Oslo, og ble en meget populær selger. Likte seg godt i Oslo. Likevel, nok en gang kalte John og kona Lorraine på henne, fra en vel 1200 mål stor farm i det øde Montana.

-Du kan få en like stor gård, skrev de.

Til ensomhet og lovløshet

Hun tok avskjed med foreldrene, og drog. Snart var hun ugift bonde på flate prærien, der ikke et tre var å se. Men et hus stod ferdig til henne. I Norge hadde hun hørte om schack-en hun skulle bo i. Hun trodde det var en slags borg. Da hun så det, mente hun det måtte være brorens hønsehus på 18-20 kvadratmeter. Men det var hennes nye hjem. I stekende sol og isende kulde, der lovløsheten, ensomheten og lengselen rådde, men også den store hjelpsomheten.

Det virkelige livet for Anna fra Skoger hadde begynt. Det meste av arbeidet ble gjort for hånd, men noen ganger fikk de hjelp fra folk som eide et muldyr eller hest. Sommerhalvåret var hun på farmen, vinterhalvåret som hushjelp i byen Great Falls.

Men da de to søsknenes store eiendom skulle inngjerdes, det tok to år, var det Anna som var hest. Drog pålene. Dessuten brukte hun spettet.

Resultatet var en inngjerdet eiendom og en skadet hofte. Legen fikk sjokke over å høre hva hun hadde gjort. Men Anna gikk videre.

Hardt arbeid, lite mat. Men likevel, ikke helt alene. Samholdet naboene imellom, det var 2-4 kilometer mellom dem, var godt.

Hardt liv

En av dem var en bondesønn fra Minnesota,  Ed Hought. Soldat i Frankrike under første verdenskrig, ble hardt skadet, men overlevde så vidt. Legen sa han senere måtte ta det rolig og bare jobbe som halv mann. Men på Montanas prærie er det umulig. Derfor arbeidet han som en og en halv. Han ble Annas mann.

Man kan undres hvordan folk overlevde på prærien. Men alle gjorde ikke det. Mange døde før tiden, ikke minst når epidemier kom. Og mange års tørke i 20- og 30-årene drev massevis an nykommere bort fra farmene i Montana

Men familiene Hought og Guttormsen ble. Både Anna og John merket det harde slitet. Men de var gode til å greie seg. Anna fikk mye ut av lite, og år for år fikk de større besetning og mer å rutte med. Og de stolte på Gud, selv om de snakket lite om ham.

En datter døde

Eds familie i Minnesota hadde mistet et ku med et halvt øre og en avfrosset hale  siste sommeren da de drev dyra gjennom Montana.

-Hvis noen finner den, kan de ha den, sa Jim Hought.

Cowboyene i området fikk høre om dette. En dag kom de med kua til Anna. Funnet som en nål i høystakken – i flate Montana.

Ed og Anna fikk to døtre, Nora og Mary Elaine. Men på en tur hjem i kulde og vind, fikk de begge lungebetennelse. Den minste døde. Så fikk de den sorgen å ta med seg.

Da Nora var sju, var det tid for skolegang, 5 km unna. Hun fikk sin egen hest – og red alene.

En gang fikk Anna besøk av Signe, en venninne fra Oslo som var  tjenestepike for selveste fru John D. Rockefeller. Signe skjønte ikke hvordan Anna kunne leve på prærien. Men etter to uker hadde Signe fått en annen oppfatning, nå ville helst også hun ha blitt.

Likevel. Til slutt måtte Ed og Anna forlate Montana-prærien. Tørke ødela avlingen. I 1935 solgte de for gården til John. Først drog de inn til småbyen Malta, senere til  Minnesota og Wisconsin. I 1954 døde Ed.

Flyttet til staten Washington

Midt i 60-årene flyttet Anna til Washington, hvor dattera Nora og hennes mann og barn bodde.

Men hun ble ikke pensjonist. Hun måtte være i aktivitet, og begynte å holde kurs i hardangersøm. Mange lærte det, også flere som selv begynte å undervise andre.

Anna begynte å skrive ned litt fra sin livshistorie med tanke på familien sin. Men mange som leset det hun skrev, oppfordret henne til å ta kontakt med  Florence Ekstrand. De to laget biografien om henne. Den har solgt i 20 000. Norsk-amerikanere leser den, studenter bruker den for å lære om emigrantene, og guvernør Booth Gardener hedret henne med en utmerkelse.

Hun har også de siste årene vært aktiv.  Har strikket og brodert så hun har noe å gi til folk som stikker innom. For det har vært mange.

Noen utflukter tar hun også. Da hun var 107, deltok hun i tre brylluper.  Det er stas å ha Anna med.

-Men vi tar henne ikke lenger med ut til kirke. Hun ber bordbønn ved hvert måltid, på engelsk eller norsk. Andaktsboken har vært hennes kjære lesning, forteller Nora.

Og hun setter stor pris på at dattera leser i Bibelen for henne. Eller spiller gitar eller fiolin. Og før Anna legger seg, folder hun hendene og ber sin aftenbønn.

Ved svært god helse

Anna har opplevd både gode og vanskelige dager. Sett mange familiemedlemmer og venner gå bort. Noen hjerteproblemer har hun hatt, og noen mindre operasjoner.

-Jeg har vært spart for brann, sult, flom, trafikkulykker, kriminalitet og katastrofer av alle slag. Livet har vært godt. Gud skal ha all ære.

Siste tur til Drammen hadde Anna i 1966.

Nora forteller at ingen i Annas familie nådde 100 år. Men i mannens ble flere både 100 og mer. Nå slår hun dem alle.

PS. Denne artikkelen ble skrevet i 1996 og hentet fra boken Drøm og dramatikk i det norske Amerika. Anna døde noen måneder før hun fylte 110 år.