President i Hadelandslag Anne Sladky sterkt interessert i slekta. Anne Sladky er president i det norskamerikanske Hadelandslaget og medlem i fire av de andre lagene, nemlig Telelaget, Landingslaget, Sigdalslag og Valdres Samband. Og hun er ansvarlig for nettsidene til fire av dem. Samt nettsiden til det årlige og store 7lagstevnet, som syv lag arrangerer sammen. Også nettsidene til Concordia Church tar hun seg av. Dessuten er hun medlem i Minnesota Territorial Pioneers siden slekta kom så tidlig til Minnesota, ja, før det ble en stad. Så hun er ikke arbeidsledig.
Men hun er ikke bare nettansvarlig og aktivt medlem. Hun er sterkt opptatt av sin egen store slekt i USA og har skrevet en bok – mest for sine barnebarn – om alt hun vet om sine forfedre og deres etterkommere. Og det er mye, og det er interessant. Mest er hun hadelending, 63 prosent. Så 17 prosent telemarking, 13 prosent Buskerud og 7 prosent Land/Valdres.
Fra Gran til Iowa
Anne Sladky er i slekt med enn rekke emigranter fra Hadeland. John Andersen Kroshus utvandret fra Molstad i Gran med kona Maria og dattera Oline. Fra Gran kom også Kari Pedersdatter Gudmundhagen og mannen Halvor Dvergsten og deres datter Randi i 1851. I en epidemi døde Maria og Halvor og hans datter Randi. Da giftet enkemannen John og enka Kari seg med hverandre. De slo seg ned i Winnishiek county i Iowa.
Deres sønn Halvor fikk minst mange barn ble en meget velstående mann i Norman county i Minnesota og eide i tusenvis av dekar jord. Han var med å grunnlegge Bethania menighet. Han døde uten å ha satt opp noe testamentet, og det tok mange år før arven ble delt mellom arvingene.
Kanten-Hilden-familie
Fra Gran emigrerte også Anne Sladkys tipptippoldefedre Iver Halvorsen Kanten og kona Anne Hilden med seks sønner. Dessverre døde minstegutten på reisa over da han falt ned gjennom ei luke. De bosatte seg i Winona, Minnesota, der de første året bodde i et jordhus for ikke å si jordhule. Så flyttet de til Chippewa county i Minnesota. Flyttingen med oksespann tok tre uker – enda det var innen samme stat.
Familien var med å grunnlegge Zion menighet. Ekteparet fikk fire barn. Dattera Anne Kanten giftet seg med Hans Olsen Alm. Han kom til Amerika i 1885 fra Gran for å ledsage to søskenbarn. Han drev ikke som farmer, men som maler og tapetserer og tjente bra på det.
Anne Sladkys morbror Oscar Alm hadde jobb som postbud. Om vinteren brukte han et lavtflyvende fly, og droppet posten fra det.
Omkom før utreise
Dramatikk er det når det gjelder familien hennes fra Telemark. Annes tipptippoldemor Kjersti Olavsdatter Lien emigrerte i 1846 sammen med barna Tone, Ole, Tarje og Aase fra Øvre Graver i Fyresdal. Hennes mann Aslak Terjesen Skrei hadde kjøpt billetter til dem så tidlig som i 1845. Men han omkom. Etter det som ble sagt var det i forbindelse med en hestekamp uten at man vet hva som nøyaktig hendte. Det hendte to hingster ble satt i en innhegning sammen med ei hoppe og skulle kjempe om denne. Det var en ulovlig kamp, men det var penger forbundet med det. Noen ganger satt en rytter på hingstene. Om Aslak gjorde det, vites ikke.
Kjersti og barna skulle ha reist med skipet Bremen fra Arendal, men det kom ikke, så de måtte reise videre til Kristiansand der de ble med skuta Flyvende Fisk til Le Havre i Frankrike. Dit kom de tre måneder etter at de forlot hjemmet. Så videre til New Orleans. På veien dit tok det fyr i kjøkkenet. Det måtte de kaste på sjøen for å unngå at skipet brant opp. Uten kjøkken måtte de spise kald mat på resten av turen. Fra New Orleans måtte de ta elvebåter oppover Mississippi og Illinois River til Koshkonong i Wisconsin. De fikk arbeid på plantasjene langs elvene for på ha penger til reisa. Der arbeidet de sammen med andre arbeidere, også med slaver. Slavenes situasjon gjorde sterk inntrykk på Lien-familien. Nordmennene ble behandlet mildere enn slavene, som fikk smake pisken. Det unngikk nordmennene.
Da Lien-familien nådde fram til Koshkonong i Wisconsin, hadde de brukt seks måneder. Hvordan de hadde klart seg på denne lange og farlige reisa, er nesten uforståelig.
Etter å ha bodd en tid hos Kjerstis bror Aslak i Koshkonong, bosatte de seg i Houston i Minnesota, der de var med å grunnlegge kirken Stone Church. Sønnen Ole deltok både i borgerkrigen og i indianerkrigene.
Fra Nordre Land
Annes tippoldefar Tarje Grover (skrevet slik i USA) giftet seg med Geline Kassenborg fra Nordre Land. De flyttet til Buffalo River-settlementet i Minnesota, hvor Terje fikk en stilling i fylket (county) og var med å grunnlegge et lokallag av det republikanske parti, som Anne understreker var noe annet enn dagens republikanske parti. Menigheten Concordia Lutheran Church ble stiftet i deres hjem.
Hvor er hestene?
En heller flau historie fikk Tarje Grover oppleve i 1869 sammen med svoger Andreas Kassenberg og hans svoger A. O. Kragnes, og Tarjes venn Osmund Homme. De ville utforske den fruktbare dalen River Valley i Minnesota. I Alexandria leide de seks hester til turen for å få med all proviant. Etter første dags reise slo de leir under åpent himmelen. Hesten tok for seg av det flotte gresset og så ut til å slå seg til ro. Men da morgen kom, var de borte. Mennene kunne se langt på flate prærien, men ingen hester var å s. Ganske flaut at de ikke hadde bundet dem, de som alltid var nøye med å gjøre alt riktig.
En lang historie endte med at de etter noen dager fant hestene hos eieren i Alexandria. De hadde tatt veien hjem. Og nordmennene måtte betale på nytt for å leie dem.
De lurte på hvorfor ingen hadde kommet for å lete etter dem:
– Vi regnet med noen ville finne de døde kroppene deres og begrave dere, var det nedslående svaret de fikk.
Av gode grunner ble det snakket svært lite om denne turen.
Sterk misnøye med blandet ekteskap
Anne forteller denne historien som fikk dramatiske følger: Erik Alm fra Gran var bror til Annes bestefar Hans Alm. Erik hadde en datter som hette Hannah. Hun fikk jobb hos en rik familie i Minneapolis. Det samme gjorde søstera. De var nok mye for seg selv, hadde kun fri søndags ettermiddag. Så ble Hanna forelsket i familiens sjåfør. De giftet seg. Problemet var at han var sort. Og i 1920-årene var det omtrent uhørt med blandede ekteskap. Hannahs far Erik fornektet henne og snakket ikke til henne. Men det hendte han satte en kasse med grønnsaker fra hagen sin på verandaen hvor de bodde. Hannahs ektemann ble alkoholiker, og livet for dem ble vanskelig. Annes bestefar Hans var imot at broren Erik ikke ville ha kontakt med dattera og ba han ta kontakt, men han avslo. Hannahs søsken snakket ikke om henne, og noen av Eriks barnebarn kjente ikke til historien før mange år var gått.
Anne Sladky og en kusine drog en dag til Chicago etter at Hannah var død, for å møte en av døtrene.
Der møtte de ei datter som var en dyktig rosemaler, hadde et norsk flagg i inngangspartiet til huset, kunne hardangersøm og laget lefse og annet bakverk. Hun fortalte hun hadde prøvd å bli medlem av Sons of Norway, men hun var ikke mye velkommen, så hun ga opp. Hun var virkelig en av de stolteste norske jeg har møtt. Jeg følte det svært trist at hun ikke kunne gi uttrykk for det annet enn i sitt hjem, sier Anne.
Stakk av med gift mann
Men en enda verre familiehistorie er denne: Alice Alm var søster til Anne Sladkys mor. Anne mener at hun i oppveksten ikke fikk den oppmerksomhet hun trengte. Hennes mor drev hotell, hun mistet en sønn og fikk ikke gitt dattera den omsorg hun hadde behov for. Kanskje var det grunnen til at hun ble heller opprørsk og vill etter gutter, undres Anne.
Ferdig på high school flyttet Alice og søstera Julia til Fargo og fikk jobb på en restaurant. Hun ble forelsket i kokken, men han var en gift mann.
I 1929 ble hun forlovet med en tidligere kjæreste. Hun kom hjem til Binford og forberedte bryllup. Men så fikk forloveden blindtarmbetennelse, og havnet på sykehuset i Grand Fork, Nord Dakota.
Så fikk hun besøk av sin andre venn, den gifte mannen Charles Keeney og en venn av han. Uten forvarsel forsvinner Alice og Charles med et tog vestover. Tilbake var Charles’ venn som måtte fortelle Alices foreldre og forloveden om hva som hadde hendt, og at det ikke ble noe av det planlagte bryllupet!
– Det forårsaket en ganske stor skandale i lille Binford. Alices søster, min mor Ruby, som bodde hjemme da, ville ikke gå ut av huset i flere uker fordi folk stirret på henne og hadde mange spørsmål. Da Alices far Hans døde i 1931, visste ingen i familien hvor Alice var. Så hun kom ikke i begravelsen. Min mor fikk omsider kontakt med Alice, og til slutt ble hun tatt tilbake i familie, men det tok nesten ti år. Alice og Charles begynte med en restaurant i Great Falls, Montana, og fikk tre barn. Alice og Charles bodde sammen til han døde i 1961.
– Hva jeg husker best om Alice, var at hun stilte spørsmål uten å lytte til svaret. Kanskje hadde det sammenheng med hennes yrke som servitør, hun stilte mange spørsmål til kundene, men ventet ikke på svar, undres Anne.
Stor familie i Canada
Anne sier at mange av familiene gjorde det bra og ble velstående, særlig Kanten-familien. I Canada utgjør Kanten-slekta en meget stor flokk. Anders, sønn til Iver og Anne Kanten, bodde en tid i Nord-Dakota. Men dårlig vær ødela avlingene, så familien flyttet til Canada. Da Anne var 97 år, ble hun omtalt i Reader’s Digest som den i Canada som hadde flest etterkommere.
Lutherske kirker
De norske immigrantene engasjerte seg sterkt for å få dannet en menighet og bygd kirke. Og bekjennelsen skulle være luthersk. Det heter om Andreas Gilbertson at han ”ble konfirmert i den lutherske tro i Luther Valley lutherske kirke i Wisconsin”. Det er ikke uvanlig at norskamerikanerne heller bruker ordet ”lutheraner” enn ”kristen” for å understreke hva de tror på.
To av kirkene som Annes familie var aktivt med i, Concordia i Clay county og Bethania i Norman county, begge Minnesota, ble rammet av tornadoer i henholdsvis 1931 og 1952. Depresjonstiden til tross ble Concordia bygd opp, og stod ferdig i 1938. Mange av Kroshus-familien fra Gran er gravlagt på kirkegården her. Fem generasjoner av Grover-slekta ligger gravlagt på Concordia kirkegård. Det blir en femte generasjon, da Anne og ektemannen har bestilt plass der. Også Betania-kirken ble gjenreist.
Dyktige kvinner
Mange av kvinnene var dyktige. Men de levde i en tid der de ikke hadde svært mye å si selv om de hadde solide meninger.
– Kvinnene var aktive i kirken og i Røde Kors og andre foreninger. Etter at tornadoer hadde ødelagt to kirker, var det Ladies Aid (kirkens kvinnegruppe) som gjorde mest for å skaffe penger til nybygging og inventar. Min oldemor Pauline Grover hadde ansvar for det lokale Røde Kors-arbeidet under andre verdenskrig. De samlet ikke bare inn penger, men laget laken og kvilt og bandasjer og andre nødvendige varer, forteller Anne.
Men når det gjelder forretninger av ulike typer, hadde ikke kvinnene mye å si unntatt når de snakket med mennene hjemme. Mannen sa aldri til noen at han vil diskutere det og det først med kona selv om han gjorde det. Det ville ha vært lite mandig. Men faktisk så hadde nok kvinnene nesten veto når det gjaldt økonomiske avgjørelser, i følge Anne.
Mennene hadde ansvar for fjøs og utearbeidet på farmen, men kvinnene tok seg av hønsehuset og hagen, all sylting og koking og klesvask så vel som å holde klærne i god stand. De jobbet fra morgen til kveld. Men det var nok slik at mennene mente de hadde det hardeste arbeidet.
– Ble det tid til selskap og ulike sammenkomster?
– Ja, aller mest om vinteren ble det god tid til sammenkomster og selskap. De hadde nok et mer sosialt liv den gang enn vi har i dag, sier Anne
God hjelp av Kontaktforum
Anne har meget god kontakt med de aller fleste i slekta unntatt Gundersen-familiene.
At hun har funnet ut så mye om utflyttere fra Gran, Jevnaker og Lunner, skyldes Kontaktforum Hadeland-Amerika. De har gjort en enestående jobb og har opplysninger om så mange som 11 000 emigranter. Selv har Anne hatt en viktig oppgave som hovedredaktør for boka ”They Came From Hadeland”.
Anne hadde hovedansvaret for informasjon om 7lagstevnet, som i år ble arrangert i St Claud, Minnesota. Oppslutningen var rekordstor, med 400 deltakere mot vanlig 250-300. Hun fikk mye av æren for det.
Selv sier hun at temaet nordmenn i borgerkrigen og i fangeleiene, trakk folk. Vi som var foredragsholdere registrerte stor interesse for dette tema. I sentrale bøker om nordmenn i USA er det utelatt for ikke å si fortiet at minst et par hundre norske soldater kom i de grusomme fangeleirene, der mange døde av sult og sykdom.
At Anne gjorde en god jobb som nettansvarlig for stevnet, har sammenheng med at hun fikk opplæring i databehandling i Marinen. Hun var sterk motstander av Vietnam-krigen, men søkte likevel jobb i marinen, og fikk det. Der jobbet hun i flere år som systemanalytiker og prosjektleder.
Til Norge i 2015
Har du selv vært i Norge?
– Nei, er det overraskende svaret Anne Sladky gir. – Men i 2015 skal det jeg være med på turen som Hadelands-laget arrangerer. Og da skal jeg ikke bare besøke slektsgårdene i Hadeland, men også de i Sigdal, Krødsherad, Nordre Land, Valdres og Telemark.
Foto: Torbjørn Greipsland og private
Etter at John Kroshus mistet sine kone Maria i en epidemi kort tid etter de kom til Amerika, og Kari mistet sin mann Halvor Pedersen, giftet de seg med hverandre.
Annes oldefedre Alexander Grover og Pauline Kroshus er førstegenerasjons norske i USA. Under andre verdenskrig hadde Pauline ansvar for det lokale Røde Kors-arbeidet.
Annes bestefar Elmer Grover, sønn til Alexander Grover og Pauline Kroshus, fikk økonomiske problemer under depresjonen, og måtte gi fra seg farmen, men beholdt dyra og redskaper.
Iver og Anne Kanten gjorde det godt i Canada.
Alice Alm, datter av Hans og Anne Alm, laget skandale ved å stikke av med en gift mann like før bryllupet med sin forlovede.
Concordia-kirken gjenreist.
Gamle Concordia-kirken i der fem generasjoner av Annes familie er gravlagt.
Farmen der Anne Sladky vokste opp. Delvis skjult til venstre sees våningshuset.
Anne og broren Ralph sammen med foreldrene Ruby og Jerry.
Be the first to comment on "Dramatikk og skandale, engasjement og velstand"