I årene fra 1778 opplevde hawaiierne en kraftig nedgang i folketallet. Hvor stor den var, vet man ikke da det ikke foreligger statistikker før 1832. Folketallet i 1778 er anslått til alt fra 100.000 til nærmere millionen. De fleste forskere mener tallet var mellom 200.000 og 300.000. I 1832 var tallet nede i omkring 120 – 130.000.
Det er utallige grunner til nedgangen. Først og fremst ødela veneriske sykdommer menn og kvinner i hopetall. Epidemier som kopper, skarlagensfeber, kikhoste og tyfus drepte i massevis.
Rensligheten ble heller dårligere enn bedre etter at hawaiierne sluttet å følge de mange bestemmelser de tidligere var underlagt. De fleste barn døde før de ble to år. Ble en i familien smittet av en sykdom, ble intet gjort for at ikke de andre skulle bli smittet. Også fødselstallet sank ved at unge sjømenn fikk jobb ombord på båtene, og unge kvinner ble elskerinner til kapteiner og andre om bord på skipene. De fleste så neppe Hawaii igjen.
Hvem fikk skylda? Selvsagt kaptein Cook og hans inntrengere. Hawaiierne i gammel tid så på sykdommer som en straff fra gudene, eller at en av fedreåndene var blitt sint på dem. Når de hvite hadde medvirket til at de hadde forlatt kapu’ene, mistet hawaiiere sin mana, sin styrke fra gudene, og det gikk galt.
Kort kan det sies at verken sjøfolk eller handelsmenn gjorde noe for å beskytte hawaiierne. De så helst ned på dem. Sjøfolkene var heller mindre renslige enn hawaiierne.
De hawaiiske medisinmennene ble fortsatt spurt til råds, de hadde et vell av ulike råd for de ulike sykdommer. Kunnskapen var mangelfull enten den var ført videre gjennom generasjoner – eller som man vet hendte, en kahuna kunne få beskjed gjennom en drøm om hva han skulle gjøre med pasienten. Det er stort sett enighet om at de fleste av deres råd var til ingen hjelp, noen gjorde vondt verre, mens andre virkelig var til hjelp for pasienten.
Be the first to comment on "Det hawaiiske folk nær utryddet"