Den 18. juni for 106 år siden ble begynnelsen til en fryktelig tragedie for seilskuta Errol.
Bare fem av 22 om bord overlevde skipsforliset. En av dem var stuert Eilert Jensen fra Sandefjord.
Fullriggeren Errol var eid av Mandals største jernseilskutereder A. P. Ulriksen. Den 15. april 1909 gikk skuta med 600 tonn sand fra Peru med Newcastle i Australia som bestemmelsessted.
Offiserene var norske, mens det blant mannskapet var både norske og utlendinger. Tømmermann var Anders Johnsen fra Horten. Blant mannskapet var Eilert Jensen fra Sandefjord.
På turen hadde kaptein Andreassen med seg sin hustru og fire barn, tre jenter og en gutt i alderen tre til åtte år. Det samlede antall mennesker ombord var 22.
Gikk på rev
På turen viste Stillehavet seg som stille, men skipet møtte sterk motvind utenfor østkysten av Australia og måtte krysse.
Etter tre døgn med bidevind skjedde katastrofen natten 18. juni. Errol støtte på Middleton Reef, som ligger i den tasmanske sjø omkring 300 nautiske mil øst-sørøst for byen Brisbane i Australia. Det er et område med flere store korallrev. Middleton Reef er stort, ca. ni km langt og seks km bredt. Revet ligger vanligvis under vann, men ved lavvann kan hele revet sees.
Kraftige bølger skyllet over Errol etter grunnstøtningen. Både dekkshus og livbåter gikk over bord. Snart gikk riggen samme vei og tok med seg førstestyrmannen og to matroser. Tre menneskeliv var dermed tapt.
Senere på natta brakk skipet i to. Begge delene ble stående på revet. De fleste om bord befant seg på akterskipet. De på forskipet forsøkte derfor å komme over til akterskipet, der matlageret var. Men under forsøket ble tre av de fem skyllet over bord og tatt av glupske haier. Tre dager senere forsøkte de to gjenværende å komme over til akterskipet, og klarte det. Men heller ikke på akterskipet var man trygg. Og matbeholdningen var liten. Ved å dykke i proviantrommet fikk de tak i noe hermetisk melk.
Så sin mann dø
Errol var ikke første skipet som var gått på revet. Nettstedet Wikipedia nevner ti skipsvrak, men ikke Errol. Ett av de ti er Amazona, som mannskapet på Errol så ligge på et forholdsvis trygt sted. Det hadde havarert ett år tidligere Kaptein Andreassen regnet med det fortsatt var proviant om bord i Amazona, og ville gjøre et forsøk på å ta seg over. Kapteinen selv og annenstyrmannen påtok seg den livsfarlige jobben med å komme over. Men da de stod på revet, ble begge tatt av brenningene – mens fru Andreassen og barna så på. De to ble fortært av haiene.
Manglet mat og vann
Matmangelen gjorde at nye forsøk måtte gjøres. De fikk laget en flåte og fem mann håpet med den å nå bort til Amazona, enda nærgående haier gjorde turen livsfarlig. De kom et stykke på vei, men da flåten stod på rev nr. to, ble den ødelagt. De fem bestemte seg for å prøve å krype på selve korallene, som er sylskarpe. En gav opp og mistet livet.
Helt utmattet klarte de fire å komme bort til Amazona, bare for å oppleve en ny skuffelse. Der var verken mat eller vann. I ren desperasjon begynte de å drikke sjøvann, vel vitende om hvilken skjebne det ville føre til om de fortsatte.
Nye dødsfall
Men et kjærkomment regnvær gjorde at de fikk samlet 200 liter med vann i en tønne. De fikk nye krefter og fikk tak i skjell og muslinger, og kom seg noe.
En annen hendelse førte dem fra håp til fortvilelse. Et dampskip passerte uten å oppdage dem.
Likevel var Amazona et bedre oppholdssted enn akterenden av Errol. Men de måtte få de gjenværende på Errol over til Amazona, der de hadde klart å fange fisk ved å bruke en bøyd spiker som krok.
Ledet båtbygging
Skulle de få de gjenværende på Errol over, måte de bygge en liten båt. Tømmermannen
satte i gang, men det tok tid. Men de klarte det.
På Errol var nå fire menn, kapteinens hustru og de fire barna. Men snart var de to mindre. Seilmakeren og en lettmatros klarte det ikke lenger.
Så kom en ny tragedie. En morgen var de to minste barna borte, gutten på fire år og minstejenta på ett. Hva hadde skjedd? Hadde noen ønsket å spare dem for lidelsene? Johan Nicolay Tønnessen skriver følgende i ”Den norske sjøfarts historie”, bind II: ” Det er sannsynlig at moren i fortvilelse har bundet noen jernbiter til dem, og kastet dem over bord for å gjøre ende på deres lidelser. Dett er også nær å tro at hun kan ha hørt ytringer fra et par av folkene som talte sammen, om å drepe og spise dem da de jo likevel ikke ville overleve det.”
Dagen etter klarte ikke fru Andreassen det lenger. Hun avgikk ved døden. Det samme gjorde en sytten år gammel dekksgutt.
Også eldstejentene døde
Dermed vare bare tre igjen i live på Errol, en australsk matros og de to eldste jentene på seks og åtte år. Skipskatten ble slaktet og blodet drukket.
Etter 17 døgn døde også de to eldste jentene. Bare matrosen var nå igjen på Errol. Han var sterk redusert av byller. Men de fire på Amazona klarte å ta seg over til Errol med den lille båten de hadde bygd. Og den eneste gjenværende på akterskipet, matrosen, ble reddet.
Fem reddet av passasjerskip
Så kom redningen, men for sent for de fleste. Dagen etter de alle var kommet over til Amazona, ble de funnet av det brittiske passasjerskipet Tofua på en tur mellom Australia og Fijiøyene. Skipets kaptein Halford var en omsorgsfull mann. Han visste revene i dette området var farlige. Derfor brukte han å gå så nær dem som mulig for å se etter skipsbrudne. Han stoppet passasjerskipet, og sendte en livbåt bort for å berge de fem på Amazona.
Tre norske reddet
De fem som ble reddet, var stuert Eilert Jensen fra Sandefjord, tømmermann Anders Johansen fra Horten, dekksgutt Bjørn Oftedal fra Kristiansand og to utenlandske matroser. Da hadde det gått 24 døgn siden Errol forliste.
På Tofua fikk de pleie og til og med en sum penger. Etter et opphold i Sydney kom alle fem seg og reiste hjem.
Denne historien er fyldig omtalt av Johan Nicolay Tønnessen i ”Den norske sjøfarts historie”, 1951, og i Birger Dannevigs bok ”Sydhavet i sol og storm”, 1976.
Tønnessen karakteriserer Errols forlis som den mest grufulle tragedie i norsk seilfarts historie. Det er ikke kjent hvorfor Errol kom ut av kurs og gikk ned. Men strømmene i området varierer sterkt.
”En sjømann elsker havets våg” heter det i en sang. Men det gjelder ikke alltid.
Kanskje noen i Sandefjord har opplysninger om familien til Eilert Jensen?
Bildet viser de overlevende (antagelig sett fra venstre) Anders Johansen fra Horten, Eilert Jensen fra Sndefjord, Bjørn Oftedal, Kristiansand, Patrick Palmer og Mac Lawrence. Foto fra Norsk Maritimt Museum.
Be the first to comment on "Den mest grufulle seilskutetragedie: Men Sandefjord-sjømann overlevde"