Brødrene Hamran seilte i 35-fots båt til USA: En bedrift av de store, men de ble nesten knekt av psykiske påkjenninger

Brødrene Hans og Harald Hamran utførte en heltemodig bedrift da de i 1933 seilte en 25-fots seilbåt fra Kristiansand til USA. Det er slått fast i bøker og aviser. Det som først nå blir kjent, er at turen nesten kostet dem livet på grunn av den psykiske påkjenningen.  

Det går fram av dagboken til Hans Hamran, som det før første gang skrives om i denne artikkelen.

En kopi av dagboken ble oppbevart av Edward og Eline Hansen og deres datter Josefa Andersen. Hans Hamran bodde en måneds tid under oppholdet i Chicago hos dem i Norway House. Edward Hansen, utflytter fra Mandal, fikk tillatelse til å skrive av dagboken, men under den forutsetning at innholdet ikke skulle bli kjent før brødrenes mor var død. Det er nå flere tiår siden hun døde. Josefa Andersen synes derfor det er riktig at opplysningene blir kjent.




– Vi gjør det ikke for å redusere innsatsen til brødrene. Tvert imot, dagboken forteller hvilken enorm påkjenning det var å skulle krysse Atlanteren i en så liten båt. Bedriften de utførte var enestående. Jeg har den største respekt og beundring for den gjerning de utførte, sier Josefa Andersen.

Hun og hennes nå avdøde mann Jan Harry har gitt sin kopi av boken til Det norskamerikanske museet Vesterheim i Decorah, Iowa.

Rimelig tur

Bakgrunnen for at Hans og Harald Hamran, oppvokst i Balsfjord, satte ut på den vågale ferden, var at Harald ønsket å reise til USA, men han hadde ikke nok penger. Da kom ideen om å seile over og dra til verdensutstillingen i Chicago.

Båten med navnet ”TradeWind” ble bygd ved et verft på Anabeløy ved Flekkefjord. Avreisen fra byen i begynnelsen av mars i 1933 vakte stor oppsikt. De reiser innom Kristiansand, der de blir godt mottatt. Gerhard, Stumpf og andre gir dem god hjelp. Smør får de fra Johnsens Smør Fabrik. Og de treffer vakre Johanna Kleffel, kunstner og fotograf, som tydeligvis ble betatt av brødrene, og senere seneder bilder av seg til dem..

Turen går videre til Danmark og sørover langs Europa. I Lisboa har de det bra, og riktig morsomt.

Store problemer

Hans skriver :

– Jeg og Harald hadde et fryktelig sammenstøt. Harald var dødelig såret over at jeg var så hensynsløs mot ham. Han lot meg vite hvor meget han eide av båten, og at uten ham ville reisen aldri ha blitt gjort.

Videre får Hans høre hvor ille likt han er i Balsfjord, og at han skylder Harald arbeidslønn, også videre.
– Jeg får være glad om jeg fikk være med, skriver Hans og konkluderer:

– Vi kunne virkelig ha kastet hverandre over bord – med glede!

En rekke problemer møter de, bl.a. har de ikke har råd til å kjøpe såpe. Både de to og båten er skitne. På øya Tenerife klyver en rekke nakne, sorte barn om bord. De stikker av med matproviant. Likevel, Hans kaller øya et paradis.




11. juni: – Har hatt dysenteri i fire dager. Bare Gud vet hvor jeg har lidt. Denne turen gjør meg til et psykisk vrak.…Fra nå av skal jeg koke maten, selv om Harald klager…En flyvefisk falt ned på dekket – vi steikte den. Første måltid jeg har likt siden vi forlot Los Christianos.

2. juli: – Å krysse Atlanteren i et skrøpelig nøtteskall, lidende, innestengt i en liten kahytt, våt, sulten – slik er turen for to ”moderne vikinger”….

– 24 og en halv dag tok det oss å nå Amerika…I dag er vi ved St Thomas.

12. juli passerte de Haiti. De er i tottene på hverandre igjen, og Hans skriver de ville ha kullseilt mange ganger skulle de ha fulgt Haralds råd

Da de er utenfor Georgia, skriver Hans (22. juli) at situasjonen er ille, han vil heller gå i land og bli deportert enn å holde ut den brennende skjærsilden…

Helter i New York

Men da de noen dager senere etter en fryktelig storm kom til New York, ble de hyllet som de store heltene. Avisene hadde store oppslag om dem.

– Vi er New York’s helter, skriver Hans den 30. juli

Men forholdet mellom brødrene er på nullpunktet: – Harald nesten nekter å spise sådanne smørbrød som vi får på slepebåten. Det er så galt. Han er så høy i hatten at han nesten nektet å gå til sjømannskirken i Brooklyn. Han skulle tale der. Kom to timer for sent, og jeg måtte holde foredraget. Der var en forsamling på 800 mennesker…men det overser han. Ja, sådan er det når en blir stor. (Dumhet).

19. august: – Harald hadde et fryktelig anfall i går aftes. Det var fordi jeg pleier å komme på dekk på min frivakt og snakke til folk langs med kanalen. Han lot meg vite at når han har vakt, er han kaptein. Og jeg må vær så god holde meg i kahytta, selv om jeg vansmekter av varme. Underlig, er det ikke?
– Harald har alle pengene som er kommet inn, og det faller han meget tungt å la meg få noe…

Gull i Chicago, ellers dårlig

Da de 23. august er i Buffalo, blir de helter også der. Men så kommer Chicago:

– Ingen hjelper oss. Ingen hilser på oss. Ingenting, ingenting her, skriver Hans 30. august.

De liker ikke folkene i Chicago. Konsul Bernts klarte ikke en gang gå skaffe dem billetter til verdensutstillingen, forteller Hans.

Men noe ordner seg etter hvert. Det blir både selskap og mottakelser og oppslag i avisene. Hans er likevel ikke fornøyd der han sitter og selger postkort for å få inn noen slanter. Men de to brødrene fikk gullmedalje på utstillingen. Antagelige ble de utdelt etter at Hans hadde forlatt utstillingen. De var de eneste norske som oppnådde en slik ære.

Også Harald skrev dagbok fra turen. Det var en omfattende dagbok, men den dreier seg mye om vær og vind, og flotte jenter de møtte. Når jentene og damene i New York spurte og grov, lot Harald dem få innviklede og lange svar – hvis jentene var pene. Dermed kunne han betrakte dem lenge.

Harald skrev lite eller intet om problemene mellom ham og Hans. Men han nevner noen ganger uhell Hans hadde med matlagingen. Og han kommer med interessante opplysninger om lesestoff de hadde med seg: Shakespeares samlede verker, noen av Jack Londons bøker, Goethes Faust, Ibsens Per Gynt og Heinrich Heines dikt, og andre bøker.

Da de nærmet seg New York, skrev Harald at denne turen vil han hele livet se tilbake på med glede.
Da de 23. august er vi Buffalo, skriver Harald: – Hans er kanskje noen ganger mer i rampelyset enn jeg er. Men jeg enser ikke det. Hans erfaring til sjøs er 8 år mot mine 20-22. Jeg er mannen bak alt med planer og alle ting hviler på meg.

Hans drar

4. september flyttet Hans inn hos familien Hansen i Norway House. 11. september skriver han: – Hadde et fryktelig opptrinn med Harald. Han gav meg et ultimatum. Enten drar du eller jeg.

Det ble Hans som dro. Båten solgte Harald til Arthur Andersen, Chicago, nordmannen som hadde startet og eide revisjonsfirmaet som nå er kjent for skandalen omkring Enron-selskapet. Andersen hadde tenkt å bruke den som lystbåt, men gav den i stedet til Vesterheim-museet.

Tilbake i Norge fikk Harald tak i en nordlandsbåt, omtrent samme størrelse som TradeWind. Han gav den navnet ”TradeWind II”. I et intervju forteller han at han vil seile på ny til Amerika, til både Nord- og Sør-Amerika. Han skal ha hatt en mann med på turen fra Kristiansand til England, men ifølge Hans ville ikke mannen være med Harald lenger. Derfor seilte Harald fra England alene. En stund etter ble vrakrester fra båten funnet drivende i sjøen. Sjøfareren Harald Hamran var omkommet.




Hans drog på sykkeltur rundt i Amerika. Fra Minneapolis skrev han den 11. september 1933 et brev til Edward Hansen, der det står at han måtte bort fra byen og menneskene for å finne seg selv. ”Jeg er trett av å lytte til ord…. Vi har ikke gjort slike store ting. Jeg er ikke en helt. Aldri ønsket jeg å bli en. Heller ikke er jeg en viking. Jeg er bare en vanlig norsk sjømann…. Hansen, jeg håper dere alle vil forsøke å tenke pent om meg og min bror…Han vil sikkert bli OK.”

Hans hadde tydeligvis forlatt familien nokså plutselig. I et brev datert 13. september skriver han at han håper de ikke ble for skuffet over hans oppførsel. Om det også gikk på andre forhold, er uvisst. 10.oktober skriver han et nytt brev, nå fra Seattle, der han takker Edward Hansen for at det var så oppløftende å være hos dem.

Eneboeren

Hans bodde en tid Mexico. Så drog han tilbake til Valdres, der han hadde bosatt seg før han reiste ut med ”TradeWind”. Ny Amerikatur ble det igjen, men fra 1948 var han fast bosatt i villmarka i Vidalen i Vassfaret. Han hadde en allsidig og flott blomsterhage, som ble vide kjent.

Ellers var bøker han store interesse. Bibelen hadde han på seks språk. Som ung hadde Hans vært med i Frelsesarmeen i Bergen. Han var opptatt av Gud og skaperverket, og trivdes som eneboer.

I 1984 gav Grøndahl og Søn ut en bok om Hans, kalt ”Blomster-Hans”, skrevet av Edvard Elsrud.
Hans Hamran døde som eneboer 1. oktober 1971, 69 år gammel. Han er gravlagt på Hedalen kyrkjegard. På gravsteinen står skrevet ”Herren er min hyrde”.