Bok om foreldreløs bamblegutt og utstøtt listajente bestselger i USA

Før han var ni år hadde han sett fem kister bli snekret på gården. Tre til søstrene, en til faren og så en til moren. 17 år gammel emigrerte han til USA fra Tveten i Bamble. Historien om ham og hans kone selger i hundretusener i USA.

(Skrevet i 1997)

Det er datteren Margaret Jensen som skriver mer og mer om det familien opplevde. Hver eneste uke blir hun intervjuet på lokale TV-stasjoner og radiostasjoner. På konferanser av ulike slag er hun en høyt skattet kåsør. Hun fikk en ballast i hjemmet som mange vil høre. Hun forteller om skjemt og alvor, humor og gråt i skjønn forening.

Elius Tveten var født 18. mai 1888 på gården Tveten i Bamble. Da foreldrene døde, ble han satt bort til ulike familier, men bodde hos eldstebroren Knut de siste par år før han emigrerte.

I Chicago studerte han til prest ved et baptistisk presteskole. En kveld da han 27 år gammel prekte i en kirke i Brooklyn, så han en jente på 20. – Hun skal bli min kone, sa han, og glemte nesten hele prekenen. Han inviterte på kakao. Tre måneder senere stod bryllupet.

Utstøtt og forlatt

Jenta ved navn Elevine Lund kom fra enda mer dramatiske omstendigheter. Hennes mor Bertilda tilhørte den mektige Lund-familien i Farsund. 16 år giftet hun seg med en flott sjømann, Ole Jørgen Johannessen. Men det var under den standard Lund-familien på Husan i Farsund hadde satt, giftermålet var mot deres vilje. Derfor gjorde familien henne arveløs og gjorde alt for å sette henne i miskreditt.

At Bertilda valgte den vakre sjømannen, kostet henne dyrt. Han var mye på sjøen, og familien mente den unge kona hans ikke kunne ta seg av sine to barn. Derfor ble Ole Jørgens eldste bror og kone verge for den unge familien. De foraktet barnas mor.
Berthilda la planer om å flykte til Amerika. En dag kom hun for å ta sine to barn, Elevine og Josef, med seg til Amerika. Men onkelen og tanten nektet.

Elvine på fire og et halvt år og Josef på fem og et halvt år stod i hånd i hånd hulkende igjen og ropte «Mor, mor».

Da Josef ble femten, reiste han til Amerika. Ett år etter fulgte Elvine etter. Hun hadde fått noen penger etter sin bestemor og ville reise for å treffe «sin yndige, gåtefulle mor og elskede bror Josef.»

Hun fikk jobb i en jødisk familie. Etter en tid skiftet hun navn til Ella.

Fra moren fikk hun dette rådet da hun giftet seg med Elius:

«Ta ham som han er, og du kommer til å bli lykkelig. Han elsker Gud, biblioteket – og deg – i den rekkefølgen. Sørg alltid for å holde middagen varm i stekeovnen.»

Slik var pastor Elius Tweten. Han var ingen praktisk mann, men han hadde kall fra Gud, var en hengiven tjener, som elsket å studere Bibelen og lese teologisk litteratur. Og selv om han i følge svigermoren elsket Gud og biblioteket mer enn kona, så elsket han henne høyt. Men alt som hadde med hjem og familie ble overlatt til kona. «Gud og mamma ordnet opp i alt», sa han. Og Ella stolte ubetinget på Gud. I Brooklyn hadde hun overgitt sitt liv til Gud og tvilte aldri på at han ville hjelpe henne. Den foreldreløse Bamble-gutten hadde fått en hustru utenom det vanlige.

Det ble prestetjeneste blant nordmenn i Wisconsin. Blant de norske farmerne fikk ekteparet en konflikt som fikk betydelige følger. Elius brant opp en kjole hans hustru elsket. Den var for pen for en prestekone etter hans mening…Senere bad han om tilgivelse, og fikk det. Men han opplevde likevel en depresjon og mistet stemmen. De drog tilbake til Brooklyn. En tid kunne pastoren ikke en gang bekjenne troen. Bibelen leste han ikke, heller ikke de teologiske bøkene han elsket. Han ble nattvakt. En hel natt var hustruen i bønn til Gud. Om morgen kom mannen hjem, glad og fornøyd: «Mamma, vi kan stole på Gud, han ordner opp.»

Elius Tweten ville tilbake til prestetjeneste

De fikk kall til Første Norske Baptistkirke i Winnipeg, Canada. Blant hjemløse immigranter som gang på gang søkte ly hos prestefamilien. Han åpnet dørene og leste Guds ord for dem. Ella hadde omsorg og kjærlighet å gi. Tente håp hos de fortvilte. Gav dem mat. Og alltid en kopp kaffe, først en kopp kaffe. Hun var som en mor Teresa. To menn gikk 120 kilometer gjennom de kanadiske skoger for å feire jul hos prestefamilien.

Pastor Tweten var på reise i lange periode. På vei hjem til jul et år gikk pastor Tweten seg vill og var fullstendig fortapt. Han ropte i sin nød til Gud. Hjemme bad Ella, barna og venner for ham.

Han fant veien. Julekvelden stod han på trappa. Han var hjemme.

Den Norske Baptistkonferanse kalte pastor Tweten til å bli misjonær for det skandinaviske nybrottsfolket i provinsen Saskatchewan. Han sa ja. Hvordan den upraktiske mannen skulle grei seg, skjønte ikke Ella. Men hun stolte på at Gud sørget for sine.

I Saskatoon kjøpte de seg et lite hus som Ella elsket. Det ble hjemmet for far og mor og fire barn. Men pappa var stadig på reise i en nyinnkjøpt T-Ford. Også på dette sted holdt familien Tweten et åpent hjem. Mamma gav dem mat. Pappa holdt andakt.

Prestekona sa nei…

Etter noen år kom et nytt kall, fra Den Norske Baptistkirken i Chicago. Pastor Tweten frydet seg. Men hustruen sa nei og atter nei. Hun trivdes så godt i det nydelige lille huset. Særlig den røde gulbelegget på kjøkkenet elsket hun. Det hadde hun kjøpt for en dollar.

– Mamma, det er Guds vilje, sa pastoren.

– Uten en klar orde fra Gud kan jeg ikke reise, sa Ella.

Så drakk mann og kone kaffe før de la seg. Og ventet på hva som ville skje.

Dagen etter var mamma i perlehumør. Sang og arbeidet. Det ble nok ingen flytting.

Det banket på døren. En frue stod utenfor.
«Unnskyld. Jeg gikk akkurat forbi dette nydelige huset. Kunne de tenke dem å selge det?»

«Å nei,» svarte mamma, «jeg kunne aldri selge dette huset. Men vær så snill å stige inn, så skal vi ta en kopp kaffe.»

«For en nydelig linoleum. Vil De selge den til meg? Jeg har bestandig hatt lyst på en med denne rødfargen»

Stille foldet mamma hendene over det stivede forkleet sitt. Tiden var inne til å gi seg. «Ja, vi vil selge huset og den røde linoleumen».

Snart var familien på vei til Chicago og baptistkirken på Logan Square, like om hjørnet for Den Norske Lutherske Minnekirke, hvor det fremdeles er norske gudstjenester. Pastor Tweten elsket Chicago med bøker og biblioteket. Også resten av familien fant seg vel til rette.

Pastor Tweten er oppsagt!

Årene gikk og en ny bølge veltet inn over de norskpregede menighetene. De ønsket mer amerikansk stil. En i 1938 dag kom sjokket til familien Tweten: Pastoren Tweten var nedstemt. Menigheten ønsket en annen prest.

Men ekteparet Tweten satte igjen sin lit til Gud. Et nytt kall nådde dem fra Første Norske Baptistkirke på 57th street i Brooklyn.

Bestyrer for barnehjem

Det brakte dem til stedet der Ellas mor Berthilda fortsatt bodde. Hun hadde vært ensom i mange år. Hun hadde hatt besøk av sin mann, som hun følte hadde sviktet henne da barna var små. Avstanden var for stor til at de ville leve sammen.
Men nå ble det kontakt både med Ella og barnebarn.
En påskedag noen år senere satt Bethilda i sine beste kirkeklær, sa god natt, og sovnet inn.

«Mamma hulket og gråt ut sin smerte og sorg over all ensomheten hun hadde opplevd i barndommen», skriver Margaret. Og fortsetter: «Mamma vasket ansiktet, børstet håret, knyttet et stivet forkle om seg og satte over kaffekjelen».

Tiden i Brooklyn gav prestefruen Ella et nytt oppdrag, et yrke. Hun ble bestyrer for Norske Barns Hjem. Hun reddet i titall av gutter fra undergang. Gav dem kjærlighet og omsorg. Kalte dem for sine. Til henne kunne de komme. «Alle må ha noen å gå til,» sa en av dem. De elsket henne.

15. november 1951 ble jenta som en gang stod hulkende på stranda ved Farsund, dekorert med St Olavs medalje. Det ble en uforglemmelig feststund.

Tre år senere, i juli 1954, gikk her og fru Tweten ombord i Stavangerfjord for å besøke deres kjære hjemland. Det var deres første tur tilbake til gamlelandet.

– Jeg vokste også opp i den tro at bestemor Lund hadde sviktet Berthilda, min mor, fortalte Ella en dag i 70-årene

Hun fortalte også om forakten hun i mange år følte for sin far, sjømannen, som valgte å tro på det Lund-familien sa i stedet for å forsvare sin kone.

-Far kom en tur til Amerika. Men barrieren av stolthet som skilte han og mor, var høyere enn havet var bredt. Da han var kommet tilbake til Norge, pleide han – fikk jeg høre – å gå i timevis langs havkanten og sørge over tapet av kone og barn. En kveld gikk han der til langt på natt i den kalde vinden mens brenningen dusjet klærne hans i saltvann. Han døde av lungebetennelse, men venner av ham sa at han i virkeligheten døde av knust hjerte.

En kjærkommen hilsen

En tid senere, midt i juletravelheten, kom en pakke til Ella. Med skjelvende hender holdt Ella fram et brev fra Norge som inneholdt to små silkebånd, hver av dem på størrelse med et postkort.

«Dette er en gave fra Gud», sa hun lavt til barna. «Jeg var aldri sikker på om bestemor Lund hadde tilgitt mor for at hun gjorde opprør mot familien. Nå ser det ut som en engel har sendt meg dette spesielle budskapet».

Så leste hun de nydelig broderte ordene på den delikate silken, dypt beveget: «Gratulerer med fødselsdagen, min lille rose, min inderlig elskede Tilda. Gud gi deg mange lykkelige fødselsdager i framtiden». På det andre stod det: «Lev vel, min Tilda. Gud er kjærlighet. Ta ditt kors opp og følg ham i liv og død».

«Disse ordene ble brodert av bestemor Lund den 18. april 1874. Her på jorden vil jeg aldri få vite hvorfor budskapet aldri nådde mor, men en gang vil jeg få vite det. Å tenke seg at jeg 100 år senere skulle få svaret på mitt innerste spørsmål – de usagte ordene om kjærlighet og tilgivelse, formet med tynne gulltråder. Disse skattene ble funnet og sendt meg av en slektning. Hun hadde ingen anelse om hva disse hilsenene ville bety for meg, men Gud visste det».

Margaret Jensen skriver videre: «Mamma holdt silkebåndene i hånden og la sakte til: «Dette er gylne tråder som gjør minnet om Husan fullkomment – kjære Husan og Lund’ene.

I 1973 døde pastor Elius Tweten. Tre år senere hans kone Ella.

Besøkte foreldrenes barndomshjem

Gjennom utallige historier tegner datteren et meget allsidig bilde av foreldrene. Intet holdes skjult. Først kom boken «First We Have Coffee», som er gått i hundretusener i USA. Mest handler den om mora. Den er solgt i store opplag i Tyskland og andre land. Om pappa skrev hun boken «Papa’s Place» Senere er noen av disse historiene og en rekke andre samlet i boken «The Sun Is Shining on the Other Side». I USA er bøkene solgt i flere hundre tusen eksemplarer.

På norsk er den første boken utgitt, først på Rex Forlag og senere på Lunde Forlag under tittelen «Først en kopp kaffe». Også boken om faren har Rex Forlag utgitt.

Margaret Jensen har flere ganger besøkt Norge. Hun måtte til Tveten-gården i Bamble for å se farens barndomshjem , og til Lista for å se stedene der hennes mor vokste opp.

Hun måtte se fjellet der den lille Elius drog for å sørge og gråte og rope på mor. Og hun levde seg inn i barndomsårene hans både hjemme og hos fosterfamiliene. Den på mange måter stillferdige pastor Tweten kunne bli harm og oppfarende. Hvor hadde han det fra, undret Margaret seg. Kanskje fra en tapt barndom?

Forfatteren med røtter i Norges jord, skriver fortsatt, sine 82 år til tross.

– Nå sitter jeg her og skriver på en ny bok. En kjærlighetshistorie om en nordmann som mistet sin kjæreste på sjøen, forteller hun på telefonen fra Wilmington, North Carolina.

Det er historien om Bjarne, Oslomann, bokser, avismann, som emigrerte til Canada og USA og ble en nær venn av familien Tweten.