Livet i Amerika ble nok annerledes enn tenkt for Marie Katterud fra Lier. Hun er vel verd å minnes som den første norske lærerinne i Winnishiek county i Iowa, og som holdt ekteskapsløftet selv om forloveden ble hardt skadet i borgerkrigen.
Familien med det lett huskelige etternavnet Katterud (i dag del av Helgerud) reiste til Amerika allerede i 1842, først til Wisconsin, senere til Iowa. Nils Katterud hadde først vært gift med Mari Unnelsrud, men hun døde tidlig, i 1822 eller 24. Så giftet han seg med Live Brurberg Før de reiste hadde både en sønn og en datter dødd. Men med på reisa i 1842 var Larine, født i 1833, og Marie, trolig født i 1839.
Vi vet en del om denne familien fordi de er omtalt i Elisabeth Korens berømte dagbok fra livet som prestefrue på prærien. Hun og mannen Vilhelm kom like før jul i 1853 til Decorah-området i Iowa. Første tiden delte de opphold og soverom med familien Egge, et pledd skilte de to sengene. Senere ble det bygd prestebolig i den lutherske menigheten i Washington Prairie.
Men da de etter en lang, kald og strabasiøs reise med hest og slede endelig kom til Decorah, ble familien Katterud den første familien de tok inn hos. Da hadde de bodd 10-11 år i Amerika, og hadde tydeligvis fått bygd et hus som også vinterstid holdt det meste av kulda ute.
Satte fram det beste
Fru Koren skriver: Vi kom inn i en temmelig stor stue med en stor ovn i midten. Det var vått på golvet, en pike stod og strøk ved en krås i den ene enden av stuen, der var avdelt halvt ved en tynn vegg og halvt ved et gardin, bak hvilket man skimtet en seng, for resten meget tarvelig. Bjelkeveggene tettet med leire, som vanlig. Vi ble meget vennlig mottatt av en eldre mann, en ennå eldre kone, og datteren, der hjalp meg av med mitt tøy, gjorde unnskyldning fordi det var så uryddig – de hadde vasket – og trakk en gyngestol hen til ilden for meg. Nils og hans familie ble meget glad ved å få presten, som de nå så lenge forgjeves hadde ventet på, så plutselig på halsen. De satte frem det beste huset formådde og var i det hele så vennlige, at vi fant oss til rette der og snakket bort et par timer nokså godt, til vi endelig trette og søvnige begav oss opp i vårt sovekammer, det vil si opp på loftet, hvor det foruten oss lå en broderkone av Nils med tre barn, som også nylig var kommet til landet. En god varm seng var det, så vi sov godt, men det var kaldt om morgenen å komme opp. Vi hadde alt lenge kjente lukten av stekt flesk, det sedvanlige til alle måltider, og skyndte oss ned, hvor vi fant alt av et hyggeligere utseende enn den foregående aften. Et pent frokostbord var dekket, hvortil først Vilhelm, Nils og jeg satte oss, deretter hans kone og datter.
Nils er en liten mann med et besynderlig ansikt, omgitt av et temmelig langt, lyst hår, og et par plirende og smilende, lyse øyne. Han taler langsomt, riktig bredt østlandsk norsk, og gjelder visst for å være vittig i familien, som alltid ler når han sier noe. Han er en snill, vennlig mann.
Hans kone ser gammel ut, skjelver temmelig, er snill og bra og gir alltid et ord med i laget. Datteren sier ikke stort, men utretter desto mer, hun har et pent vesen. Det er et tekkelig forhold mellom familien og broderkonen som er der, og jeg liker godt hele stasen.
Nils måtte av sted opp til Tron Lommen, sa han, for å melde prestens ankomst. Vilhelm hadde lyst til å være med, så de vandret av sted om ettermiddagen, og jeg satt alene med fruentimmerne, skriver Elisabeth Koren.
Ekteparet Katterud hadde to døtre. Men det vart Marie, som nå skrev seg for Mary, som var hjemme og traff fru Koren.
Bruket Katterud
Som nevnt kalte det på smil når Nils snakket. I et annet avsnitt i dagboken går det fram at fram at han ikke var helt stø når det gjaldt å huske sin egen fødselsdag så vel som bryllupsdag. Men mannen som kjøpte bruket etter Nils, hadde tydeligvis et annet ordforråd enn Nils og ikke noe problem med å svare kjapt. Vi tar derfor med denne historien fra Lier kommunenes nettside:
Nils solgte bruket sitt 1842 for 600 spesidaler til Ola Larsen Skustad.
Det står også at folk husker ennå Ola for hans slagferdighet. En gang futen og skriveren skulle til Helgerud, møtte de Ola. «Hvordan står det til i helvete i dag da, Ola?» spurte skriveren, som kjente til at Ola var lei til å banne. «De steker og braser og gjør seg flid, de venter både futen og skriveren dit,» svarte Ola.
Første lærerinne
Når det gjelder Mary som uten tvil var ei dyktig jente, bad fru Koren henne hjelpe til med arbeid både inne i den nye prestegården og ute. Og av dagboken fremgår det at hun fikk mye ros.
At hun var ekstra flink, er dette bevis på: Bare 15 år gammel fikk hun et stipend for å gå på skole i Wisconsin for kommende lærere. Det første til at hun ble den første lærer i den offentlige skolen i Winnishiek county.
Drømmegutten
I Jerry Rosholts bok om nordmenn i borgerkrigen ”Ole Goes To War” leser vi om Ole Anderson som var født 21. oktober 1833 i Vestre Slidre. Ole kom til Amerika i 1850. Han var en svært populær ungdom i Decorah. Høy, vakker, blond og vel likt. Enhver mors svigersønndrøm.
Ole og Mary ble forelsket i hverandre. Det skulle bli de to. Forlovelsen ble annonsert i kirken slik tradisjonen var.
Så kom borgerkrigen, og Ole meldte seg til tjeneste og mønstret inn 8. juni 1861 som andreløytnant. Hjemme gikk Mary og ventet.
Såret
Bare noen måneder senere, i slaget ved Blue Mill, Liberty, Missouri, den 17. september 1861, ble Ole truffet av en kule. Da de døde og sårede dagen etter skulle tas med, så de at det var liv i Ole.
Han ble fraktet til sykehus bevisstløs. Etter tre uker åpnet han øynene.
På sykehuset ble han værende i elleve måneder. Og blykulen han var rammet av, satt fremdeles like ved tinningen. Neppe hadde han hatt besøk av familie. Så ble han, nedbrutt og mentalt syk med store hodesmerter, sendt hjem, hjem til Mary.
Han kunne ikke jobbe for da beveget kulen seg og smertene ble uutholdelige.
– Du er fri for løftet om at vi skal gifte oss, sa Ole til Mary.
Men hun protesterte. Hun var fortsatt glad i ham.
– Og du trenger meg, sa hun.
De giftet seg 17. september 1862. De levde av hans krigspensjon på 50 dollars i måneden og det hun tjente.
Hvileløs omkring
Det fortelles at folk i Decorah kunne møte Ole gående hvileløs omkring, dag som natt. Smertene drev ham ut. Inntil naboer – eller Mary – fikk hentet ham hjem.
Ole døde 29. januar 1910 og er gravlagt i Decorah. Hvor lenge Mary levde, er jeg ikke kjent med. Men i følge opplysninger fra Decorah Geneology Association ble ansvaret for gravstedet overtatt av et familiemedlem, men vedkommende er for lengst død. I forbindelse med at jeg skrev om Ole og Mary i en bok om nordmenn i borgerkrigen, prøvde jeg å finne ut om noen i Decorah har et bilde av Mary. Det lyktes ikke. Skulle familie i Lier ha det, ville det være svært hyggelig.
Be the first to comment on "Blykula stoppet ikke kjærligheten"