Aust-egder nådde Texas lille julaften etter dramatisk reise

Lille julaften 1846 kom en stor gruppe egder fram til Texas. En lang, strevsom og dramatisk reise lå bak.

Flere av dem som kom over, slo seg ned i det som den gang het Normandie, et navn som senere måtte gi tapt for Brownsboro. Noen år senere flyttet flere av dem til Bosque county, der Cleng Peerson hadde slått seg ned i 1850-årene.

I 1982 besøkte kong Olav Bosque (Clifton og Norse) i anledning 200 års jubileet for Clengs fødsel. Det var en stor begivenhet.. I anledning besøket ble det utgitt en stor avis, hvor vi finner en rekke interessante opplysninger om de norske innflytterne. Bøker om de samme emigrantene utfyller bildet.

I avisen gjengis en beretning som Knud Salveson Knudson fra Tovdal har fortalt om den reisen som så mange fra de indre bygder på Agder foretok i 1846.




Knud S. Knudson var født 1. desember 1830. Hvorfor hans far, Salve, ønsket å emigrere, oppgis ikke. Han var eier av gard på Ramse i Tovdal, og var en velstående mann. Men han solgte garden i 1843 med sikte på å emigrere året etter. I artikkelen heter det så: -Men Gud ville det annerledes. Salves kone ble syk og døde. Faren satt igjen med to jenter og gutter, den eldste var Knud.

Ett år senere giftet Salve seg med Sigrid, en datter av Tollef O. Espestøl i Åmli. Hun hadde odelsrett på garden, og Salve flyttet dit og bodde der til 1846. Så grep Amerika-feberen om seg, og Salve solgte.

Sykdom og venting

Videre heter det at på veien til Lillesand, hvor utreise skulle foregå fra, ble alle fire barna syke av meslinger. Dette gjorde det vanskelig for dem å få losji. Men de ble der en måned. Men båten de skulle reise med, kom aldri. De måtte reise til Kristiansand. Derfra fikk de båtreise til Havre i Frankrike. Der døde den yngste dattera til Salve og Sigrid. Etter å ha ventet i åtte dager, ble de med en amerikansk båt til New Orleans.

Farten over tok ni uker. Et annet ektepar som var med på turen, Jørgen Tarjeson Hastved og kona, fikk en datter under sjøreisa. Bokstavelig talt kunne det sies at hun ikke hadde noe fedreland.

I New Orleans traff de andre norske emigranter, blant andre en sjømann ved navn Even Nelson fra Arendal, og Gerhard Reierson.

Kort tid etter reiste de med dampbåt oppover på Mississippi og Red River. Noen av passasjerene skulle videre nordover med båten, blant dem var Ole J. Hastved og kone fra Gjøvdal, H. Osmundsen og familie fra Fyresdal.

De som skulle videre til Texas, var foruten Salves familie alle disse med familier: Ole Olson og Ole Aslakson fra Øvre Ramse. Aslak Terjeson Hastvedt fra Gjøvdal, Tollef Johnson fra Arendal, Jørgen Terjeson Hastved fra Gjøvdal, Ole Gunstenson fra Gjøvdal, Knut Gunderson fra Åmli, Ole Gunlaugson fra Holt og S. Christenson.




Videre disse ugifte menn: Tjostolv Berge og Reier O. Roa fra Holt, Gjermund Olson fra Ramse, Aslak Nilson Smeland fra Gjøvdal, Terje Ormson Tvedt og Gunder Evenson fra Åmli, Even Nilson fra Arendal, og Andreas Orbeck fra Lillesand.

Døde av gullfeber

Ole Kittilson fra Ramse ble igjen i New Orleans hvor han døde av gulfeber. Også hans mor og sønn døde der.

På grunn av lav vannstand i Red River kunne de ikke komme lenger enn til Alexandria med båt. Der ble de så boende i tre uker – innkvartert på tre rom.

Det var nå blitt oktober måned og vinteren nærmet seg. De bestemte seg for å kjøpe hester og vogner for å kjøre videre til Texas.  Men Salve Knudson og Ole Olson hadde så dårlig råd at de ikke kunne kjøpe vogner, men laget seg vogner selv – av bare tre, ikke en jernbit eller spiker ble brukt. Hester fikk de kjøpt til 20 dollars stykke.

Dermed kunne karavanen begi seg nordover. Alt gikk stort sett bra. Men noen ble syke av vannet, det gjaldt Salve, så sønnen Knud måtte kjøre hesten. Salve helte rød pepper i vannet før han drakk det for å hindre infeksjon.

Omsider nådde de Texas. I en by der – navnet er ukjent – døde Jørgen Olsen Hastved, og noe senere en datter av Aslak Terjesen og en sønn eller datter av Ole Olsen Ramse.

I byen Nacogdoches fikk de god hjelp av andre nordmenn, nemlig fru Grogaard og smeden Osmund Nordaas fra Kristiansand. Gerhard Reierson og Andreas Orbeck ble igjen på dette stedet. Men de andre ville videre, ca. 100 kilometer hadde de igjen til målet, som var Normandy (Brownsboro).

Endelig, på lillejulaften 1846 nådde de målet. En danske de hadde truffet før og noen amerikanere hjalp dem med å finne hus. En av dem overlot huset sitt til immigrantene. De fikk tak over hodet, selv om der var trangt.

Aslak Terjeson, Jørgen Terjeson, Ole Gunstenson og enken Torbjørg Olson Hastvedt inntok med sine familier hovedbygningen, mens Salve Knudson og Knut Gunderson med sine familier budde i kjøkkenet (muligens et eget lite hus). Hvordan de feiret jul, sier artikkelen intet om.

Slik bodde de et helt år. Senere hjalp de hverandre med å kjøpe land og husdyr og bygge hus. Og etter en tid skaffet Salve Knudson seg en mølle.

I artikkelen sies det ikke noe om det daglige strev disse nybyggerne fikk. Men bøker og brev forteller om slit og strev, mye sykdom og mange dødsfall. Særlig den aller første tiden var hard, med dårlige boliger og lite penger. Skrøpelige engelskkunnskaper hindret dem også på mange måter, slik utallige historier beretter om.

I Clifton fortelles en historie om en nordmann ved navn Ole (uttales Ouli) som var svært dårlig i engelsk. Derfor forundret det hans venner at han ble medlem i en engelsk-talende menighet. Da de spurte hvorfor, sa han: -Første gang jeg besøkte kirken, reiste de seg med en gang jeg kom inn og sang Ouli, Ouli (Holy, holy – hellig, hellig), og det syntes jeg var så fint…

Fager vår

Men våren kom også i nordmennenes liv. Knud Salveson skrev følgende: Om våren, da lauvet kom på trærne og gras og blomster vokste fram, å, det var vakkert, og det syntes for oss som om dette måtte være landet som flyter av melk og honning. Snart kom det flere emigranter fra Norge. I 1853 kom familien Jens Jenson fra Holt. Året etter kom Nils og Lars Torbjørnsen, Knut Hanson, Elling Halvorsson og Chr. H. Halsager fra Arendal. Og like før jul 1850 kom nok en flokk fra Åmli, nemlig Knud Salvesons svigerfar, Tollef T. Hastvedt, Osmund J. Omland, Tollef Skjeggedal, Ole Haagestøl, Ole Mjaaland, Kittil Grimeland og Ole Nystøl, alle med familie. Samtidig kom ungkarene Halvor Osmundsen, Ole A. Sunde og Ole Fladeland fra Fyresdal, senere ankom Ånon Knudson, Tolak Knudson, og litt senere Anders Vehus og hans far Jørgen Vehus fra Åmli.

Bygde kirker

Nybyggerne bygde seg kirker, en i Four Mile Prairie og en i Brownsboro. Den kjente norsk-amerikanske predikanten Elling Eielson fra Voss besøkte området i 1859 og gjorde mye for å organisere kristen virksomhet. De ville gjerne han skulle bli der som prest for dem, men han sa han måtte videre, ifølge Elise Wærenskiold fra Dypvåg og Lillesand.
Nordmennene hadde tatt med seg salmebøker og huspostiller, og fra første stund møttes de til kristne møter på søndagene. Torbjørg Olson, enken etter Jørgen Hastvedt, var en hengiven kristen og en god leder. Tre lærere, Stian Aanonson, Aslak Nilson og Ole Mjaaland foretok dåp.

Salve Knudson og Knud S. Knudson flyttet i 1868 til Bosque county (Clifton/Norse), hvor det i 1899 var 200 norske familier. Stedet er fremdeles preget av den norske arven.

Tatt av indianere

Men egentlig skulle de ha flyttet et år tidligere, men en hendelse utsatte avreisen.

Ole Nystøl kom over i 1850. I 1867 var han ute på marken og arbeidet sammen med en annen. Plutselig så han to-tre indianere, som viste seg å tilhøre den beryktede comanche-stammen. Før han klarte å rømme, hadde indianerne fanget ham og bundet ham til hesteryggen. De truet ham med pistol, og han var redd hans siste time var kommet. Det ble sagt at kom man ut for comanche-indianerne, burde man spare en kule til seg selv i stedet for å bli tatt til fange.

Men Ole hadde ingen kule, og fikk raskt merke deres brutalitet. På veien til indianerleiren fikk han se at de drap en neger. Men de tok ikke med seg hodet hans, hva Ole ventet at de skulle. Derimot viste de tydelig forakt for hudfargen hans. De pekte på Oles hode, som tydeligvis hadde en farge de satte mer pris på. De ville absolutt ha Ole til å le av det de hadde gjort. Men skrekkslagen som han var, greide han ikke det.

Ole ble sittende på hesten mens ferden gikk videre til leiren. De drap en kalv de kom over, og spiste noe av kjøttet rått. Indianerne ville at Ole skulle gjøre det samme, men han avslo. De la noe av kjøttet på hesten Ole satt på, med skinnet ned mot hesteryggen, det vil si at kjøttsiden skulle Ole sitte på. Behandlingen han fikk var hard. De skjøt skremmeskudd så nær innpå ham at kruttrøyken stod om hodet hans.

I tre måneder var han deres fange. Men ved hjelp av noen hvite som de traff en gang, fikk han slippe fri. Omsider kom han tilbake til familien, som var overbevist om at han var drept.

Noen år etter skrev Ole ned historien. Den finnes i dag i en liten bok på biblioteket i Clifton.

Ole ble svart gammel. Han døde 18. november 1930 og er gravlagt på kirkegården ved Meridan-bekken, bare noen skritt fra stedet hvor indianerne tok ham til fange.