Anna fra Rogaland – pioner i Chicago og Jerusalem – mistet fire døtre i skipsforlis. Mannen skrev: Det er vel med min sjel i dag

Anna sammen med døtrene Bertha (stående) og Grace. Foto: The American Colony of Jerusalem Collection/The American Colony Hotel, Jerusalem.

Anna Spafford ble som en mor for immigranter i Jerusalem, og er modell for Mrs. Gordon i Selma Lagerlöfs bok ”Jerusalem”, som senere er blitt film. Anna ble behandlet som en dronning. Men hun ble svært omstridt og fikk mye kritikk. Hun var norsk, født i Rogaland.

Hennes historie er dramatisk: Hun mistet sine fire døtre i en båtulykke på vei fra USA til Europa. Selv ble hun reddet. Neppe svært mange vet at det var hennes mann, Horatio Spafford, som etter ulykken skrev en sang som er blitt verdenskjent: ”It is Well with My Soul”, i norsk oversettelse lyder den slik: ”Det er vel med min sjel”.

Her i landet skrev Gunnar A. Skadberg om henne i Rogaland historielags årbok for 1999.

I følge Skadberg ble Anna født på ”Værket”, som tilhørte Hetland prestegård, 16. mars 1842. Faren Lars Larsen Øglænde var døpt i Stavanger domkirke 11. februar 1810. Han var sønn av Lars Rasmussen Øglend og Rachel Rasmusdatter Meling fra Kvitsøy.

Mor til Anna hette Gurine Tonette Andersdatter, født på gården Søyland i Nes i Vest-Agder i 1803. Hennes foreldre var Anders Olsen Søyland og Torborg Eriksdatter Skibeli fra Bakke.

I følge Skadberg hadde familien Larsen Øglænde tilknytning til kvekermiljøet da de bodde i Stavanger. Familien emigrerte så tidlig som i mai 1846 til USA.



Endret holdning

De slo seg ned i Chicago. Men kort tid etter døde Gurine og en sønn som var født der. Mer sorg rammet familien. Lars fikk tuberkulose, og flyttet med sønnen Edward, født i Norge, til Wanamingo i Minnesota da han håpet at klimaet der var bedre enn i det myrlendte Chicago. Anna ble igjen i Chicago.

Helsen hans ble ikke bedre. Faren ba derfor 14-årige Anna komme til Wanamingo for å pleie ham. Hun kom, men faren døde kort tid etter. Anna returnerte til Chicago, og så aldri sin bror Edvard igjen.

Den norskættede journalisten Sara Carlson i avisen The Record News kjenner vel til historien om Lars Larsen. Hun fortalte for noen år siden at det lille huset som Lars bygde, fremdeles eksisterer og er blitt et museum som er åpent hver søndag. Og etterkommere av Edward Larsen bor fremdeles i området.

Anna hadde som ung sterke motforestillinger mot kristen tro, men det endret seg da noen venninner fikk henne med på søndagsskole der en respektert og velstående advokat Horatio Spafford var en avholdt søndagsskolelærer. Han ble mektig imponert over Anna, som var 14 år yngre. Men hun hadde allerede fått med seg mye visdom fra vanskelige år. Han fridde til henne og kostet på henne en solid utdannelse før de giftet seg i 1861.

Rammet av tragedie

I den store bybrannen i Chicago i 1871 mistet familien omtrent alt de eide selv om huset deres ikke ble offer for flammene. Investeringer Spafford hadde gjort, gikk tapt. Sammen med predikanten D. L. Moody hjalp Horatio Spafford tusenvis av hjemløse med å komme seg på fote igjen.

Men også Anna gjorde en enestående innsats, fortrinnsvis etter at hun var kommet tilbake til Chicago etter skipstragedien i 1873. Det er så vidt jeg kan se, ikke omtalt i sentrale bøker om nordmenn i Amerika, men med både i Tveits bok og i boken som Annas datter Bertha Spafford Vester har skrevet, ”Our Jerusalem”.

Anna var naturlig nok nedfor etter tapet av fire døtre. Da fikk Moody henne til å engasjere seg i å hjelpe andre.

Ble engasjert

”Anna, du må bli med i mitt arbeid”, sa Moody til henne. På den måte ville hun hjelpe seg selv – og andre som trengte ”omsorg og frelse”.

Anna sa ja og engasjerte seg. Etter brannen hadde hun en kort tid vært med i styret for ”Home of the Friendless”. Nå satte Moody henne til å lede alt hjelpearbeid blant kvinner i Chicago. Best likte hun personlig å møte de som trengte hjelp, og satte en annen kvinne til å administrere.

I boken refererer Bertha Vester til et brev der en kvinne fortalte følgende om Anna:

”… hun brukte nesten hele sin tid til kristent og filantropisk arbeid. Hun var den første kvinne, tror jeg, som oppfordret kvinnene til å samles til møter. De møttes en gang i uke i et prestehjem, og der underviste hun dem i bønn. Samtidig ledet din far (Horatio Spafford) bønnemøter i Farwell Hall”.

Anna ble også sterkt engasjert i å hjelpe prostituerte til et nytt liv. (Det er vel litt typisk at hennes innsats ikke er mer kjent. En grunn kan være at de som har skrevet om nordmenn i USA, ikke hadde funnet ut at Anna var født i Norge. En annen at de ikke har prioritert å skrive om hjelpearbeid og innsats fra kirker og enkeltpersoner. Det er verd å nevne hva biskop Andreas Aarflot sa etter et seminar om norsk kirkeliv i USA, at historikerne burde være mer opptatt av hva som skjedde i menighetene der lekfolket var aktive. – Det daglige liv i menighetene, det religiøse og sosial fellesskap, fortjener større oppmerksomhet, sa Aarflot).

To år etter brannen var Moody og sangeren Sankey i England og holdt vekkelsesmøter der. De store lokalene på flere steder var overfylte uke etter uke. Spafford mente det var Guds vilje at familien skulle dra til England for å besøke deres venn Moody og for å styrke sin egen åndelige tilstand, og for å dele Guds ord med andre. De bestemte seg for å reise. Ulike forretningsoppdrag førte til at Horatio Spafford selv ikke kunne reise med båten, men måtte sende Anna sammen med deres fire skjønne døtre. Han skulle komme etter.

Ny tragedie

Men tragedien rammet dem igjen. Det franske kjempeskipet “S.S. Ville du Havre” gikk ned etter en kollisjon med et engelsk skip 22. november 1873. Det sank på få minutter. Anna holdt lenge tak i en av døtrene, Tanetta, men mistet henne til slutt. Anna kom seg opp på noe vrakgods, og ble funnet bevisstløs. To av døtrene var nær ved å bli reddet av en mann, men det lyktes ikke. Også den fjerde søsteren omkom.

Anna sendte dette telegram til sin mann ”SAVED ALONE” (Alene reddet). Etter å ha fått den forferdelige meldingen, reiste Horatio Spafford med skip til Wales for å møte sin kone. Han gråt og gråt under turen. Da de passerte stedet der forliset skjedde, skrev han sangen som i

Odd Dublands oversettelse lyder: ” Om hjertet er fylt av den salige ro, om sorg eller nød blir min del. I alt hva som skjer har du lært meg å tro, det er vel, det er vel med min sjel”. Sankey spådde den ville bli sunget verden over. Han fikk rett.

Håpet om gjensyn

Hvordan er det mulig at en som har lidd slike tragiske tap, kan skrive en slik sang?

Pastor Carl Henkel gir dette svar i en artikkel i bladet ”Northwestern Lutheran” mai 1998: ”Det er mulig bare når man har en levende tro på en levende Frelser. Spafford visste at fordi barna trodde på Frelseren, hadde deres sjel gått hjem til himmelen hos Jesus. Han visste de var trygge i armene til deres elskede Far.

Dessuten, han visste han ville se dem igjen. Dette tok ikke bort tomheten han følte over tapet, heller ikke tok det bort smerten han følte. Heller ikke tørket det bort tårene. Men det tillot ham å sette tapet inn i et annet perspektiv – det er vel med min sjel”

Varsel

Lasteskipet ”Trimountain” var i nærheten av der skipene kolliderte. Dette skipet hadde for første gang gjort en feil ved lasting i New York og hadde øvre midtdekk omtrent tomt. Skipets kaptein William Urquhart hadde flere ganger tenkt hvor greit det var i tilfelle de skulle møte et synkende skip.

Omtrent samtidig med at “Ville de Havre” og “Loch Earn” kolliderte, hadde kaptein Urquhart bedt styrmannen skifte kurs. Kaptein hadde ikke fått sove, og først da skipet skiftet kurs, fikk han blund på øynene. Da han ble vekket av styrmannen som fortalte at skipet Loch Earn seilte med flagget opp ned, ble kapteinen ikke en gang overrasket.

Men også andre forhold vitnet om at noen hadde ant hva som skulle skje: Da Anna kom tilbake til hjemmet deres i Chicago, fant hun et papirark som den ene dattera hadde skrevet: “Farvel kjære søte Lake View. Jeg vil aldri se deg igjen. Maggie Spafford.”



Til Jerusalem

Tre år etter forliset fikk ekteparet en sønn, Horatio. Men han døde før han ble to år gammel. Så fikk de to døtre, Bertha og Grace. Mange av medlemmene i den presbyterianske kirke hadde det syn at tapet av de fire døtrene og nå en sønn, hadde sin bakgrunn i synd ekteparet hadde begått. Men begge avviste den tanke og henviste til Job i Jobs bok i Bibelen. Ekteparet ble også omstridt fordi de lærte at det ikke var noen fortapelse.

Dette og flere andre forhold medvirket til at Anna og Horatio ønsket å emigrere til Jerusalem, i alle fall for en tid.

Horatio hadde fått kjennskap til professor Piazzi Smyth, som ut fra informasjon i Keopspyramiden, informasjon han mente også fantes i Bibelen, trodde Jesu gjenkomst skulle skje i 1881. Det var et synspunkt stikk i strid med Bibelens ord om at vi ikke skal vite dag og time for Jesu gjenkomst. Men denne oppfatning medvirket til at familien ville til Jerusalem og Oljeberget, der Jesu gjenkomst skulle bli synlig.

I 1881 reiste familien fra Chicago og ankom Jaffa 25. september. De bodde først i et mindre hus, senere overtok de en større eiendom som fikk navnet American Colony (Den Amerikanske Koloni), en menighet eller fellesskap som ga omfattende hjelp til syke og fattige.

American Colony Hotel

Bygningene og eiendommen har i dag navnet American Colony Hotel og er et meget flott hotell der ikke minst pressefolk fra hele verden holder til. Fordi så mange holder til her, sies det at derfor mener de det samme om situasjonen i Midtøsten.

I ett av rommene henger flere bilder som forteller om Anna og koloniens historie. Bertha ble for øvrig ikke særlig mindre berømt enn sin mor, og gjorde gjennom flere tiår en enestående innsats, ikke minst for barn og flyktninger.

Svensker emigrerte

I 1896 var Anna tilbake i Chicago. Hennes personlighet fikk mange kristne svensker til å emigrere til Jerusalem. Senere fulgte slektninger fra Nas i Sverige etter. Det var som en mor i denne kolonien at norske Anna ble kjent og aktet som en ”dronning” (Tveit i intervju med avisen The News Record i 1997). Hun er modell for Mrs. Gordon i boken ”Jerusalem” av Selma Lagerlöf, en bok som senere er filmet.

Nei til ekteskap

Svært omdiskutert

Men kolonien ble svært omdiskutert. Mange mente Anna styrte den med diktatorisk makt og førte en streng kontroll med beboerne. Medlemmene i menigheten skulle leve ugift fordi Anna mente Jesus snart ville komme igjen.

Selv om mye er uklart når det gjelder forholdene, er det ikke tvil om at Anna nektet beboerne å inngå ekteskap. Flere, blant andre Selma Lagerlöf, protesterte overfor Anna på hennes beslutning om å nekte ekteskap. Anna mente medlemmene skulle læres opp til å motstå fristelse, derfor hadde menn og kvinner nær kontakt med hverandre i arbeidsfellesskapet. Samtidig var det ikke lett for dem som ville flytte fra kolonien å klare det, fordi de ikke fikk penger av Anna til reise. Horatio foreslo selv at han og Anna skulle leve uten seksuelt samliv, noe ekteparet etterkom.

Men da Jesu snarlige gjenkomst uteble, endret Anna syn, kanskje også fordi hennes datter Bertha i flere år hadde ønsket å gifte seg med Frederick Vester.

Ryktene som gikk, også om umoral, var mange. Den amerikanske konsulen Selah Merrill var hele tiden en sterk motstander av kolonien og gjorde det han kunne for å oppløse den.

God kontakt over trosgrensene

Anna så vel som de andre medlemmene hadde en svært god kontakt med enkeltpersoner og grupper enten de var jøder, muslimer, beduiner eller kristne. Uttallige mennesker i nød, uavhengig av tro og nasjonalitet, ble pleiet i det store huset. De fikk en meget positiv holdning til Anna.

Under første verdenskrig var Bertha og mange andre sterkt engasjert i å hjelpe syke. De hadde et hjelpekorps på over 20 kvinner og menn. Og etter det var slutt med det ottomanske herredømmet over landet, var fortsatt kolonien sterkt engasjert i hjelpearbeid. Bertha ble leder for 700 kvinner som sydde klær til trengende.

Lovprisning

Den 9. desember 1917 var dagen da det ble slutt på det ottomanske styret i landet. Om kvelden kom Jerusalems ordfører, Hussain Effendi al Husseini, til kolonien. Han spurte Bertha etter ”Mother” (Mor), navnet de brukte på Anna. – Jeg er i ferd med å sende brevet om overgivelse til den engelske generalen, og jeg vil hun skal være den første som får vite det. Jeg vet hvor sterkt dere, særlig din mor, har sett fram til denne dagen.

Bertha skriver: – Mor var der på et øyeblikk. Vi stemte i med lovprisning. Hassain var muslim, men han hadde vært student ved American Colony, og senere en jevnlig besøkende. Han kjente mange av våre salmer, og sang med i vår lovprisning til Gud.

Anna advarte ordføreren mot å gå ut uten et hvitt flagg. Et laken ble revet i to og festet til en stav. Det ble det historiske våpenhvileflagget, som nå er på det militære museet i London.

Meningsfylt liv

Fattige, syke og prominente personer gikk ut og inn av kolonien. Blant dem var T. E. Lawrence (”Lawrence of Arabia”) og ikke minst general Charles Gordon, som ofte satt på hustaket og vurderte hvor Jesu grav kunne være. Han mente den måtte være på det stedet som heter The Garden Tomb, Gravhagen, også kalt Gordon’s Golgata.

Fra mange vanket det takk både til Anna, Bertha og hennes mann Frederick Vester.

General Allenby sendte varm takk for deres innsats for syke og skadde i en farlig tid.

Horatio hadde dødd allerede i 1888. Anna døde i 1923, Bertha i 1968. Noen måneder før Anna døde, ble hun rammet av slag. Det førte til at hun ikke kunne gå, men hun var åndsfrisk som før. Men med undring registrerte Bertha og de andre at hun de siste dagene av sitt liv snakket norsk.

Gravferden ble en dag – ikke preget av sorg – men av lovprisning og takk for et meningsfylt liv.

Sterk historie

Ensemblet Glorioso ClassiCo har de siste ti årene hatt konserter i Jerusalem omtrent årlig. Her i landet har de opptrådt i ulike sammenhenger. På repertoaret har de flere ganger hatt ”Det er vel med min sjel”.

Leder for ensemblet, Vivi Chronholm, sier følgende om hvorfor de har valgt en sang med det innholdet:

Vi liker sanger som det er en historie bak tilblivelsen. Denne sangen har en veldig sterk historie. Både tekst og musikk gjør noe med tilhørerne, og det er viktig for oss i Glorioso ClassiCo.

Mezzosopran Trine Øien er sangsolist i ensemblet. Vi spør henne hva i teksten som taler ekstra sterkt til henne.

Det som taler ekstra sterkt til meg, er den trøsten og visdommen som finnes i denne sangen. Troen på Gud gjør at vi kan se tingene i et evighetsperspektiv. Vi kan i livets tyngste prøvelser og stunder komme til Ham og oppleve hvile, trøst og etter hvert mot til å gå videre. Han bevarer vår sjel gjennom alt – og i ettertid kan vi si: “Det er vel med min sjel”.

Trompeter Vivi Chronholm og messosopran Trine Øien i den store salen i American Colony Hotel. Foto: Torbjørn Greipsland

En julaftens drama

Julaften 1925 var Bertha Spafford Vester på vei hjem fra industriskolen kolonien drev, ”School of Handicrafts and Dressmaking”. De hadde nettopp hatt en flott avslutning og servert te og kaker.

Glad gikk Bertha for å møte sin mann og barna. De hadde nemlig bestemt seg for å dra til markene nær Betlehem for å synge julesanger. Det var første gang de skulle gjøre det. Ideen kom fra Dr. A. C. Harte, leder for KFUM-bevegelsen i Palestina. Han hadde bedt Bertha lede sangen.

Men da Bertha var på vei hjemover, så hun en kvinne komme, støttet av en mann. Hun bar noe i skitne klær.

Jeg spurte hvor de skulle. – Allah vet, lød svaret.

Jeg tittet ned i bylten hun bar og så en få dager gammel baby.

– Kona di er veldig syk, sa jeg til mannen.

– Jeg vet det. Jeg har reist i seks timer med henne, sa han. Hun satt på et esel. Vi dro til sykehuset, men fant ut det var stengt. De sa de hadde en fest der i dag.

Jeg ble grepet av det de sa. Her kom jeg og skulle av sted å synge om et barn som ble født og lagt i en krybbe, fordi det ikke var plass til dem noe annet sted. Nå stod jeg framfor en mor og et lite barn som det heller ikke var plass for.

Flere kom opp til oss. Jeg spurte en kvinne jeg kjente, om den syke kona og barnet kunne få hvile der mens jeg ville gå til sykehuset og få lånt en båre. Jeg var sikker på at jeg ville få komme inn på Government Hospital fordi jeg var med i kvinnekomiteen. Der lærte vi arabiske jenter opp til å bli sykepleiere og hjelpe de arabiske kvinnene. Jeg ringte til min mann og forklarte hva jeg holdt på med, og ba ham ta barna med til Betlehem og forklare Dr. Harte hvorfor jeg ikke kunne komme.

Mannen hadde rett; sykehuset var stengt for nye pasienter i kveld. Flere av de brittiske sykepleierne skulle være med til Betlehem og synge julesalmer. Jeg fikk tak i en båre og to bærere som brakte kvinnen til sykehuset. Jeg ble med og hjalp henne så hun skulle føle seg vel i sengen. Og babyen ble badet og fikk mat.

Juledags morgen kom med solskinn. Fuglene sang som om våren alt var kommet. Med seks barn i familien var julestemningen på topp. Den syke kvinnen og barnet hadde jeg ikke i tankene.

Da jeg tittet ut av vinduet, så jeg mannen stå utenfor porten med babyen i armene. Jeg gikk ut. Han fortalte at kona hadde dødd om natten.

Han ba om at American Colony ville ta hånd om barnet. – Tar jeg det med hjem til grotten, vil det dø.

Det var nok sant. Egentlig hadde vi ikke penger til å påta oss dette, men hvordan skulle jeg avisse gutten etter siste natts opplevelse?

Vi tok imot gutten. Og gav ham navnet Noel (Jul). Han fikk et rom i industriskolens bygning og en sykepleier skulle ta seg av ham. I løpet av to uker hadde vi tatt imot enda to babyer.

Tanken om et barnehjem var født.

Da skrev jeg til venner i Amerika og ba om innsamling for å starte et barnehjem, behovet var stort. En komité ble dannet, barnehjemmet etablert og senere utvidet.

Etter forslag fra Mrs. Cornish fikk det navnet ”Anna Spafford Baby Home”.

Barnehjemmet er fremdeles i full virksomhet.




Be the first to comment on "Anna fra Rogaland – pioner i Chicago og Jerusalem – mistet fire døtre i skipsforlis. Mannen skrev: Det er vel med min sjel i dag"

Leave a comment

Your email address will not be published.


*