Med salmesang og tårer tok familie og venner avskjed i Bragernes bedehus med en rekke unge mennesker. De unge hadde valgt å søke lykke på en øygruppe langt ute i Stillehavet, en øygruppe bare de færreste hadde hørt om noen uker tidligere. Oppholdet i det nye fedrelandet ble annerledes enn tenkt.
Etter at den amerikanske borgerkrigen var slutt i 1865, skjøt utvandringen vestover fart. De aller fleste reiste til De forente stater. I årene 1876-80 drog omkring 8.000 til USA, i femåret etterpå vel 21.000, det vil si vel 4.000 per år. Den store utvandringen var i full gang.
Men noen valgte en noe annen vei. Det var tilfellet med de vel 600 passasjerene som drog med barken Beta, ført av den norske kaptein Kasper Rist Christensen, og barken Musca, ført av den tyske kapteinen D. W. Oltmann. De satte høsten 1880 kursen sørvest, rundet Kapp Horn, seilte så nordvest.
Bestemmelsesstedet var Sandwichøyene, nå Hawaii, i det nordlige Stillehavet.
Det var noen nordmenn som allerede bodde der, som sendte bud til Norge. Det trengtes arbeidere til sukkerplantasjene.
Kaptein Christian L’Orange, født i Halden (Fredrikshald), ble i 1877 gift med Caroline, datter av kjøpmann Hans Petter Faye og frue Karen Sophie (født Knudsen) i Drammen. Christian og Caro, som hun ble kalt, hadde like etter bryllupet i Strømsø kirke reist til de øyene som i dag utgjør staten Hawaii. Der bodde allerede Valdemar Knudsen, onkel til Caroline. Hennes fetter, Anton Faye, hadde reist til Kauai så tidlig som i 1877.
Knudsen var blitt hawaiisk statsborger allerede den 4. juli 1857, mens Anton Faye ble det 9. august 1881. Også andre nordmenn hadde tidlig bosatt seg på Hawaii. P. Hanson var blitt statsborger den 5. september 1855, Charles Johnson den 27. november 1856, og T. Holct den 28. juli 1866.
Både Knudsen, Faye og L’Orange ble engasjert i drift av sukkerrørplantasjer på Kauai. Senere eide L’Orange en plantasje på Maui før han vendte tilbake til Kauai og ble bestyrer på plantasjen Lilikoi.
To av Carolines brødre, Hans Peter Faye jr. og Christoffer Faye, kom til Maui kort før L’Orange dro til Norge sommeren 1880. Hans Peter ble snart forfremmet til luna på en plantasje, det vil si arbeidsformann.
Alt i 1878 hadde L’Orange foreslått for det hawaiiske immigrasjonskontoret at han skulle bringe skandinaviske arbeidere til sukkerplantasjene.
Behovet var stort. Fra Japan, Kina og andre land var det kommet i tusenvis. Men plantasjeeierne var ikke særlig fornøyd med dem. Så fort kontraktstiden var over, forsvant de. Kanskje ville de robuste skandinavene bli mer trofaste arbeidere?
Den gjensidige traktaten mellom Hawaii og USA av 1876 hadde ført til at hawaiierne kunne selge råsukker til USA uten å betale toll, noe som skapte et stort oppsving i sukkerproduksjonen.
Den 20. juli 1880 hadde L’Orange fått fullmakt fra immigrasjonskontoret til å reise til Norge for å finne minst 400 dyktige voksne som ville jobbe på sukkerplantasjene.
Gratis reise
Christian L’Orange kom til Drammen via USA på ettersommeren 1880. Han satte inn annonser i Drammens Tidende og andre aviser med denne teksten:
Til Emigranterne for Sandwichsøerne:
Kontrakter med de, der vil reise til Sandwichsøerne, udferdiges og underskrives fra Onsdag den 22de Septbr. samt paafølgende Dage paa Hans P. Fayes Kontor i Drammen fra kl. 11- 3. Vedkommende maa være forsynede med gode Anbefalinger samt Attestation for god og pletfri Vandel. Værnepligtige maa medbringe Fripas for Tjeneste. Mindreaariges Underskrift maa, for at være gyldig, vedtages av Værge.
Betingelserne ere nu ordnede og bestemis saaledes: Arbeidere over 20 Aar 9 dollars, under 20 Aar noget mindre, Koner 4 ½ Dollars, under 20 Aar noget mindre, alt pr. Maaned med fri Kost eller Kostpenge samt frit Hus. Familier kan medtage 2 Børn. Fri Reise samt Kost, der ikke senere skal oparbeides.
Chr. L’Orange
Agent for Hawaiiske Invandringsbureau, Sandwichsøerne. Regjeringen anså innholdet i annonsen for å være innenfor en lov av 1869 siden det klart ble sagt at turen var gratis og ikke skulle tilbakebetales. Men i praksis ble turen tilbakebetalt ved at de fikk mindre lønn enn andre.
Svært mange, overraskende mange må vi i dag kunne si, meldte sin interesse for noe så ukjent som arbeid på en sukkerrørplantasje fem-seks måneders båtreise unna. Norge opplevde riktignok en depresjon i industrien på denne tiden, slik at mange var arbeidsledige. Det medvirket til at mange håndverkere og industriarbeidere meldte seg. Av gårdsarbeidere, den gruppe som var vant med tungt arbeid og som L’Orange først og fremst skulle verve, var det få som meldte seg. I landbruket var det behov for dem.
Det kom et avisinnlegg, trolig bestilt, i Drammens Tidende 19. september 1880. Det omhandlet arbeidet på sukkerplantasjen Lilikoi på Maui, den plantasjen som L’Orange eide. Der ble det ble beskrevet hvor bra det var og hvor mye fin frukt der var, og hvilke store muligheter det var til å starte sin egen forretningsvirksomhet. Bare noen dager senere stod et annet innlegg på trykk, skrevet av en annen på den samme plantasje. Det hadde et lignende innhold. – Og vil man, het det, kan man skaffe seg ei ku og få gratis beite til den.
Beta reiste fra Drammen med 388 – noen kilder sier 391 – passasjerer. Turen gikk fortere enn forventet, og tok mindre enn fire måneder.
Flest yngre ektepar
Først og fremst var det personer mellom 20 og 30 år som meldte seg. En familie kunne ta med seg maksimum to barn. Men det ble omgått ved at barnløse førte opp andres barn som sine. Vandelsattesten hver enkelt skulle ha, var det ikke alltid så nøye kontroll med. Karakterene ble gjerne bra enten det var grunnlag for det eller ikke.
Kaptein L’Orange hadde et kontraktutkast på norsk som emigrantene måtte undertegne, mens de måtte skrive under på en ny kontrakt på engelsk når de var framme.
Allerede etter noen uker var barken Beta klar for avreise fra Drammen.
Passasjerlisten for Beta er kommet bort. Men man har en liste som ble nedskrevet da skipet kom til Maui. Der står ikke hjemstedet til passasjerene nevnt, slik det gjør for passasjerene på Musca. De fleste var fra Drammen og områdene omkring, men også noen svensker og dansker var med.
Den 27. oktober seilte Beta ut fra Drammen havn. Digitalarkivet har et antall på 388 i sin liste, gjengitt i denne boken, mens andre kilder oppgir 327 voksne, av disse var 49 ektepar, og 69 barn under 13 år, til sammen 396.
Matvarelageret av brød og kjeks og mel var enormt, men det kunne trenges når over 400 mennesker, passasjerer og mannskap, skulle ut på reise i flere måneder. Dessuten var det noen griser i levende live og et femtitalls høns, også de blant de oppegående.
Tøff start
Uvær i Nordsjøen gav seilasen en meget tøff start. Senere fikk de mye godt vær, til dels svært bra.
På selveste julaften år 1880 passerte de Kapp Horn. Men det er ikke riktig som enkelte har skrevet, at skipet seilte gjennom det meget farlige Magellan-stredet. Noen har til og med skildret dette som en meget farefull seilas som kaptein Christensen foretok mot passasjerenes vilje, og der skipet skulle ha vært bare få meter fra stredets fjellvegg.
Julen ble feiren med pakker og god mat og drikke.
Også på andre dager ble det gjort noe for å gjøre livet så hyggelig som mulig. Passasjerene dannet et musikklag. Hver søndag var det gudstjeneste, hvor en predikant talte.
Opplysninger fra passasjerene forteller om elendig mat, knallhardt brød, lite kjøtt og lite annen mat. Like ille var det at de ikke fikk den mengde vann de trengte.
Men den dagbok som Hans Emil Aars førte, gir et ganske annet bilde av situasjonen. Utdrag fra den er gjengitt særskilt. Han er fornøyd med maten de får. Det er mulig at han fikk noe bedre mat fordi han var assistent til skipslegen Kahrs. Men han skriver om mangel på vann og at det kunne ha gått rent galt, hvis ikke reisen hadde blitt forkortet i forhold til det antatte. De hadde for lite mat med seg.
Reisen krevde flere offer. Ett ektepar mistet to barn, mens sju ektepar mistet ett hver. Så kunne ni ektepar kunne glede seg over at en ny borger ble født om bord.
Historisk dag: 18. februar 1881
14. februar 1881 kom Beta til Lahaina på øya Maui. Der tok de om bord kaptein L’Orange, som hadde tatt snarveien via USA.
Den 18. februar 1881, etter 118 dagers seilas, ankret Beta opp på stedet som i dag kalles Mc Gregor’s Point. Det er like ved havnen Maalaea, som i dag er en småbåthavn.
Passasjerene ble enda noen dager ombord for å få å ordnet med papirer. Kontrakten på engelsk ble underskrevet. Plantasjeeieren de skulle jobbe for, kom om bord. Det ble loddtrekning om hvor de skulle. De fikk en nummerlapp på seg – ikke navn. – Det var som en dyreauksjon, tenkte nordmennene.
Ifølge utredningen ”Norwegian Labor In Hawaii – The Norse Immigrants” av Eleanor og Carl Davis, skriver C. A. Olsen i et brev av 10. november 1881, med tilslutning av fem andre, at de kom til Maui etter mye lidelser. Og da de var framme: ”Om bord kom Chr. L’Orange, mellommann for slavehandlerne…De fortalte at de eide oss…”
Innfødte hawaiiere hentet dem i små båter. 228 voksne og barn skulle bo på øya Maui. 118 voksne dro til Haiuku Sugar Mill and Plantation Company. Andre dro til Hamakuapoko, 64 voksne og 13 barn til plantasjen som Baldwin & Alexander eier. 17 voksne og noen barn kom til J. M. Alexanders plantasje, mens en del fikk arbeid hos private.
Alle hadde de foran seg en lengre tur i vogner med okser som trekkdyr. For de som skulle til Wailuku-området, var det omkring åtte kilometer.
Det var ikke et landskap med palmer og druer som møtte de norske immigrantene som gikk i land i Maalaea-bukta på Maui. Selv i dag er disse områdene ikke særlig innbydende. Den gang var det enda verre, et landskap med sanddyner så vel som svart lavastein.
Maalaea betyr ”stedet der vi får sand i øynene”. Det er et passende navn. Men denne turen gikk tross alt på land. Snart var de framme og kunne legge seg i en seng som ikke gynget på bøljan de blå.
Omkring 100 av passasjerer ble sendt til øya Hawaii. De reiste med båt til Hilo. Her kom de sammen med andre immigranter så vel som hawaiiere.
Da de ankret opp utenfor Hilo, der det finnes småhavner som må kunne regnes blant perlene, ble de hentet av sterke menn. Det siste stykket måtte det vasses. Da tok de sterke, brune menn de hvite norske kvinner og menn og bar dem i land. Slik fikk de fast grunn under føttene på øya som har gitt navn til staten Hawaii.
Hvem var disse menn som bar dem i land? Hva slags folk tilhørte de? Hvilke skikker hadde de? Hva spiste de? Hvordan bodde de? Det skal vi lese mer om i annet kapittel.
Be the first to comment on "600 passasjerer til Hawaii – det gjentok seg aldri (bokutdrag)"